Fistula

Når en ung jente blir omskåret, øker risikoen for å komplikasjoner ved fødsel. Fistula er én av de mest alvorlige komplikasjonene. Fistula beskriver en tilstand der kvinnen er revnet nedentil. Det skjer når fødselen tar svært lang tid uten at barnet finner veien ut.

Fistula-kvinnene i Afrika er på mange måter vår tids spedalske. Fordi disse kvinnene har fått ødelagt normale kroppsfunksjoner knyttet til urin og avføring, blir de utstøtt fra samfunnet og familien de har vært en del av. Så godt som 100% av kvinnene blir forlatt av mannen hvis barn de har ofret sin egen helse for å føde.

I Mopti, byen ved elva 12 km fra der vi bor, er det bygd opp et senter for fistula-kvinner. Flere aktører står bak de tiltakene som er iverksatt. Organisasjonen Médicins du monde (doctors of the World) har i 15 år foretatt kirurgiskoperasjoner av til sammen 144 kvinner rammet av fistula. De har lært opp lokale leger i å foreta inngrepet. For kvinnene er operasjonen gratis.

Den lokale frivillige organisasjonen Delta Survie har bygd opp et velferdssenter på naboeiendommen til sykehuset. Her kan kvinnene bo en ukes tid før operasjonen og få næringsrik mat som gjør dem i stand til å tåle operasjonen. Etter operasjonen tilbys de et rekonvalesensopphold hvor de får opplæring i ulike inntektsbringende aktiviteter som farging av tøy etter lokale tradisjoner, søm, produksjon av halskjeder av smykkestener med mer.

Vår organisasjon i Mali har inngått et samarbeid med Delta Surivie der vi bidrar med litt økonomisk støtte til driften av velferdssenteret, og da særskilt mat-programmet som ble startet opp etter at man ble klar over at mange kvinner ikke tålte operasjonen fordi de var for underernært som følge av den sosiale utstøtingen som hadde skjedd.

Else og en katolsk søster i samtale med en gruppe av "fistula-damene".

Én av de to sovesalene ses i bakgrunnen. Livet leves for det meste ute på grådsplassen.

Duken er laget ved hjelp av lokale teknikker for plantefarging. På bordet ligger halskjeder som kvinnene lager og selger.

Om et års tid vil hele sykehuset i Mopti flytte til Sevare. Organisasjonen Delta Survie har kjøpt en 5 måls naboeiendom til sykehuset, og her vil et nytt senter for fistula-kvinner bygges opp. Halvparten av eiendommen vil brukes til grønnsaksdyrking. En brønn er gravd og det er allerede installert pumpe og vanntårn som sikrer at det kan dyrkes grønnsaker også i tørketiden.

Her dyrkes det grønnsaker. I bakgrunnen reiser det nye sykehuset seg.

Else og Bara Sankara på eiendommen som skal romme det nye fistulasenteret når det nye sykehuset tas i bruk.

På tur i felten

Sist uke var styret og de ansatte i bistandsprosjektet 3 dager på tur i felten for å se flere av de påbegynte delprosjektene. Vi var til sammen 21 personer fordelt på 3 biler. Varmen til tross, stemningen var god hele tiden og de morsomme kommentarene satt løst.

Hovedfokus i bistandsprosjektet denne perioden er naturforvaltning og kvinners rettigheter. I tillegg til å arbeide for disse hovedmålene er det etablert flere støttetiltak etter ønske fra lokalbefolkningen.

Første dag besøkte vi områdene øst og sør for Douentza, kalt Seeno. Her er det svært få naturlige vannkilder i tørketiden, men gode beiteområder for kveg. I disse områdene finnes det omtrent ikke helse- eller skoletilbud for landsbybefolkningen. Tradisjonelt er befolkningen her halvnomader som flytter til Nigerdeltaet i tørketiden. Men etter hvert som det er gravd flere og flere brønner, har befolkningen kunnet bo i Seeno også i tørketiden. Dette gir muligheter for å utvikle landsbyene, og det reduserer antall konflikter i Deltaområdet.
Denne brønnen er over 60 meter dyp. Kamelene drar opp skinnsekker med vann. Det er alltid stor aktivitet rundt brønnen. Kvinnene henter vann til familien. "Gutta" sørger for vann til dyra.Denne pedaldrevne pumpen er helt ny.

Seeno har vært ett av kjerneområdene for vårt bistandsarbeid i lang tid. På vår rundtur så vi fra bilen mange av brønnene som prosjektet vårt bygde i forrige periode (2004-2009). Men det var de nye installasjonene som skulle inspiseres denne gangen. Vi besøkte et vanningsanlegg for kveg som har kapasitet til å ta imot 2000 dyr pr dag. Denne lukkede brønnen med dieseldrevet pumpe ligger midt i et stort område av gressletter hvor gresset tørker på rot og kan benyttes som beiteområde i tørketiden hvis dyrene har tilgang til vann. Og det har de nå.
Prosjektet legger ned mye arbeid i å lære opp en driftskomité for denne dieseldrevne pumpen. Gjeterne som bruker vanningsanlegget, betaler pr dyr pr dag. Inntektene disponeres av driftskomiteen som følger en plan for vedlikehold av pumpe og motor. Ut fra verdien på kveget skulle det ikke være vanskelig å få til lønnsom drift. Problemet er at fulanerne ikke tenker økonomi. De vil helst ikke selge kyr .....Vann er grunnlaget for liv, også for kveget.

En viktig del av arbeidet i dette området har vært å lage branngater som sikrer at en gressbrann ikke sprer seg for mye. Vi fikk også se kornbanker som er opprettet. Dette er et kornlager som sikrer at landsbyen har korn også på slutten av en sesong, når prisene på de store markedene er høy. Branngaten er 10-15 meter bred. Til høyre har det vært gressbrann, men gresslettene til venstre er berget.

Vi fikk også se kornbanker som er opprettet. Dette er et kornlager som sikrer at landsbyen har korn også på slutten av en sesong, når prisene på de store markedene er høy.
Opprettelse av kornbank krever stor egeninnsats fra landsbyen. De bygger lagerhuset, prosjektet betaler jerndør og vinduer med lemmer av jern.

Nå har prosjektet vårt dessuten sørget for at det er kommet i gang ordinær barneskole på to steder. Tidligere har barna ikke hatt skoletilbud i det hele tatt i dette området.
Vi ble imponert over hva elevene hadde lært etter knapt ett års skolegang.I denne landsbyen har de startet opp med skole under stråtak. De ville komme i gang med opplæring av barna og ikke bare sitte og vente på at noen bevilger penger til et skolebygg.

Andre dagen besøkte vi fjell-landsbyen Dioni, en landsby som ligger bare tretti kilometer fra Douentza, men hvor det tok noen timer å kjøre. Veien dit var nemlig ikke det vi til vanlig kaller vei. Det var til tider kun en bratt steinrøys.
I denne landsbyen holder prosjektet vårt på å grave en brønn. Den er nå 37 meter dyp, og man har akkurat begynt å se spor etter vann. Budsjettet for brønnen er fastsatt til kostnaden for 40 meters graving, så her kommer vi nok i beit for penger. Vi håper likevel å finne en løsning.

Tredje dag var avsatt til kvinnedelen av prosjektet, og det ble et oppmuntrende besøk! Vi møtte først en engasjert landsbysjef og hans ledere (se artikkel på NMS sin nettside: http://www.nms.no/nyheter/landsbysjefen-satte-foten-ned-article3690-7.html ) og vi møtte engasjerte kvinner og prosjektansatte. Alle står de sammen i kampen mot omskjæring av jenter.

Ett av støttetiltakene her er en grønnsakshage. Denne fikk vi studere på nært hold. Vi snakket også med kvinnene som dyrker her. De var så takknemlige for å få hjelp til å sette i gang dette prosjektet slik at de nå får et mer næringsrikt og variert kosthold.
Grønnsakshagen ved Kontza er 5 mål stor. Den er lagt til et sted med kort vei ned til grunnvann. 2 brønner med dybde 3-5 meter sørger for vann til grønnsakene som dyrkes.

- Tidligere tenkte vi at grønn salat var bare noe som ble gitt til dyra, men nå spiser vi det selv til alle måltider, var det én av kvinnene som sa. En annen sa at hun var klar over at overordnede målet for prosjektet vårt var kamp mot omskjæring av jenter, og i dette arbeidet var de helt med!

Vår sør-sør misjonærkollega Samuel som har vært misjonær her i over 10 år og som nå sitter i styret for prosjektet, var veldig imponert og glad over det han fikk være med på disse tre dagene. Det var hans første besøk i Seeno-området og hans første nærkontakt med bistandsprosjektet. Han var ikke klar over at dette området var så fattig og underutviklet som det faktisk er. Nå fikk han se at menneskene i dette området har fått tilgang til vann hele året, beitemuligheter for dyra hele året, matvaresikkerhet og skole noen steder. Dette var han veldig, veldig glad og takknemlig(og litt rørt) over å se.

-og vi (Helge og Else)er stolte over å kunne skrive hjem om at hjelpen som kommer fra Norge, gir resultater!

Kursdager om islam

Denne uken har det vært kurs- og møteuka på hovedkontoret vårt her i Sevare. Jan Opsal hadde to dager med foredrag om islam og evangelisering blant mennesker som er preget av muslimsk tenkning og tro.Alle misjonærene i vår lokale organisasjon deltok, men også representanter fra kirker som vi samarbeider med i Sevare og Douentza. Kurset var svært interessant.

Fredag og lørdag hadde tidligere Kamerun-misjonær Janne Eide kursdager for den såkalte estetikk-komiteen vår. En stor gruppe bestående av et par misjonærer og representanter fra menighetene våre skal diskutere og gi sin innstilling om hvordan et framtidig kirkebygg for en fulani-språklig menighet skal se ut. Spennende!

Hvorfor skjer det ikke utvikling?

Som gressenkemann har jeg tid til å filosofere på bloggen. Så det skal jeg gjøre i dag. Og spørsmålet det filosoferes over, står i overskriften.

Det finnes både bøker og tidskriftartikler for tiden som behandler dette negativt formulerte spørsmålet: Hvorfor skjer det ikke utvikling i Afrika? Før man svarer, bør man imidlertid i ærlighetens navn vedkjenne at det faktisk skjer utvikling i Afrika. Antall biler, motorsykler, TVer og mobiltelefoner er for eksempel mangedoblet i de fleste afrikanske land de siste årene. Dette blir jo vanligvis sett på som tegn på utvikling.

Men man må også innrømme at potensialet for utvikling på langt nær er utnyttet. Tenk bare på at Ghana og Sør-Korea sto på samme økonomiske nivå i 1960-årene. Nå er det en himmelvid forskjell mellom økonomien i disse landene. Hvorfor har Sør-Korea utviklet seg så mye mer enn de afrikanske landene?

Jeg har ikke alle svarene, men her er et hverdagseksempel som illustrerer hovedsvaret mitt:

I en landsby som jeg besøkte nylig, er det gravd en lukket brønn som betjenes av en manuell håndpumpe, - en hendel som løftes opp og presses ned for å pumpe. Da brønnen var ny, ble det anlagt grønnsaksåkrer i nærheten av brønnen slik at man kunne vanne i tørketiden. Ingen av grønnsaksdyrkerne var imidlertid villige til å betale for vedlikehold av pumpa, så da slitedelene i mekanismen måtte skiftes ut, fantes det ikke penger til å reparere.

Med tiden ble den likevel reparert, og det ble gjort av en utdannet person som hadde vokst opp i landsbyen, men som nå bodde i Mopti by. Men denne mannen nektet, fornuftig nok, å betale reservedeler og reparere pumpa hvis den skulle brukes til vanning av åkrer uten at de som dyrket, bidro til vedlikeholdet. Så da var løsningen enkel: Åkrene ble nedlagt ….

Da jeg besøkte landsbyen, var pumpa ikke i bruk. Den virket ikke. Alle visste imidlertid hva som måtte til for å få den til å virke: Utskifting av den delen i mekanismen som naturlig slites ned. Å vente på at mannen fra byen skulle komme og reparere pumpa, var fånyttes, for han hadde sluttet å tilby seg å reparere siden ingen ville bidra til å betale reservedelen.

Er de da så fattige i denne landsbyen at de ikke har penger til å betale en reparasjon, - ikke en gang om de spleiser på det? Svaret må bli nei. De lever enkelt, men de er ikke fattige på ressurser. Landsbyen ligger nær elva, og på åkrene sine kan de dyrke mye mer ris og hirse enn de trenger til eget bruk. Dessuten har de både storfe og småfe i store mengder på beite rundt i området.

Hvorfor vil de så ikke skaffe til veie det lille det koster å få pumpa reparert? Jo, det ser ut til at dette er svaret, - dessverre, får en vel si:
Det er mennene i landsbyen som disponerer familiens eiendom, enten det er husdyr eller penger, og det er mennene som tar avgjørelser. Og så er det kvinnene som henter vann.

At kvinnene må hente vann 2 kilometer unna, spiller liten rolle for mennene. De registrerer at vannkrukka fylles opp og maten serveres klokka 13 og kl 19 som før og plages ikke særlig av merarbeidet som kvinnene har. Selv har de for øvrig ikke arbeid nå i tørketiden, de sitter for det meste under treet og venter på at regntiden skal begynne. I juli.

Hadde de solgt én sau, hadde det betalt reservedelen. Men ideen som mennene har med seg, er at husdyrflokken skal vokse. Mannens rikdom i form av husdyr er mannens styrke, og styrke er viktig. Mye viktigere enn at kvinnene må gå langt for å hente vann.

Så hvorfor skjer det ikke utvikling? Jo, fordi de som tar avgjørelser i smått og stort, ikke ønsker det. For å oppnå utvikling i Afrika, kreves det at de med makt prioriterer annerledes enn de har gjort hittil, og det er de ikke villige til. Finanskriser og vestlige lands handelspolitikk påvirker naturligvis Afrikas inntektsmuligheter, men om alle ytre forhold skulle bli optimale, så vil utvikling likevel ikke skje så lenge den afrikanske mannen holder på sine gamle verdivalg.

Det er ikke lett for den som ønsker å bidra til å skape utvikling, å bryte dette mønsteret. Egentlig kan vi vel ikke skape noe nytt. De må foreta endringen selv. Men av hensyn til kvinnene og barna bør vi forsøke å påvirke så godt vi kan, slik at barn får bedre helse, mer skolegang og kvinnene et bedre liv.

Så langt jeg kan se, er det følgende vi kan gjøre, vi som jobber med utvikling i Afrika (i prioritert rekkefølge):

1. Forkynne Bibelens budskap i visshet om at kristen tro skaper mentalitetsendring hos folk. Et tankesett basert på kristne verdier er et svært godt grunnlag for at utvikling kan skje.
2. Stille krav hver gang vi som hjelpeorganisasjon er i posisjon til det (- men det er det jo ikke alltid vi er).
3. Bidra til at barn får utdanning. Med formell skolegang tilegner de unge seg en del kunnskaper og holdninger som kan bidra til utvikling.
4. Påvirke på politisk nivå i kommuner og regioner slik at myndighetene etablerer ordninger (og gjennomfører dem uten korrupsjon ….) som fremmer en jordbruks- og oppdrettsnæring som gir god økonomi for befolkningen samtidig som naturressursene ikke overbeskattes. Dette kan f.eks gjøres med en passe stor beskatning pr husdyr, slik at bøndene tvinges til å selge og drive etter økonomiske prinsipper i stedet for etter verdinormer som er ubrukelige i et moderne samfunn med knappe naturressurser.

Andre kan mene noe annet …..




31 kvinner og 7 menn deltok på leseopplæringskurs i regi av vårt prosjekt i Takoutala i 2010. I tillegg til å lære å lese, får deltakerne samfunnsinformasjon og tilgang til hefter om bl.a rettighetsspørsmål på sitt eget morsmål (fulani). Kursene er en del av en bevisst utviklingsstrategi.

Dieu merci

”Takk Gud” (Dieu merci) står det på denne bilen som jeg fant ”parkert” her forleden i mitt nabolag.

En påminnelse om hva Paulus sier i sitt første brev til tessalonikerne (5,18):
"Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus."

Men hva er det egentlig å takke for i dette tilfellet? At bilen ikke lenger er i bruk?

Hva gjør Helge, egentlig?

Jeg skrev en artikkel med samme tema i fjor. Da var jeg språkstudent, egentlig, men drev med litt av hvert. Forskjellen fra i fjor til i år er at i år er jeg litt av hvert, egentlig. For øvrig er det mye likt …

La oss begynne med dagen i dag:

I dag har jeg jobbet med spørreundersøkelsen om omskjæring som vi gjennomfører i Fatoma-området. Det skal samles opplysninger om ca 8 000 jenter i alderen 0-13 år. Skjemaer ble trykt opp tidligere i uken og overlevert prosjektgruppa i går. De fordeler arbeidet på et stort antall frivillige som besøker alle hus i alle 62 landsbyer i området. Jeg er ikke helt overbevist om at alt er under kontroll, men vi får håpe de får det til. 8 000 er et stort antall. Det jeg har jobbet med i dag, har vært å forberede databasen som dataene skal punches inn i.

Så har jeg innimellom hjulpet til med praktiske, administrative ting på kontoret her. Regninger som skal anvises, mennesker som skal innlosjeres i neste uke og slike ting. For i neste uke er det misjonær-kurs med besøk av professor Jan Opsal frå Misjonshøgskolen. Tema: Evangelisering blant mennesker med muslimsk bakgrunn.

Spørreundersøkelsen som jeg nevnte, tok litt tid både tidligere i uken og litt i forrige uke. Viktig å få til et godt spørreskjema! Og så var det giverbrev til menigheter som støtter de tre forskjellige giverprosjektene som vi har innen diakoni i Mali. De er snart ferdige, jeg får dem forhåpentligvis av gårde i morgen.

Så har det gått med tid til å møte representanter frå et område som ikke er så godt fornøyd med oss. De har planene klare for et opplæringssenter (yrkesopplæring for å hjelpe folk til å produsere ting som gir inntekter). Vi har penger frå en rik giver i Norge, men jeg/vi er ikke fornøyd med budsjettet deres ennå. Egenandelen er for lav, og optimismen er for stor i forhold til hvilke inntekter virksomheten deres vil gi etterpå. Min holdning er at de allerede nå må vise at de greier å legge penger til side, og jeg har vist dem helt overkommelige måter å gjøre det på. De har dessverre litt for mye av denne holdningen: Gi oss huset, så skal vi vise at vi kan! Jeg holder på mitt: Vis oss at dere kan, så bevilger vi pengene!

I prinsippet har jeg også denne uken brukt 25% av en vanlig arbeidsuke til å administrere saker og ting for Den norske skolen. I neste uke skal elevene være her i Sevare. Jeg har svart på spørsmål frå Stavanger ang. regnskapet for 2010, og jeg har sett på noen saker til neste skolestyremøte.

På mandag hadde jeg språkundervisning. Der sliter jeg litt, det går tregt å lære et nytt språk …. I de fleste av mine arbeidsoppgaver har jeg ikke bruk for fulani. Det går på fransk. Men forleden startet vi et lekse/lesehjelp-prosjekt blant våre kristne fulani-familier i Douentza, og da skulle jeg gjerne greid meg uten tolk. Men det gjorde jeg altså ikke.

Så dette er altså (noe av) hva Helge gjør i Mali for tiden. Else, hun er i Norge, heldiggrisen (møter i Stavanger hele neste uke), og der leker hun med barnebarnet vårt på 7 måneder. Mens jeg stakkar er alene her (og må helt alene se til at våre ansatte vasker huset, lager middag, vasker opp, vasker klær, vanner papaya- og banantrærne i hagen og hva det nå er alt sammen som jeg ikke trenger å passe på fordi de ansatte gjør jobben sin …… )

For øvrig begynner varmen nå: Max 42 på dagtid, minimum om natten 29.

Trehjulssykkel

Det er mange gleder i jobben som avdelingsleder for diakoni her i vår lokale misjonsorganisasjon. En av dem er å få glede andre.

Nylig bevilget vi penger til et såkalt ”petit projet”, et lite prosjekt. Det handler om Hamadou som er sterkt bevegelseshemmet. Han kan slepe seg av gårde korte av stander med krykker, men kan definitivt ikke gå. Han ville vært rullestolbruker i Norge, men rullestol har han ikke.

Nå har han imidlertid fått trehjulssykkel, med hånddrevne pedaler. Pengene er bevilget frå vårt diakonale prosjekt. Og nå kan Hamadou sykle fra hjemmet sitt til en trafikkert vei, sette opp sitt lille bord med enkle varer og kanskje tjene noen småpenger på det viset. Så slipper han å være avhengig av at hans lillebror og dennes familie forsørger ham fullt og helt.

Hva en slik sykkel koster? 1 300 kroner, laget på et lokalt sveiseverksted. Vi fikk det billigere fordi vi fikk tak i en ødelagt sykkel som ble sveiset om og overhalt frå topp til tå. Uansett, det var vel anvendte penger!