Innsamling

Vi har laget en innsamling. Den er kalt "Med hjerte for Mali".
Du kan gi din gave til NMS sitt arbeid i Mali her.

Mali - Kamerun - Benin

Etter nesten fire uker på reise i Afrika er vi nå hjemme igjen i Oslo, mette av inntrykk og takknemlige over at alt på reisa har gått godt.
Hva har vi så sett på vår vei? Først og fremst har vi sett igjen gamle venner, i Mali, i Kamerun og i Benin. Det har vi skrevet om på bloggen allerede.
Her kommer noen refleksjoner omkring det vi ellers så i disse landene.
Det som slo oss i Bamako (Mali), var at ingen ting var forandret på fire år. Ingen nye forretningsbygg i byen, ingen nye veier eller i det minste nyasfalterte veier. Trafikken var tett på det dårlig utbygde veinettet allerede i 2015, og det som fylte opp veiene da og fyller opp veiene nå, er i hovedsak det man må kalle utrangerte kjøretøy, personbiler, lastebiler og småbusser.
I Kamerun så vi ett stort, nytt byggeprosjekt: Ny fotballarena i utkanten av Douala, med et tilhørende nytt motorveisystem. Landet er arrangør av Afrika-mesterskapet i fotball i 2021. I Ngaoundere så vi det som hadde vært asfaltvei for 25 år siden, nå var blitt omgjort til en grøft av en vei med sandjord som "veibane". Ellers var det smått med synlige tegn på utvikling her, men desto tydeligere tegn på høy befolkningsvekst med husbygging (enkle hus, som oftest bygd i leire) uten kommunal planlegging utover store, nye områder.
I Cotonou, den største byen i Benin, var det veiarbeid overalt i bysentrum. Veisystemet ble fornyet fra bunnen, med nytt underlag og nedgravde sement-kanaler for å ta unna regnvann når det fosser ned. I byen kjørte 300 helt nye, gule taxier rundt. Disse eies av staten, men driftes på kontrakt av private. De kjører med faste priser på reisene. Tiltaket ble satt i gang av den nyvalgte presidenten i den hensikt å skape et alternativ til alle motorsykkel-taxiene. Å kjøre slike moto-taxier, som det er masse av både i Kamerun og i Mali, er risikosport i særklasse. Et kjempehøyt ulykkestall som da de nye taxiene er et forsøk på å få redusert.
Forskjellen mellom landene kan beskrives med eksempelet parkering på hovedflyplassen. I Mali er det organisert parkering med flere ansatte som selger parkeringsbilletter. I Benin er det parkeringsautomat slik det lenge har vært vanlig i Norge, der du trekker en lapp fra en maskin ved inngangen og betaler i en automat før du kjører ut. I Kamerun var parkeringen gratis og bare kaos, men aktiviteten på flyplassen var ganske liten, så det gikk greit.
Folkesnakket viser også forskjellen mellom landene. I Mali var sikkerheten for befolkningen et gjennomgående tema. Holdningen var vel at man ventet tålmodig på at situasjonen skulle bli bedre, uten at noen kunne si hvordan ting skulle kunne bli bedre, bortsett fra at franskmennene i landet, inkludert de 3000 soldatene, måtte ut. For å forklare denne holdningen til Frankrike trengs nok flere lange bloggartikler der tuaregenes hovedområde i nord vil være et sentralt element i forklaringen.
I Kamerun var korrupsjon tema overalt. "Alle" mente det ble bevilget penger til både det ene og det andre, men ministre og sjefer i ulike posisjoner stjal pengene som det skulle bygges for.
I Benin møtte vi folk i Cotonou som så lyst på fremtiden med ny president, men i nord var tonen en annen. Presidenten var "sydist" (fra sør i landet) og belønnet områder som stemte på ham og straffet områder i nord som stemte på en annen presidentkandidat, mente de. Etnisk forskjellsbehandling, inkludert arrestasjoner av uskyldige fra visse etniske grupper, var et stort problem i følge dem i nord.
Kamerun skiller seg på mange måter ut som landet ingen liker. Utlendinger vi møtte, mente Kamerun var det verste landet å reise i. Ikke noe fungerer, og alle prøver å lure deg, ikke minst politiet som foretar kontroller langs veiene eller andre steder.
Dette med at alle vil lure deg, fikk vi for øvrig en smakebit av selv. I alle tre landene har vi kjøpt lokalt SIM-kort til ekstra-telefonen som vi hadde med. I Kamerun prøvde selgeren å fikse et opplegg der kun 10% av kontantkortet som vi kjøpte, kunne brukes til å ringe alle telefonselskap, mens resten kun var til bruk for samtaler med abonnenter i samme telefonselskap som SIM-kortet vårt. Selskapet hadde nemlig et juletilbud, og selgeren, om han hadde lykkes, noe han ikke gjorde, kunne puttet rett i lommen 4500 av de 5000 fcfa (ca 75 kr) som vi betalte for ringetid.
Vi har alltid opplevd Mali som et land av svært fattige, men ærlige mennesker. I Benin var levestandarden litt høyere, og også her opplevde vi menneskene som ærlige. Taxisjåføren vår, som vi ble kjent med ved en tilfeldighet, møtte presis til avtalt tid, og vi overlot til ham å passe på ting vi hadde kjøpt på kunsthåndverks-senteret. Det gikk helt fint. Men taxisjåføren innrømmet at også i Benin var korrupsjon et problem.
Et fellestrekk ved de tre landene er fenomenet kidnapping. Men her var det forskjeller også. I Benin var det særlig kvegfolk, altså fulanier, i midt- og nord-Benin som ble rammet. Hver uke ble nye kidnappet. Folkegruppen som ble rammet, mente politiet var involvert i kidnappingene, altså at de fikk sin del av "fortjenesten" for ikke å etterforske sakene. I Kamerun er det en blanding av isl@mister og banditter som driver kidnapping. Her antar folk at det nettopp er fulanier som utgjør en vesentlig del av den lokale isl@mistiske bevegelsen, og at det er denne grupperingen pluss banditter som kidnapper folk fra andre etniske grupper. Aller helst hvite. Det samme er situasjonen i Mali, men her er fulaniene også utsatt for voldelige angrep fra etniske grupper som i hovedsak lever av jordbruk. Angrepene i Mali anses å være en rekke av gjengjeldelsesaksjoner uten ende.
Så bildet er komplekst. Veldig komplekst. Men man kommer ikke utenom at korrupsjon og etnisk forskjellsbehandling (altså rasisme) er et viktig element i forklaringen av hvorfor utviklingen enten er fraværende, eller går fryktelig sakte, i disse landene.
Andre får legge til andre elementer i forklaringene: Strukturer i verdenshandelen, holdninger og innstillinger hos afrikanerne (til forskjell fra folk i Japan, Kina og Sør-Korea f.eks) og inkompetente ledere til eksempel.
Det siste må være en viktig del av forklaringen når en av verdens største bomullsprodusenter, Benin, ikke klarte å holde tritt med konkurrentene innen produksjon av bomullsstoffer til tross for at Benin har tilgang på billig arbeidskraft og svært kort vei fra bomullsmarkene til fabrikkene. All bomullen som dyrkes i Benin i dag, og det er enormt mye, eksporteres i dag til Kina, India og andre land som omgjør råbomullen til salgbare produkter. Tre svære fabrikkanlegg for bomullsvareproduksjon står i dag tomme.
Nedlagte fabrikker er jo ikke akkurat tegn på utvikling. Er det slik at tilbakegang er en dekkende beskrivelse av det som har skjedd i "våre" afrikanske land i årene etter 1985, da vi kom til Kamerun første gangen? Svaret er nei. En generell tilbakegang har det ikke vært. Men det er små spor etter utvikling. Den største positive forandringen så vi tydelig i Kamerun: Utdanningsnivået er betydelig høyere nå sammenlignet med for 25 år siden. I sentrale posisjoner på sykehuset i Ngaoundere og i kirken for øvrig sitter personer med høy universitetsutdanning. Skoledekningen er god i Kamerun. Det store flertallet av barn går på skole, og slik er det i Benin også. Mali ligger etter når det handler om utdanning. Men i alle tre landene er det dessverre slik at ungdom med høyere utdanning ikke får seg jobber der utdanningen er til nytte. Der økonomisk vekst mangler, blir det ikke skapt arbeidsplasser for mennesker med utdanning.
Så til sist et lite spørsmål om turisme: Er disse landene verdt et besøk av turister fra Norge eller andre land? Tja, det er i alle fall interessant å se disse landene. Her er absolutt et potensiale for turistbesøk. Men sikkerhetssituasjonen ødelegger alt i Kamerun og Mali. Kun deler av landene kan besøkes. Og infrastrukturen er så mangelfull at du må beherske fransk, kjenne forholdene og kulturen godt og aller helst ha et nettverk lokalt som kan hjelpe deg, dersom du ønsker å unngå de store problemene som kan oppstå.
Hvis disse vurderingene våre medfører at dere dropper Afrika-reisen, får dere reise litt i bloggen vår i stedet og la det være med det. Det er kjapt, trygt og billig! :)

Markeder som i Afrika får du bare i Afrika.

Mye flott i Afrika

Potensiale for turisme (Lobé-fossen i Kribi, Kamerun)

Om å være velkommen

Samuel, vår vert i landsbyen Tcahtchou nord i Benin, er prest med ansvar for 2 hovedkirker og 4 annekskirker. Søndag 5. januar hadde han lagt opp et program der vi fikk med oss begge hovedkirkene hans selv om begge gudstjenestene i prinsippet startet klokken ni. Januar er en kald måned, - vi målte 17 grader kl 07.30, så da drøyer folk litt om morgenen slik at sola får gi litt varme før de går til kirke. Så vi startet opp i den ene kirken og fikk med prekenen i den andre. Samuel hadde overlatt til andre både å preke og lede gudstjenestene.

I begge kirkene ble vi høytidelig presentert og ønsket velkommen av både den ene og den andre i menigheten, og vi takket så godt vi kunne tilbake. Yeeti bodum. Men da hele søndagsskolen med 80-90 barn toget inn i kirka for å jubel-synge en velkomstsang for oss, var det vanskelig å finne ord for vår takknemlighet over velkomsten. Det var bare helt fantastisk.

Søndagsskolen sang velkomstsang for oss. (Vi sitter på podiet sammen med menighetsleder og andre "honorable" i landsbyen.

I Afrika er dette med velkomst og presentasjon en viktig sak. Vi er blitt tatt med rundt i hele landsbyen, som for øvrig er en ekte landsby der folk lever ute på gårdsplassene foran husene. Mennene sitter i skyggen under trærne (når de ikke er på åkeren eller på annet arbeid), damene henter vann i brønnen og lager mat over åpen ild. De fleste husene her er likevel bygd med sement. Mange familier har innlagt strøm, blant annet vårt vertskap. Hos dem er det også innlagt vann, men det kommunale vannverket har stengt av vannet uten at noen egentlig vet hvorfor.

Vi har vært hos landsbysjefen, gamlepresten, nabopresten, Samuels gamle far og en rekke onkler, tanter, kusiner og fettere av både Dorcas og Samuel. Begge deres familier kommer fra denne landsbyen, hvor halvdelen av innbyggerne er fulanifolk. Så godt som alle fulaniene er kristne her og går regelmessig til kirke. Noen av fulaniene har fortsatt kveg. Alle dyrker jorda. Og de sender barna sine på skole. Mange av de unge vi har truffet, er bare hjemme på besøk i landsbyen i helga. De bor i nærmeste store by, Parakou, og går på universitetet der. Svigersønn til vårt vertskap er fra landsbyen her og jobber nå som øyelege ved et katolsk spesialsykehus for øyesykdommer i Parakou. Hans kone, Samuel og Dorcas sin datter, er jordmor.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» Es. 43, 19

Kveldskonsert hos presten

Mali og Kamerun er tilbakelagt. Nå er vi på besøk hos Samuel og Dorcas i Benin. De var våre gode kolleger og venner da vi var misjonærer for NMS i Mali fra 2009 til 2015. (Nå er de bare våre venner.)

Lørdag kveld i syvtiden begynte noen ungdommer å rigge til et lite lydanlegg utenfor huset til Samuel og Dorcas. Elpiano, bassgitar, slagverk og forsterkere kom på plass. Så kom et helt ungdomskor, ca 15 gutter og jenter i alderen 16-23 år. I halvannen time sang de og danset. De fleste sangene hadde de laget selv på sitt eget morsmål fulani.

Dette var kirkens ungdomskor sin måte å ønske prestens gjester fra Norge velkommen til landsbyen. Vi lar oss imponere, og takker og takker for store opplevelser. Det er rent oppbyggelig å se unge mennesker synge og danse til Guds ære, med en rytme, en glede og en utstråling som man ikke kan annet enn å fryde seg over.

Kor og orkester til høyre. Menighetens yngre garde som entusiastisk publikum til venstre.

Benin

2. januar forlot vi Douala i Kamerun og landet i Cotonou i Benin. Vi rakk en liten bytur i går ettermiddag. I dag 3. januar går turen med bil nordover til Tchatchou, en liten landsby sør for storbyen Parakou. I Tcatchourou skal vi møte Dorcas og Samuel som vi jobbet sammen med i Mali i 6 år.
Det er Samuel og Dorcas sin datter, som bor i Cotenou, som har ordnet alt for oss her: Bestilt hotell, hotellets bil hentet oss på flyplassen og ikke minst ordnet sjåfør som tar oss nordover for en rimelig penge i dag.
Vi er usikre på internettilgangen i Tchatchourou, så vi får se når neste melding på bloggen kommer.

Norsk i Ngaoundere

Da vi bodde i Ngaoundéré i Kamerun i perioden 1985 til 1994, var det ca 12 - 13 norske familier her pluss 5-7 enslige misjonærer. Alle bodde på samme område, en svær tomt med svært mange hus. Eiendommen tilhører i dag Den Evangelisk-Lutherske kirken i Kamerun.
Nå bor det én norsk familie her. Det er familien Rangøy, Eline og Gunnar med barna Janna og Martin. Det sier seg selv at de er i en helt annen situasjon enn den vi var i.
Gunnar har mange og varierte arbeidsoppgaver. Vi har ikke full oversikt, men med sin sivilingeniør-bakgrunn har han vært sentral i arbeidet med å få til både brønnboring, vanntårn og solcelleanlegg tilknyttet driften av kurs- og konferansesenteret. Kanskje altmuligmann kunne vært en bra tittel, men tittelen hans er visst rådgiver.
Eline er også sivilingeniør. I Kamerun er det de diakonale prosjektene som hun har arbeidet mest med (skole, helse og miljøarbeid). Ganske nylig fikk hun utvidet ansvarsområdet til også å gjelde NMS-prosjekter i andre land.
Eline og Gunnhild har en egen blogg: http://afrika.rangoy.com/

Else sammen med Eline, - med Janna på armen, Gunnar og lille Martin Rangøy.

Prest med spesiell bakgrunn

Vi har ikke forlatt Kamerun ennå. Vi har vært på besøk her i to uker nå, og det slår oss hvor negativt alle snakker om landet. Det kan vi fortelle mer om en annen gang. Her skal dere få en hyggelig historie. Hyggelig for misjonsinteresserte, i alle fall.
Vi møtte Moussa utenfor Centre d'Accueil, kurs- og konferansesenteret som tidligere var internat og skole for norske barn. Vi visste om ham, men vi kjente ham ikke fra vår periode i Kamerun.
Moussa, ja, han heter ikke Moussa, men vi kaller ham det, ble født i 1972. Han har gode grunner for å holde lav profil, men et bilde på Internet går greit, sier han. Han har selv lagt ut bilder.
Fødselsåret er omtrentlig, slik det er for mange kamerunere uten en reell fødselsattest. Men fødestedet er det ingen tvil om. Han ble født i en større by langt nord i Kamerun. Faren hans var landsbysjef, eller egentlig mer som en lokal konge siden det her handler om en sjef tilhørende fulani-folket. Fulaniene erobret Nord-Kamerun på midten av 1800-tallet og var herskerfolket i Nord-Kamerun helt til den franske kolonimakten overtok styringen. Franskmennene kjøpte imidlertid seg fred med de lokale fulani-kongene ved å gi dem fortsatt makt til å avgjøre lokale saker.
Moussas far døde da Moussa var 5 år. Det førte til strid om tronen. En onkel av ham vant den kampen, og Moussa ble adoptert som sønn hos den nye kongen.
Moussa ble preget av den interne maktkampen i familien. Da han ble ungdom, funderte han mye på hvordan familieproblemer kunne løses. Han fikk god opplæring i islam og leste i skriftene et råd om at dersom du har problemer, så gå til bokens folk og spør om råd.
Bokens folk var jøder og kristne, så han gikk til en kristen venn fra barneskoletiden. Denne vennen var nå evangelist i en kirke. Her fikk han en Bibel. Han forklarte ikke at det var for å lære om å løse familieproblemer, at han ville lese Bibelen, Men det var hans egentlig motivasjon.
Han leste om kong David og de andre kongene i Det gamle testamente. Men han leste også om Jesus. Dette skapte interesse for å lære mer. Presten i den lokale kirken som han hadde henvendt seg til, gav ham da det råd å reise til sykehuset Ngaoubela drevet av Den Evangelisk-Lutherske kirken i Kamerun (EELC). Her var det flere med samme etniske bakgrunn og samme språk som han selv. Ville han lære mer, var dette det beste stedet å dra til for å få opplæring.
Så Moussa reiste til Ngaoubela. Her fikk han mer opplæring og ble døpt. Siden tok han gymnaset før han reiste til Jos i Nigeria og tok både bibelskole og en internasjonal medieutdanning der.
I 2011 begynte han å arbeide ved radiostudioet Evangeliets Røst drevet av EELC i Ngaoundere. I 2015 fikk han kall til å ta presteutdanning ved denne kirkens presteskole i Meiganga.
I dag er Moussa gift med en kristen kvinne fra sitt eget folkeslag. De har to barn. Hans mor lever fortsatt, og hun har ingen innvendinger mot at Moussa er blitt en kristen.
Moussa er nå inne i siste del av presteutdanningen. Det handler om 2 år med praksis (praktikum) i en menighet. Ved siden av dette arbeidet oversetter han kristne bøker fra fransk til fulani. Han behersker arabiske bokstaver og kan lese og skrive fulani med slike bokstaver.
Moussa er en drivkraft i nettverket for kristne fulanier i Kamerun. De teller ca 100 i dag. 25 av disse bor i nærheten av Ngaoundere, og de møtes 2 ganger i måneden til bibelstudium og bønn.
Moussa er en ressursperson både på grunn av sin bakgrunn, men også på grunn av sin utdanning. Det blir spennende å følge ham videre.

Det blir spennende å følge Moussa videre!