Kontraster

Livet er skjørt for mange mennesker som omgir oss her i Mali. Det er kort vei mellom liv og død. Befolkningen her balanserer på en knivsegg. Det er lite som skal til for at de ender på den ene eller den andre siden av eggen. Folk lever fra hånd til munn, og en vanlig familie har lite penger å rutte med. En syk person skal være veldig syk, nærmest døende før familien tar vedkommende med til en poliklinikk hvor vedkommende blir behandlet av en sykepleier. Ofte er det da dessverre for sent. Særlig gjelder dette for barn.

Vi bor og lever midt i denne virkeligheten. Dersom vi blir syke, kan vi bare ringe etter vår norske lege som kommer hjem til oss. Dersom vi er alvorlig syke, kan i verste fall et fly rekvireres fra Europa og hente oss hjem for innleggelse på et europeisk sykehus. Vi har både penger og gode forsikringsordninger. Vi blir som regel friske og lever godt videre.

De fleste naboene i gata vår har ikke innlagt strøm og i hvert fall ikke innlagt vann. Og nå i regntiden ser gårdsplassene til mange av dem ut som et stort gjørmehull, og gata vi bor i likeså. Ungene springer halvnakne rundt og leker i gjørma og søpla.

Her hos oss har vi både innlagt strøm og vann, og vi har til og med WC. Vi har også en fin, stor gårdsplass med småstein og hardpakket sand, blomsterkrukker, busker og frukttrær. Bak huset tusler en skilpadde i sin egen gård og blir servert salat og forskjellige blader flere ganger om dagen. I tørketiden blir hun til og med spylt med vann av og til.

Hver gang vi kjører ut eller hjem, blir vi minnet om den kontrasten vi lever i.

Det er nettopp feiret avslutningen av muslimenes fastemåned. Det var tirsdag denne uken. Folk var ute i gatene, og de som har råd til det, stilte med nye klær og jentene med nyfletta hår. På slike festdager fylles moskene og folk besøker hverandre.

Samme dag som muslimene hadde sin hovedfest (for noen varer det ennå..), var vi i begravelse til en kristen mann på 56 år. Han hadde fått et illebefinnende. Det ble sagt at det var hjertet. Livet hans stod ikke til å redde. Hadde han bodd i Norge, hadde kanskje to barn hatt sin far i live.

Denne mannen var veldig godt ansett både i samfunn, kirkeliv og arbeidsliv her i Sévaré, så det var full kirke under seremonien og veldig, veldig mange biler og mopeder som fulgte etter bilen med kista til den kristne gravplassen. Det ble lagt merke til i bybildet og var litt av et kristent vitnesbyrd på muslimenes store festdag.

Livet her er fylt av kontraster.

Gata vår, ikke på det verste, men ille nok...

Besøk hos fylkesmannen i Mopti

Mopti fylke har i sommer fått ny ledelse og øverste leder er guvernøren, - eller fylkesmannen som vi sier i Norge. Som NMS sin øverste leder i Mali, fikk jeg (Else) være med en delegasjon fra ledelsen av misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali, på besøk til ham sist uke.

Å pleie gamle relasjoner og etablere nye er viktig i den afrikanske kultur og det var nettopp dette som var hovedintesjonen med besøket. Det ble utvekslet navn, titler og ansvarsområder. Deretter ble vårt arbeid presentert, og guvernøren var naturlig nok mest interessert i hva som ble gjort innen landsbygdutvikling og ba her om en oversikt over bl.a i hvilke landsbyer prosjektet har bygget brønner siden oppstarten. Vi var også innom tema som gjaldt sikkerhet, og guvernøren understreket henvendt til meg at vi kunne være helt trygge! Han skulle sørge for at ingenting ville hende oss misjonærer så lenge vi var innenfor hans fylke.

Guvernør Seydou Toumani Camara (i midten), direktør Ngayap Moise og NMS representant madame Else Storaas Vatne

Tilbake i Mali

I morgen er det to uker siden vi landet på malisk jord. De første dagene ble tilbragt i hovedstaden Bamako. Man må jo ha litt tid for å kjøpe inn ost og salami og andre godsaker, for ikke å snakke om hvetekorn som skal males og bli til grovbrød. Og så var det naturligvis dette med visum. Siden toårsperioden var utgått, måtte vi skaffe oss visum for to nye år. Det er for så vidt en enkel sak, man leverer papirene ene dagen og får visumet neste dag.

Møtet med Sevare var som forventet, får vi vel si. Hyggelig å treffe igjen vennene og våre gode medhjelpere, kjekt å være i eget hus igjen. Men det var ingen tvil, Afrika er fortsatt Afrika.

Helge har fått nytt kontor, i den nybygde annenetasjen på studio. Ved første forsøk på å låse seg inn, satte nøkkelen seg fast og ny lås måtte rekvireres. I tre av vinduene var det kommet en stor brist, til tross for at byggmesteren kunne forsikre om at glasset var av førsteklasses kvalitet.

Vi ankom Sevare sammen én ny familie pluss ny lærer til Den norske skolen og to ettåringer. Husene skulle i prinsippet være innflyttingsklare, og det var de for så vidt også. Møbler var på plass, det var nyvasket, sengeklær var gjort i stand og vann i kjøleskapet. Men i lærerens hus var det lekkasje fra et rør, skapdører som ikke virket og dørhåndtak som falt av. Hos ettåringene var det lekkasje i vannfilteret og fra WC, og et skap lot seg ikke åpne. Dessuten virket ikke air condition. Og hos den nye familien …. Nei, vi stopper der.

Så alt i alt har det blitt mye oppfølging av håndverkere denne uken …. Mye på grunn av det som ikke virker, men også fordi den nye læreren, fornuftig nok! - har litt ambisjoner angående hvor pent og trivelig det bør være på en skole i Afrika. Så får det heller bli slik at det er vi litt erfarne som må ta jobben med å forklare og veilede håndverkerne i hva de skal gjøre.

Vi er altså i gang. Og selv om mye av første uken har handlet om å komme i orden og hjelpe de nye til å finne ut av livet her, så har vi ett og annet som vi kan fortelle om på bloggen. Nye artikler kommer! Skrivingen har vi noenlunde kontroll på, men når artiklene kan publiseres, er litt usikkert. Det er nemlig regntid, og tordenvær og internett fungerer dårlig sammen. Selv om det ikke er uvær hver dag, så tar det tydeligvis litt tid å få reparert feilene som oppstår. I uka som har gått, har vi vel hatt internettforbindelse sånn ca 2-3 timer til sammen ….

Skilpadden Mona (Mon ami Mona mi)har hatt en fin sommer. Her er det jentene i den nye, norske familien her i Sevare som får hilse på.

Arbeid i Norge

Vi er nå i Norge! Fram til 19. juni arbeider vi som "informatører" i NMS og besøker menigheter og misjonsforeninger for å fortelle om misjonsarbeidet i Mali. Det meste av det vi gjør, skjer på Østlandet, men i perioden 5.-10. juni er Helge på Sunnmøre og besøker foreninger der.

Det blir med andre ord ikke så mye nytt på bloggen vår en periode framover. Men 15. august er vi tilbake i Mali, og da vil det komme nytt stoff på bloggen!

Etnomusikk

Hver torsdag ettermiddag underviser sør-sørmisjonær Daniel Dama fra Benin i etnomusikk ved et teologisk fakultet i Bamako. FATMES er fakultetets navn, en forkortelse av Faculté de Théologie et de Missiologie Evangélique au Sahel. NMS har vært med å støtte oppbyggingen av dette fakultet både med invistering i nybygg og til drift.

Det er 10 ulike misjonsorganisasjoner og 4 lokale kirker som står bak FATMES, deriblant NMS og i tillegg den misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali. Daniel Dama er utlånt derfra i 25% stilling til å undervise i etnomusikk. Rett mann på rett plass, fikk jeg bekreftet da jeg (Else) var med i hans klasse sist torsdag.

Tema denne ettermiddagen var kor og hvilken rolle de har i gudstjenesten. Det var nåværende og kommende prester som ble undervist. Det var derfor naturlig å snakke om hvilken rolle korene har i gudstjenesten og sammenhengen mellom koret og presten som leder gudstjenesten. Daniel Dama kom også med råd om hvordan prestene kan bevisstgjøre menighetsmedlemmene om betydningen av alles medvirkning i det musikalske i gudstjenesten.

Det hørte selvfølgelig også noe praktisk utøvelse til timene i etnomusikk. Studentene fikk utdelt hvert sitt instrument og en ble utfordret til å fortelle en historie som da de andre skulle akkompagnere. Dette var et praktisk eksempel på hvordan presten kunne bruke musikk inn i en undervisningssituasjon.

Hjemmeoppgaven til neste gang var å lage et gudstjenesteprogram med et spesielt fokus på musikken og sangen inn i den kontekstuelle sammenheng den enkelte student er en del av. Og det er det som er bakgrunnen og ideen bak dette studiet, at prester og lekfolk i kirkene skal bli bevisst på den konteksten og kulturen de er en del av og med frimodighet og stolthet bruke dette inn i gudstjenestefeiringen.

Daniel Dama underviser

Studentene i full sving

Fra utearbeider til hjemmearbeider

Else har allerede forlatt Mali. Hun er for tiden i Kamerun og skal ha møter med Den Evangelisk-Lutherske kirken der angående samarbeid om misjonsoppgavene i Mali. Hun fortsetter videre til Norge når oppdraget er utført i Kamerun.

I Norge venter oppgaver innen "hjemmearbeidet" til NMS, besøk i menigheter og deltakelse på diverse misjonssamlinger. Det gjorde vi i fjor også, og det var rett og slett kjekt.

Det er altså Helge som skriver. Og han kan fortelle at hans flybillett er slik lagt opp at han "tilfeldigvis" kommer til Paris samtidig med Else....

Til Paris kommer vi i god tid til å rekke 17. mai i Norge (slik at vi får trille barnevogn med barnebarnet på Karl Johan ....), så derfor har vi lagt inn et ekstra Paris-døgn. En liten feriedag kan gjøre godt.

Det er varmt i Mali for tiden, stua og kjøkkenet i huset vårt har aldri temperatur under 33 grader for tiden. (Det er air condition på kontoret og soverommet heldigvis!) På det meste er det 38 inne og 44 ute, men maksimumstemperaturen vil nok stige et par grader til lenger ut i måneden.

Det er lite vann i Nigerelva for tiden, men om et par uker begynner vannet å stige igjen (helt opp til kanten ....)

Stor oppgave - godt resultat

Noen oppgaver tar mer tid enn planlagt. Slik har det vært med spørreundersøkelsen i Fatoma. 4 ungdommer har vært i aktivitet for å registrere svar på PC. Databasen vi brukte, var en selvlaget tilpasning av Excel som fikk ut de svarene vi trengte.

Undersøkelsen ble gjennomført i 61 av 64 landsbyer i tre kommuner med tilsammen ca 40 000 innbyhgere. Rundt 150 frivillige foretok intervju av mødrene til ca 6300 jenter i alderen 0 – 13 år. Jentene som er registrert i undersøkelsen, utgjør ca 2/3 av alle jenter i aktuell alder i de tre kommunene.

Resultatet viser at hvis omskjæringspraksisen hadde holdt seg uendret slik den var inntil 2005 (året før prosjektet startet), må en anta at ca 640 jenter ville blitt omskåret i de tre kommunene i 2010. 2/3 av disse jentene ville vært under 1 år når inngrepet ble foretatt, de øvrige ville vært fra 1 til 4 år gamle.

Nå ble det imidlertid ikke slik i 2010, heldigvis. Undersøkelsen viser at kun 23 jenter ble omskåret i fjor!

En må riktignok ta høyde for en viss usikkerhet med hensyn til disse tallene. Ikke alle steder gjorde de lokale intervjuerne jobben sin på korrekt måte, og ikke alle steder samarbeidet lokalbefolkningen slik de burde. Men feilene som er avdekt, er forholdsvis små og berører neppe det vesentligste, nemlig at undersøkelsen dokumenterer det befolkningen har observert de siste årene: Det som tidligere var store, offentlige omskjæringsseremonier, er gjort til tabu i løpet av 4 år.

Dere kan lese mer om undersøkelse på NMS sin nettside og i Misjonstidende senere.

Oumarou Maiga er koordinator for kampen mot omskjæring i Fatoma. Her er han på intervjurunde.