Fulanikulturen

Fulaniene har bodd i Mali i mange hundre år. Det har også andre etniske grupper gjort, som f.eks bozoene (som driver med fiske), tuaregene (som er karavane-folket) og dogonene (som er jordbrukere bosatt i fjellområdene). Tradisjonelt har kulturene levd side om side og ikke hatt annen kontakt enn nødvendig vareutveksling (- byttet melk mot fisk etc).

Fulaniene har vært muslimer siden 1300-tallet. På 1800-tallet dominerte de Nord-Mali gjennom sitt teokratisk styrte fulanirike helt fram til franskmennene overtok rundt 1890. Fulanikulturen er derfor noe særegent, og deres stolthet som mennesker er knyttet til å bevare kulturen slik den har vært så lenge noen kan huske.

Dette er et problematisk utgangspunkt for utvikling. Faktum er at Mali i dag er et demokratisk styrt land i en verden med samhandel og kontakt mellom land og folkegrupper. Den tekniske utviklingen går sin gang ( - også gjetere har mobiltelefon!), og vaksinasjonsprogrammer og bedret helsetilbud gir økt befolkningsvekst. Alt dette medfører at fulanienes tradisjonelle måte å møte framtiden må, - den strategien som altså dreier seg om å holde fast på gammel levemåte, bringer fulaniene opp i store problemer.

For det første handler det om naturressursene. Fulaniene holder ikke dyr for å skaffe seg inntekter gjennom salg av kjøtt og melk. Dyrehold er selve livet for en fulani, og jo flere kyr, jo bedre er livet. Denne måten å betrakte livet på fungerer svært dårlig når befolkningstallet øker og naturressursene blir mindre pga mindre nedbør pr år.

For det andre handler det om å bli marginalisert i samfunnet. Det er relativt sett få fulanier i ledende posisjoner i samfunnet fordi det er få fulanier som har gått på skole.

For det tredje handler det om manglende ”livsdugleik” fordi tabuer knyttet til hva en ekte fulani kan gjøre og ikke kan gjøre, hindrer fulaniene i å finne utveier når livet blir vanskelig. Når man er for ”fin” til å dyrke jorda eller drive håndverk, men ikke kan drive med kveg og ikke har utdanning, - hva gjør man da for å overleve?

Mange fulanier har innsett at en holdningsendring må til. Livet kan ikke fortsette som før. Prosjektet PDRM går aktivt inn i dette (se artikkel ovenfor), og det er håp om at man kan lykkes. For de fleste ansatte i prosjektstaben er nemlig fulaniere selv!

Bildet: En gang i året krysser kvegflokkene elva for å beite på andre siden. Og den dagen er en festdag i fulanikulturen.

Ravinala II

Nå er de reist, gjestene. Planen var at de skulle reise fra Sévaré søndag morgen med fly. Men flyet er ikke stort og hadde ikke plass til alle. Normalt er det to fly i drift, men det ene var til reparasjon. Løsningen ble derfor at det ene flyet tok to turer. Avgangstidene var usikre helt til det siste …

Beklageligvis var det én i Ravinala-gruppen som ble så syk at noen flytur ikke kom på tale den dagen. I stedet ble det innleggelse på en privat klinikk i Mopti og behandling med tilførsel av væske intravenøst.

Heldigvis var det bedre dagen etter. Med leiebil fra Sévaré til Bamako ble det mulig å bli gjenforent med gruppen og ta fly til Paris sammen med dem.

Det går som regel bra. Men sjelden helt slik en hadde tenkt.

Ravinala

NMS har et eget reiseselskap som arrangerer turer til de landene hvor NMS har arbeid. Akkurat nå er en gruppe med 19 Ravinala-reisende på besøk her hos oss. Else har hatt ansvar for organisering og tilrettelegging her i Sévaré Helge har vært sjåfør og guide på noen av utfluktene hvor gruppen har vært delt i smågrupper. Hittil har alt fungert godt.

Alle deltakerne gjennomfører følgende:
- Gudstjeneste på fulani
- Orientering om arbeidet her i Sévaré, radiostudio, oversetterarbeid med mer.
- Følge misjonærene på evangeliseringstur til to landsbyer
- Besøk hos en lokal tekstilkunstner
- Fest i hagen til familien Vatne, med helstekt sau og innleid 8-manns orkester (tradisjonell malisk musikk).
- Dasgstur med elvebåt til landsbyen Ngomi
- Tur til Douentza for å se misjonsarbeidet og bl.a ri kamel.

Så har deltakerne vært delt i grupper for å
- besøke markedet i Mopti
- besøke fengselet i Mopti sammen med evangeliseringsteamet fra de samarbeidende kirkesamfunnene.
- besøke landsbyen Konza og menigheten der
- tur til to Dogon-landsbyer

Bildene viser:
1. Hagefest hos familien Vatne
2. Turister på besøk i dogon-landsbyen Songho

Fengselsmiddag

Hver jul organiserer de kristne menighetene i Mopti og Sévare en stor julemiddag for de innsatte i Mopti fengsel. Middagen holdes første lørdag etter julehøytiden. Maten kokes i Sévaré og fraktes med bil de femten kilometerene som skiller de to byene.
Alle 120 innsatte pluss fengselsbetjening fikk både mat og drikke, så det var litt av en jobb å lage i stand måltidet.

Helge hadde i utgangspunktet meldt seg som sjåfør, men Sigurd tok jobben. Han har fått kjøretillatelse på bilene til vår lokale organisasjon mens han er her på besøk siden han har ett års ansiennitet som ettåring (året 2006/2007).

Utgiftene til måltidet ble dekt ved hjelp av en innsamlingsaksjon blant de kristne i alle de protestantiske menighetene i Sévaré og Mopti, pluss at vår lokale organisasjon bidro med ca 600 kroner.

Bildene viser:
1. Damer fra tre menigheter (dvs 3 forskjellige kirkesamfunn) laget maten.
2. Maten ble fraktet med bil til fengselet. Sjåfør: Sigurd.

Jul i Sevare

Den lille fulanitalende menigheten i Sevare har følgende program:

Julaften kl 21 fram til midnatt: Julaften-våkenatt.
1. juledag kl 09.00: Festgudstjeneste med etterfølgende felles måltid. Ikke-kristne venner inviteres med.

Vi vil delta på gudstjenesten 1. juledag, men julaften er vi invitert med til en annen kirke hvor det er gudstjeneste på fransk og hvor det er korsang og musikk.

Snekkeren

En av våre naboer er snekker. Verkstedet hans ligger 100 meter fra porten vår. Vi ser at døra til snekkerbua er åpen stort sett bestandig, så han arbeider mye. Men er alltid blid og hyggelig.

Han har allerede gjort flere jobber for oss; reparert skap, laget et lite bord og satt opp myggnetting. Nå har han laget spisestuestoler til oss. Det er utrolig hva den mannen får i sitt meget enkle snekkerverksted.

Adventstid

Det er litt rart å tenke på alle tradisjoner som hører advent til i Norge, både i private hjem, i kirker og hos handelsstanden…... Og her sitter vi, i Sévaré, hvor det kun er hjemmet vårt som forteller at det er advent.

Der er det til gjengjeld mye advent. Lilla løpere, lilla lys, adventskrans og adventsstjerne er på plass. Vi har også et lys med datoer nedover som vi tenner hver morgen når vi har vår daglige andaktsstund.

Dette er rammen for vår adventstid, og det er vi igrunnen godt fornøyd med. Den hjelper oss til lettere å ha fokus på denne tidens innhold; Jesus som kom, Jesus som kommer i dag og Jesus som kommer igjen.

Og når vi først er inne på dette med tiden vi er inne i; her kommer en kort rapport om været:

18 grader om morgenen, såvidt over 30 midt på dagen (men det kjennes ikke så varmt ut, for det er helt tørt). Ikke regn og ikke spesielt mye støv (ennå). Nå starter kuldeperioden, sier folk og viser med all tydelighet at det ikke er noe de ser fram til. Og det er forståelig. For dem som ikke har gensere og gode sokker å ta på, så er nok morgenene riktig ubehagelige.