Teby

Sist helg var vi igjen noen dager i Douentza. Fredagen brukte Helge til møter både i kraft av det å være NMS representant og av å være leder for den nyopprettede diakoniavdelingen i vår lokale samarbeidsorganisasjon. Språkstudenten Else benyttet anledning til å være med Frikirkekollegaene Kathie og Kjell Magne Møgster på jobb til en familie i nærheten av Teby, ca 1 times kjøring fra Douentza.

Familien som Kathie og Kjell Magne har besøkt regelmessig i over to år, består av mor, hennes sønn fra tidligere ekteskap, hans kone og barn, og hennes sønn fra nåværende ekteskap. Moren har denne tiden fått bibelundervisning (etter POB metoden, les i tidligere bloggartikkel) og hun har to ganger vært med på kristne samlinger i Douentza. Denne gangen var «Jesus som livets brød» tema for undervisningen, ikke helt lett tema hverken for den som underviste eller den som ble undervist. Dessuten var det stadige avbrytelser av folk som kom innom den lille hytta for å hilse på, sauer som stakk hodet inn på jakt etter noe å spise og drikke, en radio med høylytt musikk (den skrudde jeg av...) og teservering. Men det var flere barn til stede og de var spesielt nysgjerrige og ivrige da Kathie tok frem bibelbildene og det ble nærmest en hellig stund i hytta da yngste sønn i «huset» fortalte den ene bibelfortelling etter den andre til de mange barna som da var kommet til. Vi var imponerte og lurte på hvor han hadde lært dette. «Jeg har hørt på kassettene til Kjell Magne» svarte han med stolthet. «Look, listen and live», er den andre evangeliseringsmetoden misjonærene her bruker hvor bilder vises mens det lyttes til innspilte bibelfortellinger på kassett. En god og noe enklere metode å benytte sammenlignet med POB. Og bibelfortellingene hadde tydeligvis festet seg hos denne gutten. Det ble en sterk og oppbyggelig stund der inne i hytta!

På denne formiddagsturen til Teby fikk jeg (Else) også sett noen nye sider ved misjonærkollega Kjell Magne der han ga råd og medisiner til en syk og gammel mann, ble med en gjeter ut for å lete etter en syk ku, reparerte en sykkel, sørget for drikkevann til en familie og ikke minst fikk jeg endelig på nært hold sett vannhullet i Teby, eller «vannhullet til Kjell Magne» som det heter blant misjonærene. Et 4 meters dypt vannhull gravet ut for hånd av landsbyens egne folk, til stor glede for menneskene og dyrene som holder til i området.


Kathie og Kjell Magne ved bønnesteinen


Else ønskes velkommen inn!


Kathie underviser ikke bare en dame, men tre,-og noen barn


Vannhullet til Kjell Magne

Takkeemne

På bønnemøte misjonærteamet i Sévaré hadde i formiddag, delte vår kollega Dorcas et takkeemne med oss. Dorcas og hennes mann Samuel er misjonærer fra Benin og har jobbet her i 9 år. «For første gang på alle disse årene registrerer jeg en stabilitet og trofasthet hos de kristne fulaniene tilknyttet menigheten vår».

De har i høst kommet regelmessig til gudstjeneste og torsdagsundervisning. Kvinnene er også trofaste på møtet som er lagt til etter torsdagsundervisningen. Der er det ny undervisning og i tillegg bønn, og selvfølgelig drikkes det te og skravles litt!

I kveld har vi hatt besøk av et ungt fulaniektepar som er aktive i menigheten. De kunne fortelle at det blant menighetsmedlemmene finnes en offensiv holdning og en felles vilje til både å jobbe innad med fellesskapet samtidig som det planmessig jobbes utadrettet.

Det Dorcas har registrert og det våre kveldsgjester kunne fortelle, gir grunn til glede og takknemlighet og det gir håp for en gryende kirke for fulanitalende i Mali!

Hjemme hos oss

Når vi er hjemme tilbringer vi for tiden mye av tiden vår ute! Vi har nemlig fått en ny utendørs stue med myggnetting rundt. Her inntas dagens første kaffekopp og det er svalt og behagelig her på ettermiddags/kveldstid.


I forrige uke hadde vi hyggelig besøk av familien Habbostad som jobber for NLM i Naréna, en landsby syd for Bamako



I hagen eller dvs på eiendommen vår vokser det og gror. Vi har en vaktmann som elsker å stelle med alt som kan gro opp av jorda. Nedenfor kan dere se noen av resultatene!


Banan


Papaya


Goyave (guava)

POB

Denne uken er vi på kurs i POB = Presentation Oral de la Bible. Det er en evangeliseringsmetode som er brukt i våre sammenhenger i mange år. Kursleder er LaNette Thompson, som også har utviklet denne metoden. Hun og hennes mann, Marvin, har over 30 år bak seg som misjonærer i forskjellige Vest-Afrikanske land. I løpet av kursdagene har de på en levende og interessant måte delt av sine erfaringer ved bruk av POB i møte med afrikanere.

Under kurset har vi ikke bare fått innføring i metoden, men vi har også lært mye nyttig om kommunikasjon inn i en ny og ukjent kultur og hva som er viktig å være klar over når man nærmer seg den.

POB-metoden er utviklet spesielt med tanke på analfabeter og tar utgangspunkt i hvordan Jesus underviste folk, nemlig ved å bruke fortellinger. Fortellerpraksis inngår derfor i kurset. Praksis på hverandre har vi hatt i dag, og som hjemmelekse til i morgen er vi utfordret til å fortelle en fortelling til en vi møter på vår vei...

Det blir spennende i morgen å høre om hvor mange som har gjort hjemmeleksen sin....

Varm mottakelse

Vi ble møtt med jubelrop og begeistret klapping da vi etter noen ukers fravær ankom kaffepausen på kontoret i formiddag. Vi har begge vært i Norge. Else fordi hun måtte til undersøkelser på grunn av sykdom og Helge har vært på ledermøte og rådsmøte i NMS.

Bonusen ved å være hjemme i Oslo var at vi fikk mye tid sammen med Filip. Han er nå passert tre måneder og doblet sin fødselsvekt. En kjekk kar spør du oss! Nå responderer han på vår babysnakk, smiler og gurgler til oss. -og selvfølgelig sier i fra når han er misfornøyd! Søndag 8. november ble Filip døpt i Storsalen menighet med hele slekta til stede fra Ålesund, Birkeland, Trondheim, Oslo – og Mali! Det var en stor dag!

Det var også denne gang vanskelig å reise fra Norge! Men det er også godt å komme tilbake hit til varmen og til venner og kollegaer. Varme i dobbel forstand!

Språkvansker

I gata hvor vi bor, er det mange barn. De leker trygt, for det er stort sett bare noen motorsykler og vår cahampagnefargede Toyota Hilux som ikke tilhører kategorien gående i gata. Og selv de med motor må holde gangfart, det sørger veistandarden for.

Barna leker som barn flest. Det går mye i flaskekork-lappis blant de litt store guttene, mens de yngste er tilskuere. I går holdt de for øvrig på med pil og bue.

Men når vi kommer med bilen, løper alle til porten vår for å åpne. Selv de små på 3-4 år skal absolutt åpne porten for oss. Noe av forklaringen på dette er at det i gården vår står to trær, et fikentre og en liten palme. Nå er det palmen som bærer frukt, for ikke lenge siden var det fikentreet som var fullt av små, søte frukter. Som barna får forsyne seg av når det passer slik for oss.

Men det var språk det skulle handle om her. Det er slik i Mali at det er svært vanlig at barn roper ”tobabo” når hvite mennesker går forbi. Ordet betyr kort og godt "hviting", så det er ikke så pent. Jeg (Helge) har forsøkt å lære barna ved porten vår at de ikke skal rope ”tobabo”, men heller si navnene våre: Aysata og Boureima. Opplæringen har vært sånn noenlunde vellykket, så hver gang jeg kjører ut eller inn av porten for tiden, står det en liten flokk treåringer på siden og roper ”Boleima! Boleima!”

I dag lærte jeg for øvrig at våre kamerunske misjonærkolleger også har sine språklige utfordringer, selv om de kan fulani slik den snakkes i Kamerun. Et fulaniord som vi ofte bruker her, er ordet ”battu”, som betyr møte. Og møter er det mange av. Min kollega fra Kamerun kunne imidlertid fortelle at på Kamerun-fulani brukes ordet ”battu” kun som en frekk og upassende beskrivelse av et helt spesielt møte, nemlig det du vet, mellom mann og kvinne .....

Nei, det er ikke lett med dette språket.

Rally-skolen åpnet

Søndag 2. oktober ble "rally-skolen" i Kourminkorou åpnet. Kun 9 måneder har det tatt å få realisert skolen, - fra den dagen det ble bestemt at skole skulle det bli til åpningsdagen. Og det er jo rimelig fort. Men det er ikke derfor de norske misjonærene i Mali kaller skolen for rally-skolen. Navnet har heller ikke noe med det å gjøre at skolen vil akselerere utviklingen for nomadefulanerne, selv om det trolig er et faktum.

Nei, rally-skolen er et ektefødt barn av et ekte bil-rally, nemlig Budapest-Bamako 2010. Det norske laget som var med her, benyttet rallyet og oppmerksomheten rundt dette til å samle inn penger til denne skolen, og nå er første klasserom på plass. Går utviklingen som man håper, både med pengeinnsamling og landsbybefolkningens oppslutning om skolen, står det trolig 2 nye klasserom på tomta om noen år.

Skolen er en milepæl i utviklingsarbeidet i de områdene hvor nomadefulanerne øst for Douentza bor i tørketiden. Det er gravd mange brønner i området, og beiteland er det nok av, så nå er det mulig for kvegeierne å være bofaste. Og det igjen skaper muligheter for utdanning for barna. Den nybygde skolen er den første skolen i dette området.

TV2 har laget et TV-program om det norske laget som var med i Rally Budapest-Bamako 2010. Eller rettere sagt, det er laget en serie på 3 programmer. Disse skal vises i januar-februar samtidig med at Rally Budapest-Bamako 2011 går av stabelen.

Det er NMS sin lokale partner i Mali, altså utviklingsavdelingen PDRM i vår lokale misjonsorganisasjon, som har stått for byggingen av skolen.