Aysata og Bureyma hilser

Norske navn er en utfordring for de fleste som ikke behersker norsk. Så tradisjonen her i Mali er at de norske misjonærene får lokale navn.
Heretter er Else derfor bare Aysa (forkortelse for Aysata), og Helge er Boureyma. Etternavnet vårt er Barry.
Bureyma kommer av navnet Abraham og uttales boreima, mens Aysa uttales ajsa(ta).

Imponerende

Mali har en imponerende historie. Det ene kongedømmet har avløst det andre. Som knutepunkt mellom Nord-Afrika (ørkentransporten) og gullgruvene i Ghana og Senegal (sør og sørvest for Mali) har statsdannelsene hatt både inntekter og makt. En av kongene av Mali-riket på 12-1300 tallet, Mansa Moussa, dro for eksempel fra Timbuktu i 1324 på Pilegrimsreise. Han hadde med 60 000 mann på kamel, og hver mann hadde med en gullbarre. Da kongen delte ut sine gaver i Egypt ble det slik overflod av gull at pengesystemet der brøt sammen.

Det er reisehåndboka for Mali som forteller dette, i tillegg til en masse annet interessant om landet. Afrikas villdyr er det ikke så mye av her, men kultur og tradisjon er det massevis av.

Ellers er ikke Sevare by så veldig imponerende. Men i dag tok Helge ut penger i en minibank her, - med sitt norske bankkort. Det er igrunnen ganske imponerende.

I går lot vi oss også imponere av den lokale organisasjonen som NMS og Frikirken har stiftet og som NMS’ misjonsarbeid utføres gjennom. Det var et par småting som vi ville ha utbedret i huset vårt, blant annet en vifte som ikke virket. Vi ønsket dessuten å ha mer enn en kontakt på kjøkkenet, og litt bedre lys. Dagen etter at vi hadde framsatt våre ønsker, dukket elektriker og hjelpegutt opp, og før kvelden kom, var alt ordnet slik vi ville ha det.

Men ingen er feilfrie, naturligvis. La oss ta med en tabbe som det går an å le av. I sommer, før vi kom, ble det installert WC i huset vårt. Tidligere hadde det vært en dør ut fra badet til en utedo i bakgården. Nå ble døra murt igjen og WC plassert der utgangen var tidligere. Det var bare det at når døra med lufteluke ble fjernet, så var det ikke lenger noe luftevindu på badet. De som installerte WC’en glemte å lage vindu!

For oss som har lært at en menighet uten misjon er som et hus uten vindu så er det naturligvis viktig å ha utlufting på badet. Og det kommer vi helt sikkert til å få. Å slå hull i veggen og sette inn et vindu, - ”il n’y a pas de problème”.

Huset vårt

De sa det var vasket og rent, huset vårt, da vi kom dit i forgårs. Men rent var det ikke, i alle fall ikke etter husmorstandarden i familien Vatne. Så første oppgave for vår ivrige kokk/hushjelp ansatt på prøve, var klar: Vask kjøleskap, skuffer og skap!

I dag (23.08) flyttet vi fra gjestehuset og inn i vårt eget. Nå skulle jo alt være klart til å fylle opp skuffer og skap med alt som ligger polstret og pakket i 6 store tønner. Men klart var det ikke. I alle fall ikke etter gjeldende standard for hva som er rent. Så da tok Else vaskefilla selv.

Nå er fire tønner tømt. Det første som ble pakket ut, og som lå i kofferten, var familiebildet. Det er nemlig slik hos oss at definisjonen av hva som er hjemme, er det stedet hvor familiebildet står. Det er vårt fjerde ”hjemme-sted” i år vi nå tar i bruk.

Huset har tre soverom, stue og kjøkken. Strøm og innlagt vann, til og med WC, er på plass, men vil vi ha vann varmere enn 25 grader (springvann), må det varmes på komfyren. Det er høyt under taket, og takvifte i hvert rom. To av soverommene har air-condition. Huset er bygd i betong, med flatt betongtak som er dekt av et stråtak. Den konstruksjonen er nok årsaken til at det er rimelig svalt (27 grader) innendørs.

Utenfor huset har vi en hage uten et eneste gresstrå, bare sand og grus. To uthus har vi også, og det største har trapp opp på taket. Derfra er det utsikt. Rundt eiendommen går en mur, ca 2 meter høy. Slik mur har alle her.

Veien utenfor huset er en sak for seg. Vår nyvaskede Toyota Hi-Lux pickup er ikke lenger nyvasket, for å si det slik. Det er vanndammer og mye gjørme. Lukter vondt, gjør veien også, for det ser ut som søppel er brukt for å fylle hullene i veien.

Det er lansert et prosjekt som går ut på at vår lokale organisasjon vil bidra med å kjøre på grus hvis alle i gata går sammen om å grave grøfter. Vi håper det prosjektet lykkes. For øvrig vet vi lite om naboene foreløpig, annet enn at på andre siden av den muren som er halvannen meter fra det ene soveromsvinduet vårt, bor det noen som har minst to sauer. Det lar seg ikke benekte.

Vi bor i quartier Bamako-Kora, ca 1 kilometer fra kontoret og ”quartier NGO”, altså det området hvor de fleste bistandsorganisasjonene har kontorer og boliger for de ansatte. Det var kjempestore søledammer på veiene i det boligstrøket også, men ellers er nok husene der borte av en helt annen standard enn hva som er tilfellet her i vårt nabolag. Det er de færreste husene her i området som har innlagt vann og strøm.

Nå når kvelden har seget på, noen hermetiske pølser fortært og naboens sauer har fått mat (de breker ikke lenger, i alle fall), så er det tid for å oppsummere første dag i eget hus i Mali. Men den oppsummeringen kunne Else fortelle at hun allerede hadde gjort. For det gjorde hun da hun entret kolonialbutikken på hjørnet der hovedgata fra vårt boligkvarter møter Moptiveien. I det hun tråkker seg gjennom gjørme, snuser inn luktene fra markedet tvers over gata og går inn i den støvete butikken med pappesker på golvet og kaos i hyllene tross lite utvalg av varer, oppsummerer hun livet i følgende enkle konklusjon: Her føler jeg meg hjemme. Nå er jeg på rett plass!

Det er ikke noe problem

Sjåføren som er ansatt i vår lokale organisasjon her i Sévaré har et standarduttrykk: Il n’y a pas de problème. Han snakker fransk med oss, men uttrykket har sin parallell på fulani: Baasi fuu walaa (eller noe i den retning). Det nærmeste vi kommer et tilsvarende uttrykk på norsk, må vel være ”no problem”.

Nå har sjåføren som ordner det meste, nettopp byttet ut kjøleskapet her på gjestehuset. Tidligere i dag vasket han og gjorde i stand bilen vår, en Toyota Hilux som kun har gått 5000 km. Sølvgrå og lekker.

”Ikke noe problem” er for så vidt meldingen fra oss også. Hvis vi da sier at 33 grader og fuktig luft er til å leve med, for det er det jo. Men vi svetter ….

Vi blir boende på gjestehuset til i morgen. Det blir dermed to netter her. Vi har sett huset vårt i dag og snakket med en potensiell kokk som madammen skal teste ut med full nedvask av huset i morgen. For selv om det ble sagt at huset skulle være rent, så var det jo ikke vasket i skuffer og skap etc.

Ellers har vi brukt vår første dag i Sévaré til å snakke med våre to språklærere. Misjonær Frode Brügger Sætre har gitt oss litt informasjon om opplegget. Baasi fuu walaa ….. Og så har vi møtt Belco på kontoret. Det er hun som er sjefen når direktøren er borte, og hun er også av typen ordne og fikse, alt fra å finne skredder til å ordne mobiltelefoner til oss.

Sévaré by er ikke veldig stor. Det handler om et veikryss med veier fra nord, sør, øst og vest som møtes. Veikrysset er som origo i et koordinatsystem, og byen med bolighus, NGO-kontorer og små butikker ligger i de fire kvadratene rundt origo. Alle veier utenom de fire hovedveiene er av leire. Og nå som det regner mye, - i natt var det full pakke med lyn og torden, blir det liggende store dammer over alt. Terrenget er nemlig helt flatt, og regnet har ikke noe sted å renne bort.

Så får vi ta med en liten viktig opplysning til slutt: Vi har nå fått to mobiltelefoner, men ikke med de numrene som vi var forespeilet. Dere som har fått numrene, får en mail med de nye og korrekte numrene. Håper dette ikke skaper for store problemer ……

Bamako

Bamako kalles verdens største landsby. Byen har lite storby-preg, - her er to høyhus og et tredje under konstruksjon, ellers er det typisk afrikanske bydeler med enkle butikker og boder langs veiene. Et par steder er det "finere" butikker, hvor alle slags europeiske varer er å få kjøpt.

Men det man først og fremst blir møtt av i Bamako, er trafikk! Det er tett med biler, - ikke alle i god teknisk stand, og enda flere motorsykler. Byen strekker seg over et svært stort område på begge sider av Niger-elven, og de to delene av byen bindes sammen av to broer som alltid er overbelastet.

Den lokale organisasjonen, som er en samarbeidsorganisasjon mellom NMS, Frikirken og tre kirkesamfunn i Nigeria og Benin, har 2 misjonærektepar i Bamako for tiden, ekteparet Anne-Lise og Torstein Baltzersen og Daniel Dama og Ester Hodi. De sistnevne var nylig i Norge med konsertturneen Stemmer fra Sahara. I tillegg vil "ettåringen" Knut delta i arbeidet i Bamako dette året.

Misjonærene i Bamako driver kristent arbeid på språket fulani i Bamako. Mange av fulaniene som misjonærene har kontakt med, er studenter.

Vel framme i Bamako

Sent søndag kveld ankom vi Bamako. En av de norske vi reiste sammen med, manglet en koffert, men ellers gikk alt som smurt.

Anne Lise Balterzen og sjåfør Zed møtte oss på flyplassen, og i dag har Torstein Balterzen tatt oss med til visumkonoret. Visum og oppholdstillatelse kan vi hente i morgen, så her er det ikke noe å si på treg saksbehandlig for visumsøknader!

Alt er vel, temperaturen er behageli (27 grader), Bamako er definitivt Afrika og livet er igrunnen ganske bra. Vi er i gang!

Klar til utreise

I morgen tidlig, - svært tidlig, er det avreise med kurs for Mali. Sigurd, Kristian og Margrethe har meldt seg som sjåfører og avskjedskomité, så alt styder på at vi vil ankomme Gardermoen i rett tid.
Tre leieboere er flyttet inn i 2. etasje i huset vårt. Selv beholder vi kjellereetasjen, mens kjøkken og stue (1. etasje) deler vi på i de periodene både vi og leieboerne bor i huset. Vi har brukt sommeren på å rydde og ordne, og nå er alt klart. Ca 100 pappesker er pakket og plassert enten på boder i egen kjeller eller i en bod vi låner av NMS. Noen møbler er også satt bort,
og loppemarked, Fretex og Grønmo gjenbruksstasjon har fått sitt.
Fra Mali har vi fått beskjed om at "storbagasjen" vår er ankommet. Alle kolli er kommet fram, og ikke noe tyder på at noe av innholdet er borte. Så det er jo strålende.
Nå når alt det praktiske er klart, kjenner vi at det skal bli godt å komme av gårde. Vi gleder oss til å reise, men som ved alle utreiser blandes gleden over å komme i gang med sorgen over å måtte reise fra familie og venner i Norge. Men heldigvis er det mange muligheter til å holde god kontakt i våre dager til tross for at avstanden i kilometer mellom Mali og Norge er stor.