PDRM

Nå har vi vært på styremøte i utviklingsprosjektet "vårt", altså det store prosjektet som kalles PDRM og drives med midler fra NORAD.

2009 var første året i en ny 5-årsperiode. Forrige prosjektperiode gikk ut i 2008. Det er en omstendelig prosess å få på plass en søknad for en ny prosjektperiode, men når søknaden er godkjent, har man planer klare for 5 års arbeid.

Utviklingsprosjektet har i mange år beskjeftiget seg med bl.a brønngraving, leseopplæring for voksne, forebyggende helsearbeid og forbedring av helsetilbudet til kvinner som skal føde. I inneværende prosjektperiode er det to helt nye temaer som står i fokus: Kvinnesak og miljøvern!

En gruppe innen prosjektstaben arbeider med såkalt ”gender-problematikk”. Gender er det engelske ordet for kjønn i sosial betydning. Kamp mot omskjæring av unge jenter er hovedtema, men også diverse kursing innen kvinners rettigheter (og plikter!) står på programmet. Denne delen av prosjektet er ledet av en kvinne.

Andre del av prosjektet har som mål å stoppe overbeiting og overforbruk av naturressursene i visse områder. Arbeidsmetoden er å måle med tekniske hjelpemidler hvor mye fôr et område kan produsere, for så å utarbeide forpliktende avtaler mellom kvegeiere og jordbrukere om utnyttelsen av området.

Det er med andre ord holdningsendringer, eller mentalitetsendringer, som er målet denne gangen. Det er meget spennende å få være med på!

Bildene:
1. Folkemøte i Konna kommune. Ledelsen i prosjektet legger fram prosjektideen. Spørsmålet er: Vil befolkningen være med på opplegget? Resultatet av møtet ble positivt, og nå er man i gang med undervisning om konsekvensene av omskjæringspraksisen. Totalt vil 15 landsbyer involveres i prosjektet.
2. Afrikas største elefanter befinner seg i utkanten av prosjektområdet. Bildet viser natur som er overbeskattet.

Fulanikulturen

Fulaniene har bodd i Mali i mange hundre år. Det har også andre etniske grupper gjort, som f.eks bozoene (som driver med fiske), tuaregene (som er karavane-folket) og dogonene (som er jordbrukere bosatt i fjellområdene). Tradisjonelt har kulturene levd side om side og ikke hatt annen kontakt enn nødvendig vareutveksling (- byttet melk mot fisk etc).

Fulaniene har vært muslimer siden 1300-tallet. På 1800-tallet dominerte de Nord-Mali gjennom sitt teokratisk styrte fulanirike helt fram til franskmennene overtok rundt 1890. Fulanikulturen er derfor noe særegent, og deres stolthet som mennesker er knyttet til å bevare kulturen slik den har vært så lenge noen kan huske.

Dette er et problematisk utgangspunkt for utvikling. Faktum er at Mali i dag er et demokratisk styrt land i en verden med samhandel og kontakt mellom land og folkegrupper. Den tekniske utviklingen går sin gang ( - også gjetere har mobiltelefon!), og vaksinasjonsprogrammer og bedret helsetilbud gir økt befolkningsvekst. Alt dette medfører at fulanienes tradisjonelle måte å møte framtiden må, - den strategien som altså dreier seg om å holde fast på gammel levemåte, bringer fulaniene opp i store problemer.

For det første handler det om naturressursene. Fulaniene holder ikke dyr for å skaffe seg inntekter gjennom salg av kjøtt og melk. Dyrehold er selve livet for en fulani, og jo flere kyr, jo bedre er livet. Denne måten å betrakte livet på fungerer svært dårlig når befolkningstallet øker og naturressursene blir mindre pga mindre nedbør pr år.

For det andre handler det om å bli marginalisert i samfunnet. Det er relativt sett få fulanier i ledende posisjoner i samfunnet fordi det er få fulanier som har gått på skole.

For det tredje handler det om manglende ”livsdugleik” fordi tabuer knyttet til hva en ekte fulani kan gjøre og ikke kan gjøre, hindrer fulaniene i å finne utveier når livet blir vanskelig. Når man er for ”fin” til å dyrke jorda eller drive håndverk, men ikke kan drive med kveg og ikke har utdanning, - hva gjør man da for å overleve?

Mange fulanier har innsett at en holdningsendring må til. Livet kan ikke fortsette som før. Prosjektet PDRM går aktivt inn i dette (se artikkel ovenfor), og det er håp om at man kan lykkes. For de fleste ansatte i prosjektstaben er nemlig fulaniere selv!

Bildet: En gang i året krysser kvegflokkene elva for å beite på andre siden. Og den dagen er en festdag i fulanikulturen.

Ravinala II

Nå er de reist, gjestene. Planen var at de skulle reise fra Sévaré søndag morgen med fly. Men flyet er ikke stort og hadde ikke plass til alle. Normalt er det to fly i drift, men det ene var til reparasjon. Løsningen ble derfor at det ene flyet tok to turer. Avgangstidene var usikre helt til det siste …

Beklageligvis var det én i Ravinala-gruppen som ble så syk at noen flytur ikke kom på tale den dagen. I stedet ble det innleggelse på en privat klinikk i Mopti og behandling med tilførsel av væske intravenøst.

Heldigvis var det bedre dagen etter. Med leiebil fra Sévaré til Bamako ble det mulig å bli gjenforent med gruppen og ta fly til Paris sammen med dem.

Det går som regel bra. Men sjelden helt slik en hadde tenkt.

Ravinala

NMS har et eget reiseselskap som arrangerer turer til de landene hvor NMS har arbeid. Akkurat nå er en gruppe med 19 Ravinala-reisende på besøk her hos oss. Else har hatt ansvar for organisering og tilrettelegging her i Sévaré Helge har vært sjåfør og guide på noen av utfluktene hvor gruppen har vært delt i smågrupper. Hittil har alt fungert godt.

Alle deltakerne gjennomfører følgende:
- Gudstjeneste på fulani
- Orientering om arbeidet her i Sévaré, radiostudio, oversetterarbeid med mer.
- Følge misjonærene på evangeliseringstur til to landsbyer
- Besøk hos en lokal tekstilkunstner
- Fest i hagen til familien Vatne, med helstekt sau og innleid 8-manns orkester (tradisjonell malisk musikk).
- Dasgstur med elvebåt til landsbyen Ngomi
- Tur til Douentza for å se misjonsarbeidet og bl.a ri kamel.

Så har deltakerne vært delt i grupper for å
- besøke markedet i Mopti
- besøke fengselet i Mopti sammen med evangeliseringsteamet fra de samarbeidende kirkesamfunnene.
- besøke landsbyen Konza og menigheten der
- tur til to Dogon-landsbyer

Bildene viser:
1. Hagefest hos familien Vatne
2. Turister på besøk i dogon-landsbyen Songho

Fengselsmiddag

Hver jul organiserer de kristne menighetene i Mopti og Sévare en stor julemiddag for de innsatte i Mopti fengsel. Middagen holdes første lørdag etter julehøytiden. Maten kokes i Sévaré og fraktes med bil de femten kilometerene som skiller de to byene.
Alle 120 innsatte pluss fengselsbetjening fikk både mat og drikke, så det var litt av en jobb å lage i stand måltidet.

Helge hadde i utgangspunktet meldt seg som sjåfør, men Sigurd tok jobben. Han har fått kjøretillatelse på bilene til vår lokale organisasjon mens han er her på besøk siden han har ett års ansiennitet som ettåring (året 2006/2007).

Utgiftene til måltidet ble dekt ved hjelp av en innsamlingsaksjon blant de kristne i alle de protestantiske menighetene i Sévaré og Mopti, pluss at vår lokale organisasjon bidro med ca 600 kroner.

Bildene viser:
1. Damer fra tre menigheter (dvs 3 forskjellige kirkesamfunn) laget maten.
2. Maten ble fraktet med bil til fengselet. Sjåfør: Sigurd.