Evakuert

Helt uten dramatikk forlot vi Sevare i går morges. 3 biler fulle av misjonærer kjørte til det stedet der vi er nå.
Dette er bakgrunnen: Natt til torsdag ble to franskmenn kidnappet i en liten by ca 1 times kjøring langs hovedveien nordøstover fra Douentza. Fredag formiddag ble 4 vestlige turister angrepet på et hotell i Timbuktu sentrum. Den ene ble drept. De tre andre, en hollender, en svenske og en sør-afrikaner med britisk pass, ble kidnappet.

Hos oss ble rutiner fulgt med en gang nyhetene ble kjent. Fredag ettermiddag ga den norske ambassaden oss et tydelig og klart råd, som vi har fulgt. Her er det trygt, og her blir vi til ny avgjørelse tas. Hva det blir, er ikke godt å si for øyeblikket.

Maliske myndigheter har satt i gang en storoffensiv i Nord, med hjelp av franske soldater. Hvis dette innebærer økt sikkerhet, så er jo saken grei. Men bildet er som alltid en smule komplisert. Vi får se hva framtiden bringer.

Men som sagt, vi har det trygt og godt her vi er nå.

Kirketomt i Sevare

Endelig! Endelig har menigheten i Sevare fått en tomt hvor det en eller annen gang skal reises et kirkebygg!

Det har tatt sin tid med tomta. Mopti kommune, som Sevare er en del av, har på sett og vis lovet å gi bort en tomt til formålet. Men det har drøyd og drøyd fra den kanten, uten noe konkret. Vi har likevel forstått at det neppe kunne bli snakk om noe annet enn en tomt helt i periferien av byen, og det ville nok være svært lite hensiktsmessig for et kirkebygg som skal dekke folk fra alle bydeler (- med 30 minutters gange kan man nå sentrum av Sevare fra alle utkanter).

Nå i høst har det dukket opp to brukbare tomte-tilbud. I alle fall den ene tomta hadde etter vår oppfatning en god beliggenhet. Og den samme oppfatningen har menigheten hatt, så de ga i forrige uke en klar (om enn ikke enstemmig) melding til vår lokale organisasjon om hvilken tomt de ønsket seg.

Nå har organisasjonen vår kjøpt tomta. Den dagen det etableres en lokal kirke, overføres eiendommen til denne kirka. Menigheten får tomta, men må etter organisasjonens regler dekke 25% av kostnadene ved å reise et kirkebygg.

Organisasjonen vår finansierer kjøpet gjennom NMS sitt ikke-garanterte giverprosjekt «Kirkebygg i Mali».  Jo før det kommer inn masse penger her, jo før blir det reist et kirkebygg (forutsatt altså at menigheten greier å skaffe til veie litt mer enn det de allerede har på sparekonto).

Her skal det bygges kirke, - etterhvert.

Mer fuglekvitter

Teriya Bugu, hvor vi er nå, mangler noe. De mangler en ornitolog. Før hadde de en fugleguide, men ikke nå. Så da tenker vi: Tenk om det kom en ung, norsk ornitolog på besøk som kunne fortelle oss litt om de gule, hvite, blå, svarte, grønne lilla skapningene som flyr og skvaldrer! Er noen av dem kommet den lange veien fra Norge? Hva heter de? Hvordan lever de?

Og ettersom vi registrerer at vi har mennesker på vår alder som følger bloggen vår, - noen skriver kommentarer til og med, så kunne det jo henne at det finnes blogglesere som kjenner en ornitolog. Vi kunne til og med foreslå at noen kunne sponse en besøksreise for en ung ornitolog, og gjerne hans ektefelle om ornitologen tilfeldigvis skulle være nygift og ha en misjonsinteressert fru med oppvekst i Afrika, men det våger vi ikke foreslå siden vi NMS-bloggere ikke har lov til å starte private innsamlingsaksjoner på bloggene våre ……   :)  

Oval weekend

Slik har vi det akkurat nå: Helge sitter ved PC’en. Else sitter ved siden av med en bok. Vi sitter ute. Klokka er 9 lørdag morgen. Temperaturen er meget behagelig. Det er litt mye lyd rundt oss, men vi kan vel ikke kalle det støy. Det er duer som kurrer og fugler i skarpe farger som skvaldrer. Jeg vet ikke hva kommunikasjonen deres handler om, men lydnivået er høyt fra et hundretalls fugler i trærne omkring oss.

Vi sitter i en slags park. Bak oss er hytta hvor vi sov i natt. Ikke akkurat noen stråhytte, men rund er den. Og innendørs er det både varm dusj og kald air-condition. Stedet heter Teriya Bugu. Det ligger ved elva Bani, den elva som møter Nigereleva i Mopti.

 I 1973 startet en fransk sivilagronom et prosjekt her med en mengde ulike økologiske og idealistiske aktiviteter. Han finansierte mye av aktiviteten selv, og da han døde i 2003, måtte arvtakerne investere i turistsatsing og hotelldrift for å forsøke å sikre finansiering av det hele.

Vi er her for å slappe av. Oval weekend kalles det vel. Men litt jobb er det likevel. Turorganisator Else planlegger en kultur- og misjonstur fra Norge i 2012, og da blir det nok lagt inn to netter her på Teriya Bugu. Stedet anbefales.

Men stedet har én mangel: Internett. Så denne bloggartikkelen blir nok ikke lagt ut før vi er tilbake i Sévaré …..

Seier i cupen

 Det har vært litt travelt i det siste, så her kommer en liten artikkel på etterskudd. Selv om det er en uke for sent, så må artikkelen publiseres. Saken er for viktig til å bli neglisjert. Det handler nemlig om Helges plutselige interesse for fotballcup.

Det er jo kanskje ikke så rart at ålesunderen Helge blir engasjert av cupfinalen 2011, tenker noen. Men det er det faktisk. Det skal mer til enn at ÅFK vinner cupfinalen på Ullevål to ganger nesten på rad før Helge blir fotballfrelst. Og det ble han på finalesøndagen i år.

Det var riktignok ikke Ullevål som kapret interessen, men en enkel grusbane i utkanten av Fatoma by i Mali. Der ble cupfinalen i «Coupe lutte contre l’excision» spilt. Seks lag, ett fra hver av de 6 områdene i prosjektet «Kamp mot omskjæring av unge jenter» i kommunene Fatoma, Kounari og Bassiro, hadde gjennomført innledende runder og semifinale, og nå var det altså tid for finalen.

Helge var til stede for å kaste glans over arrangementet. Han delte ut seierspokal og premie til vinnerlaget. Og spanderte en bærepose bon-bon (sukkertøy) til alle spillerne.

Måååååll!

Ærestribunen på Fatoma stadion (Doktor Rune og fotograf Helge plassert i hver sin campingstol fra Biltema)

Ny brønn

Hva betyr det for en landsby å få en brønn? Det var journalist Ole Andreas Husøy i KPK som stilte spørsmålet til kvinner og menn i landsbyen Dabbal. De fikk ny brønn i 2010, en lukket brønn med pedalpumpe.

- Det har forandret alt, var svaret journalisten fikk. Kvinner og menn vitnet om at brønnen hadde skapt et nytt liv for dem. Tidligere hadde de kun kunnet bo i landsbyen 7-8 måneder i året. Resten av tiden måtte de ut på vandring med kvegflokken fordi de ikke hadde vann i landsbyen. Nå kunne de være bofaste hele året. Kvinnene slapp å gå kilometervis etter vann. Barna kunne begynne på skole (Nesten en times gange til Kourminkourou ….).

- Når vi vet det vi vet i dag, skulle vi gjerne betalt mer enn 600 000 fcfa (7 000 NOK) i egenandel for å få en brønn! sa landsbysjefen. (I parantes: Vår lokale organisasjon får kritikk fra maliske myndigheter for at vi krever så høy egenandel. Men vi vet at befolkningen kan betale om de selger kveg, så vi tror vi gjør rett i å kreve det vi krever.)

Møte med landsbybefolkningen

Pedalpumpebrønn i Dabbal

Nybygg i Kourminkouro

I Kourminkouro har prosjektorganisasjonen vår (PDRM) satt i gang bygging av skole. 1. klasserom sto klart i fjor. Det andre klasserommet skulle bygges i sommer, men det manglet noe på finansieringen. Heldigvis dukket det opp en mulighet til finansiering fra Mosjøen. Tidligere rektor på Den norske skolen i Douentza, Lise Fossli, arbeider på Mosjøen videregående skole, og der ønsket de seg et innsamlingsmål for Operasjon dagsverk som de kunne ha litt nærhet til.

Og nærhet har de fått. NMS godkjente innsamlingen som et ikke-garantert diakoniprosjekt i Mali, og vi leverte bilder og informasjon til Mosjøen vgs. Første klasse var i gang med noen og femti elever, og bildene vi hadde, viste elever som utførte relativt avansert matematikk på tavla.

Så snart innsamlingsaksjonen var vedtatt, startet vi byggetrinn to. Så da journalist Ole Andreas og Helge var på besøk i begynnelsen av november, kunne vi sende ferske bilder til Mosjøen som viste at pengene de samlet inn, allerede var begynt å bli til et nytt skolebygg i Kourminkouro. Det kan vel kalles nærhet til prosjektet?