Slagghauger og ruiner

Vi har hatt besøk av en gammel misjonærkollega fra Kamerun, og vi har vært på oppdagelsesferd og funnet spor etter jernutvinning i stor skala. Begge deler var veldig kjekt.

Kåre Kristensen arbeider i SIK (Senter for Interkulturell  Kommunikasjon) i Stavanger og har et oppdrag i Nord-Mali for tiden. Den norske stat er tungt inne i et jordbruksprosjekt hvor uttørkede områder vest for Timbuktu får nytt liv ved at at bygges kanaler og uttørkede innsjøer fylles opp. Denne helga var han innom oss.

Vår lille oppdagelsestur fant sted på et lite fjell ved landsbyen Ficko, 40 minutter å kjøre fra Sevare. Det er kanskje litt drøyt å kalle den lille bergknausen for et fjell, men det handler i alle fall om berg som reiser seg  (ca 100 høydemeter) opp fra sletta. På vei til toppen, gikk vi gjennom to store huler, og på toppen fant vi ruinene etter en landsby med over 100 hus. Det er antagelig landsbyen Ficko som har lagt her, den som nå ligger på sletten ved siden av.

Ved siden av fjellknausen vår fant vi store slagghauger, - de dekte kanskje en halv fotballbane. Et lite søk på internett bekreftet at dogonfolket har utvunnet jern her på 1800 og 1900-tallet. Dette var nytt for oss, vi som er mest opptatt av fulanikulturen. 

Og hvorfor bygge landsbyen på toppen av en bergknaus? Ja, der kan vel fulanikulturen gi oss svaret. Fulaniene var herskerfolket på 1800-tallet. De dro på raid med krigere til hest og tok slaver fra bl.a dogonfolket. Den landsbyen vi besøkte, var perfekt anlagt for å kunne beskytte seg. Det var kun to veier til topp-platået, og ingen av dem egnet seg for rytter til hest.

Og hvorfor flytte ned på sletta? Vel, det er fred i Mali idag. Heldigvis. Og noe særlig med vann var det nok ikke på fjellknausen. Så da er det nok bedre å bo på sletta hvor man kan grave brønner.

En naturlig tunnel på vei til toppen.

Dogonfolket begravde tidligere sine døde i slike huler i bratte fjellsider. Praksisen opprettholdes av et den lille andelen av folket som fortsatt er animister. De som er kristne eller muslimer, gravlegger i jord.

Imponerende bygge- og steinhoggerkunst.

Utsikt fra det som antagelig har vært landsbyhøvdingens hytte.

Når ubudne gjester var på vei, trakk man antagelig opp stigen (tradisjonell dogon-trapp).

Slagghauger ved Ficko

Klare spor etter jernutvinning.
(Alle foto er tatt av Kåre Kristensen.)

Besøk hos skredder

Innkjøp av stoff og besøk hos skreddere hører også med til opplæringa for de nye misjonærene. Jeg (Else) har hatt med meg rektor Gerd på dette, og nedenfor følger bilder tatt fra en runde vi hadde i ettermiddag.











Et besøk til kunstner Elie Dollos atelier hører også med på "bli ny runden". Her holder han på med et stort veggbilde til misjonssenterets bønnerom. Tema: Den gode hyrde. Da vi så hva han holdt på med og hvor tidkrevende det var, forstod vi hvorfor det har drøyd slik med de stolputene Gerd har bestilt for lang tid tilbake...

Mens Elie Dollo holder på med det kjekkeste han vet (det ovenfor), har han 8-10 unge jenter på opplæring i ulike fargemetoder og -teknikker.


Sist vi var hos skredder Amadou benyttet jeg sjansen til å levere noe av vårt tøy til reperasjon siden vi ikke har egen symaskin til å gjøre denslags. Jeg fikk sydd om to plagg (et skjørt var krympa sånn i løpet av sommeren...), byttet ut glidelåser på to stolputer og reparert fem av Helges plagg, og jeg betalte den nette sum av 35 kr inkl. de to glidelåsene! Så dette kommer jeg til å gjøre igjen! Det var i grunnen greit at vi ikke tok med symaskina vår til Afrika igjen...

Kjøretime og pizza

Nå har Helge vært kjørelærer. De nye misjonærene har hatt et lite kurs for å omskolere seg til kjøring i Afrika. Det gikk greit. Kjøreelevene tok rask til seg viktig ny kunnskap, som for eksempel dette:
- Motorsykler kommer fra alle kanter, også på venstre side av veien, spesielt i veikryss.
Hver av de tre rundkjøringene i byen har sitt særpreg. I den ene har f.eks en av fire veier inn i rundkjøringen vikeplikt, mens for øvrig gjelder høyre-regelen.
- De fleste sølepytter kan passeres, men ikke alle. Du vet ikke hvilken som er for dyp for bilen før du står midt uti ....
- Kalver er uberegnlige, mens esler kan du stole på, de finner ikke på noe tull. Hvis de for eksempel står midt i veien, så blir de stående ....

Kan du disse reglene, og noen til, pluss at du vet hvor jekken befinner seg, da går det greit med bilkjøring i Mali. Det gikk greit for Helges "elever" i alle fall. Så det ble pizza på Moptis beste (og eneste) pizzarestaurant om kvelden.



Bilder fra Sevare.

Den norske skolen i Mali

Ja, det er det den heter, skolen vår nå: Den norske skolen i Mali. Tidligere har det vært to skoler, Den norske skolen i Douentza og Den norske skolen i Sevare. Nå er skolene slått sammen under ett navn, en rektor og ett skolestyre.

Da det ble søkt om godkjenning etter privatskoleloven, ble det søkt om godkjenning av to skoler. Privatskoleloven krever nemlig at hvis en skole skal godkjennes, må all aktivitet og alle lokaliteter ligge på ett og samme avgrensede, geografiske sted. To steder hadde vi, og to skoler ble det. En godkjent i Douentza og en i Sevare.

I vår ble det søkt om å få drive de to skolene som en enhet, og søknaden ble godkjent. Det er faktisk første gang en privatskole godkjent etter dagens privatskolelov får lov å drive på to steder. Og det kommer ikke til å bli så veldig mange flere skoler som vil få en slik godkjenning, for nåløyet er trangt.

Loven tillater det egentlig ikke, men da loven ble vedtatt, ble det flertall i Stortinget for en liten merknad i innstillingen til lovvedtaket. ”Norske skoler i utlandet som er etablert for familier som er engasjert i bistandsarbeid” skulle få en mulighet som andre skoler ikke får, nemlig at ”det i noen grad åpnes for desentralisert virksomhet ved disse skolene.”

Merknaden kom nok ikke dit av seg selv. De rødgrønne partiene som hadde regjeringsmakt og stortingsflertall, ville ha med KrF på vedtaket for å gi loven et bredere parlamentarisk grunnlag, som det heter. Slik at den ikke ble omgjort ved neste regjeringsskifte. Og KrF ville være med, på visse betingelser. Det var ikke store omveltninger de krevde, det hadde de ikke muskler til i den situasjonen de var i. Men noen små merknader fikk de inn, på områder som betydde mye for KrFs velgere. Som for eksempel forhold som gjelder utenlandsskoler etablert der de store misjonsorganisasjonene har aktivitet.

Og hvem fôret KrF med disse merknadstekstene som ville skape forbedringer på misjons-utenlandsskolene? Jo, Kristne Friskolers Forbund (KFF). Og hvem jobbet i KFF på den tiden …….

Den norske skolen i Mali har i år to elever og en lærer. All drift foregår i Sevare. Men skolebygningen i Douentza vedlikeholdes og står klar til å ta imot nye, norske barnefamilier.

Skolestart i Sevare med to elever, to ettåringer og en lærer.

Kontraster

Livet er skjørt for mange mennesker som omgir oss her i Mali. Det er kort vei mellom liv og død. Befolkningen her balanserer på en knivsegg. Det er lite som skal til for at de ender på den ene eller den andre siden av eggen. Folk lever fra hånd til munn, og en vanlig familie har lite penger å rutte med. En syk person skal være veldig syk, nærmest døende før familien tar vedkommende med til en poliklinikk hvor vedkommende blir behandlet av en sykepleier. Ofte er det da dessverre for sent. Særlig gjelder dette for barn.

Vi bor og lever midt i denne virkeligheten. Dersom vi blir syke, kan vi bare ringe etter vår norske lege som kommer hjem til oss. Dersom vi er alvorlig syke, kan i verste fall et fly rekvireres fra Europa og hente oss hjem for innleggelse på et europeisk sykehus. Vi har både penger og gode forsikringsordninger. Vi blir som regel friske og lever godt videre.

De fleste naboene i gata vår har ikke innlagt strøm og i hvert fall ikke innlagt vann. Og nå i regntiden ser gårdsplassene til mange av dem ut som et stort gjørmehull, og gata vi bor i likeså. Ungene springer halvnakne rundt og leker i gjørma og søpla.

Her hos oss har vi både innlagt strøm og vann, og vi har til og med WC. Vi har også en fin, stor gårdsplass med småstein og hardpakket sand, blomsterkrukker, busker og frukttrær. Bak huset tusler en skilpadde i sin egen gård og blir servert salat og forskjellige blader flere ganger om dagen. I tørketiden blir hun til og med spylt med vann av og til.

Hver gang vi kjører ut eller hjem, blir vi minnet om den kontrasten vi lever i.

Det er nettopp feiret avslutningen av muslimenes fastemåned. Det var tirsdag denne uken. Folk var ute i gatene, og de som har råd til det, stilte med nye klær og jentene med nyfletta hår. På slike festdager fylles moskene og folk besøker hverandre.

Samme dag som muslimene hadde sin hovedfest (for noen varer det ennå..), var vi i begravelse til en kristen mann på 56 år. Han hadde fått et illebefinnende. Det ble sagt at det var hjertet. Livet hans stod ikke til å redde. Hadde han bodd i Norge, hadde kanskje to barn hatt sin far i live.

Denne mannen var veldig godt ansett både i samfunn, kirkeliv og arbeidsliv her i Sévaré, så det var full kirke under seremonien og veldig, veldig mange biler og mopeder som fulgte etter bilen med kista til den kristne gravplassen. Det ble lagt merke til i bybildet og var litt av et kristent vitnesbyrd på muslimenes store festdag.

Livet her er fylt av kontraster.

Gata vår, ikke på det verste, men ille nok...

Besøk hos fylkesmannen i Mopti

Mopti fylke har i sommer fått ny ledelse og øverste leder er guvernøren, - eller fylkesmannen som vi sier i Norge. Som NMS sin øverste leder i Mali, fikk jeg (Else) være med en delegasjon fra ledelsen av misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali, på besøk til ham sist uke.

Å pleie gamle relasjoner og etablere nye er viktig i den afrikanske kultur og det var nettopp dette som var hovedintesjonen med besøket. Det ble utvekslet navn, titler og ansvarsområder. Deretter ble vårt arbeid presentert, og guvernøren var naturlig nok mest interessert i hva som ble gjort innen landsbygdutvikling og ba her om en oversikt over bl.a i hvilke landsbyer prosjektet har bygget brønner siden oppstarten. Vi var også innom tema som gjaldt sikkerhet, og guvernøren understreket henvendt til meg at vi kunne være helt trygge! Han skulle sørge for at ingenting ville hende oss misjonærer så lenge vi var innenfor hans fylke.

Guvernør Seydou Toumani Camara (i midten), direktør Ngayap Moise og NMS representant madame Else Storaas Vatne

Tilbake i Mali

I morgen er det to uker siden vi landet på malisk jord. De første dagene ble tilbragt i hovedstaden Bamako. Man må jo ha litt tid for å kjøpe inn ost og salami og andre godsaker, for ikke å snakke om hvetekorn som skal males og bli til grovbrød. Og så var det naturligvis dette med visum. Siden toårsperioden var utgått, måtte vi skaffe oss visum for to nye år. Det er for så vidt en enkel sak, man leverer papirene ene dagen og får visumet neste dag.

Møtet med Sevare var som forventet, får vi vel si. Hyggelig å treffe igjen vennene og våre gode medhjelpere, kjekt å være i eget hus igjen. Men det var ingen tvil, Afrika er fortsatt Afrika.

Helge har fått nytt kontor, i den nybygde annenetasjen på studio. Ved første forsøk på å låse seg inn, satte nøkkelen seg fast og ny lås måtte rekvireres. I tre av vinduene var det kommet en stor brist, til tross for at byggmesteren kunne forsikre om at glasset var av førsteklasses kvalitet.

Vi ankom Sevare sammen én ny familie pluss ny lærer til Den norske skolen og to ettåringer. Husene skulle i prinsippet være innflyttingsklare, og det var de for så vidt også. Møbler var på plass, det var nyvasket, sengeklær var gjort i stand og vann i kjøleskapet. Men i lærerens hus var det lekkasje fra et rør, skapdører som ikke virket og dørhåndtak som falt av. Hos ettåringene var det lekkasje i vannfilteret og fra WC, og et skap lot seg ikke åpne. Dessuten virket ikke air condition. Og hos den nye familien …. Nei, vi stopper der.

Så alt i alt har det blitt mye oppfølging av håndverkere denne uken …. Mye på grunn av det som ikke virker, men også fordi den nye læreren, fornuftig nok! - har litt ambisjoner angående hvor pent og trivelig det bør være på en skole i Afrika. Så får det heller bli slik at det er vi litt erfarne som må ta jobben med å forklare og veilede håndverkerne i hva de skal gjøre.

Vi er altså i gang. Og selv om mye av første uken har handlet om å komme i orden og hjelpe de nye til å finne ut av livet her, så har vi ett og annet som vi kan fortelle om på bloggen. Nye artikler kommer! Skrivingen har vi noenlunde kontroll på, men når artiklene kan publiseres, er litt usikkert. Det er nemlig regntid, og tordenvær og internett fungerer dårlig sammen. Selv om det ikke er uvær hver dag, så tar det tydeligvis litt tid å få reparert feilene som oppstår. I uka som har gått, har vi vel hatt internettforbindelse sånn ca 2-3 timer til sammen ….

Skilpadden Mona (Mon ami Mona mi)har hatt en fin sommer. Her er det jentene i den nye, norske familien her i Sevare som får hilse på.