Språkvansker

I gata hvor vi bor, er det mange barn. De leker trygt, for det er stort sett bare noen motorsykler og vår cahampagnefargede Toyota Hilux som ikke tilhører kategorien gående i gata. Og selv de med motor må holde gangfart, det sørger veistandarden for.

Barna leker som barn flest. Det går mye i flaskekork-lappis blant de litt store guttene, mens de yngste er tilskuere. I går holdt de for øvrig på med pil og bue.

Men når vi kommer med bilen, løper alle til porten vår for å åpne. Selv de små på 3-4 år skal absolutt åpne porten for oss. Noe av forklaringen på dette er at det i gården vår står to trær, et fikentre og en liten palme. Nå er det palmen som bærer frukt, for ikke lenge siden var det fikentreet som var fullt av små, søte frukter. Som barna får forsyne seg av når det passer slik for oss.

Men det var språk det skulle handle om her. Det er slik i Mali at det er svært vanlig at barn roper ”tobabo” når hvite mennesker går forbi. Ordet betyr kort og godt "hviting", så det er ikke så pent. Jeg (Helge) har forsøkt å lære barna ved porten vår at de ikke skal rope ”tobabo”, men heller si navnene våre: Aysata og Boureima. Opplæringen har vært sånn noenlunde vellykket, så hver gang jeg kjører ut eller inn av porten for tiden, står det en liten flokk treåringer på siden og roper ”Boleima! Boleima!”

I dag lærte jeg for øvrig at våre kamerunske misjonærkolleger også har sine språklige utfordringer, selv om de kan fulani slik den snakkes i Kamerun. Et fulaniord som vi ofte bruker her, er ordet ”battu”, som betyr møte. Og møter er det mange av. Min kollega fra Kamerun kunne imidlertid fortelle at på Kamerun-fulani brukes ordet ”battu” kun som en frekk og upassende beskrivelse av et helt spesielt møte, nemlig det du vet, mellom mann og kvinne .....

Nei, det er ikke lett med dette språket.

Rally-skolen åpnet

Søndag 2. oktober ble "rally-skolen" i Kourminkorou åpnet. Kun 9 måneder har det tatt å få realisert skolen, - fra den dagen det ble bestemt at skole skulle det bli til åpningsdagen. Og det er jo rimelig fort. Men det er ikke derfor de norske misjonærene i Mali kaller skolen for rally-skolen. Navnet har heller ikke noe med det å gjøre at skolen vil akselerere utviklingen for nomadefulanerne, selv om det trolig er et faktum.

Nei, rally-skolen er et ektefødt barn av et ekte bil-rally, nemlig Budapest-Bamako 2010. Det norske laget som var med her, benyttet rallyet og oppmerksomheten rundt dette til å samle inn penger til denne skolen, og nå er første klasserom på plass. Går utviklingen som man håper, både med pengeinnsamling og landsbybefolkningens oppslutning om skolen, står det trolig 2 nye klasserom på tomta om noen år.

Skolen er en milepæl i utviklingsarbeidet i de områdene hvor nomadefulanerne øst for Douentza bor i tørketiden. Det er gravd mange brønner i området, og beiteland er det nok av, så nå er det mulig for kvegeierne å være bofaste. Og det igjen skaper muligheter for utdanning for barna. Den nybygde skolen er den første skolen i dette området.

TV2 har laget et TV-program om det norske laget som var med i Rally Budapest-Bamako 2010. Eller rettere sagt, det er laget en serie på 3 programmer. Disse skal vises i januar-februar samtidig med at Rally Budapest-Bamako 2011 går av stabelen.

Det er NMS sin lokale partner i Mali, altså utviklingsavdelingen PDRM i vår lokale misjonsorganisasjon, som har stått for byggingen av skolen.

Sør-sør

Alle miljøer har sine språklige spesialiteter. Slik er det i misjonsvirksomheten også. Begrepet sør-sør hører til vårt egenartede "fagspråk".

En sør-sør misjonær er en person som har reist fra et land i Afrika til et annet land i Afrika for å være misjonær, og arbeidet som personen gjør som misjonær, er i all hovedsak finansiert med penger fra Norge.

Hos oss har vi hatt tre sør-sør familier siste året, fra landene Benin, Niger og Nigeria. Nå har vi fått tre familier til! Det mangfoldige misjonærfellesskapet i Mali er fra og med slutten av september blitt enda mer mangfoldig. De nye kommer fra Den Evangelisk Lutherske Kirken i Kamerun.

Ngayap Moïse blir ny direktør for arbeidet lokalt fra og med januar 2011. Han og kona Suzanne og deres fire barn Nathalie (15), Moïse (10), Marie Grace (4) og Shekinah (2) skal bo i Sevaré. Det skal også Daniel og Tabita Atouwa som er kommet til Mali sammen med yngstedatteren Asta, som skal gå siste året på videregående her i Mali.

Antoine og Martine Sorobaye er på plass i Douentza sammen med de tre døtrene Tatiana, Jeanne og Marie Noël som er i alderen 7-12 år. De fire eldste barna deres bor fortsatt i Kamerun sammen med storfamilien der.

Kanskje noen tror overgangen fra å bo i Kamerun til å bo i Mali er enkel. Det er den ikke. Men det er ressursterke folk vi har fått, så alt ligger til rette for at dette skal gå bra.

Mali feirer 50 år

22. september 1960 ble Mali selvstendig. 22. september 2010 er det altså 50-årsjubileum. Kirkene her i Sevare har allerede startet feiringen. Lørdag 18. var vi med på et stort arrangement med guvernøren for Region Mopti til stede.

Arrangementet startet med treplanting utenfor CMA-kirken. (Ang de ulike kirkesamfunnene i Mali, se denne artikkelen på bloggen vår). Presidenten i Mali har oppfordret befolkningen tl å plante trær, som et symbol på vekst og som noe nyttig for landet. 8 trær ble plantet. Else fikk plante ett av dem som representant for misjonærene.

Fra CMA-kirken gikk vi tog ca 1 km langs byens hovedgate til Alliansekirken (kirken som er et resultat av arbeidet til den tyske Allianz-Mission). Ca 300 syngende kristne maliere deltok i marsjen, men vel framme i kirken var vi ca 450 som deltok på arrangementet. Programmet bestod av korsang, menighetens allsang, forbønn for landet og taler. Både guvernør for Mopti region, fylkesmann for Mopti fylke (”cerkle de Mopti”) og ordfører for byen var til stede. De planlagte talene var ved distriktslederen for samabeidsrådet for de protestantiske kirkene, ordføreren og guvernøren. Helt utenfor programmet ble det plass til enda en taler, nemlig leder for ”region-parlamentet” (kan vel sammenlignes med fylkestinget i Norge…). Det var en dame i slutten av 30-årene, og hun åpnet talen sin med ordene ”Kjære søstre og brødre i Kristus”. Det er med andre ord en relativt ung, kristen kvinne som er valgt til leder av ”tinget” i Mopti region! Det var en positiv overraskelse.

NMSere på tur til krokodillebyen

Det har blitt noen turer til Douentza siden august siden Helge har rektoransvaret for Den norske skolen der nå i starten av skoleåret. I forrige uke var Else også med, og vi utvidet turen med å ta en fridag (Ramadan-festen er offisiell fridag i Mali) i Douentza sammen med de andre misjonærene der.

Turen gikk til Borko, en landsby 20 km fra hovedveien mellom Sévaré og Douentza, litt opp i Dogon-fjellene. Denne byen er kjent for alle krokodillene som finnes i elva og i store og små vanndammer i og utenfor landsbyen.

Dogon-familiene som bor her, mener at opprinnelsen til landsbyen er denne:
Folket måtte flykte fra sletta ved Nigerelva på grunn av krig. Noen krokodiller beskyttet dem da de passerte Nigerelva, og krokodillene viste vei videre opp i åsene til det stedet der landsbyen ligger i dag. Her har de rennende vann fra kilder hele tørketiden. Krokodillene behandles med stor respekt, - de begraves når de dør, og krokodillene respekterer menneskene. Ingen i landsbyen er noen gang blitt skadet av en krokodille. Men guiden vår kunne ikke garantere at krokodillene var like hensynsfulle overfor turister .....

Etter krokodille-omvisningen ble det pique-nique i det grønne for hele NMS-misjonærfamilien.

Familien Monger

Så er vi blitt to norske misjonærfamilier i Sevare. Familien Monger ankom denne uken og har fått installert seg i et fint hus i nærheten av kontorene våre. Familien består av Matthew, Maria og barna Andreas, Petter og Mia.

Matthew er lingvist, mens Maria er utdannet prest. Matthew er opprinnelig amerikansk, men har studert i Norge. Han kommer rett fra studier i Oslo nå, mens Maria har arbeidet noen år som prest allerede.

De første måneden skal de bruke til å lære mer fransk. Så skal de over på fulanistudier. Planen er at Matthew skal gå inn i teamet som driver med bibeloversettelse, mens Maria skal arbeide som evangelistmisjonær.

Språklæring

Else bruker ofte ettermiddagene til å besøke folk. Nå når hun er språkstudent på fulltid, er dette mulig, og det er veldig nyttig for språkinnlæringen.

Fanta er en fulanidame som Else besøker oftest. Som barn bodde hun hos slektinger som snakket lokalspråket bambara. Først som 12 åring, - da hun flyttet hjem til lansdsbyen hvor hun var født, lærte hun å snakke fulani. Hun kjenner dermed godt til dette å være nybegynner og ikke forstå hva folk sier til en.

Fanta er veldig tålmodig og flink til å forklare. Hun har blitt en viktig og meget god språkhjelper for Else. I ettermiddag var Fanta imidlertid opptatt med andre ting da Else kom på besøk (se bildet nedenfor), så det ble ikke mye snakketrening for Elses vedkommende! Men det var bare hyggelig å sitte der i gården hos Fanta og småprate med de fire ungene hennes (på bildet nedenfor)og forskjellige besøkende som kom forbi.