Vår juledag 3

Det er blitt en tradisjon i Bamako at vår lokale organisasjon samler kristne fulanier og personer som vi har kontakt med til et lite «juleselskap» om ettermiddagen 1. juledag. Kollega Anne Lise Baltzersen innledet og ønsket velkommen ved å presentere gruppene av tilstedeværende ut fra hvor familiene kom fra.

Misjonærkollega Samuel Gouda fra Benin holdt tale og forklarte hvorfor vi feirer jul. Deretter ble de store fatene med mat båret fram og måltidet kunne begynne. Kvinnene grupperte seg rundt noen fat, mens mennene fant sine. Ja, en gruppe menn fant det sågar best å trekke seg litt bort så de kunne spise uten at damene kunne se dem. Det er jo ikke så elegant alltid å dyppe hånden i det store fatet og putte saus og kjøtt i munnen, så en «ekte» fulani vil helst spise så privat som mulig.

De ytre formene varierer, men kjernen er den samme: Vi feirer et barn som ble født under svært enkle forhold. Fulaniene, som er et gjeterfolk, har lett for å identifisere seg med denne historien om stallen og ikke minst gjeterne på marken.

Det store spørsmålet er likevel: Tror vi at det var Guds sønn og verdens frelser som ble født?

Fulanisamling 1. juledag i garasjen hjemme hos Samuel og Dorcas i bydel Niamakora i Bamako.

Vår juledag 2

Vi kom for sent til kirken i dag. Det tok litt tid med den bilen.

Men vi blir tatt godt i mot i kirkedøra og ser at det er stappfullt inne, med ekstra stoler satt fram overalt der det til vanlig er litt golvplass. En av de frivillige diakonene i menigheten vinker på oss og tar oss med fram til 2. benk, der det var to ledige plasser. Så der får vi sitte, blant menighetens eldste (menighetsrådet) og andre prominente. Kombinasjonen grått hår og hvit hudfarge gir faktisk en del fordeler i de miljøene vi ferdes …..

Kirkerommet kan minne om en teatersal, med et stort, opphøyd podium i midten foran med benker som i et auditorium på hver side. På høyre side står koret som synger på bambara, og til venstre står det «frankofone» koret. Og opp trappa til podiet marsjerer ca 20-30 barn i disiplinert rekke. Barna synger og resiterer juleevangeliet (eller andre tekster, - de snakket bamabara, det lokale språket som alle maliere kan, men som vi ikke skjønner et ord av).

Så er det ungdommens tur. Litt problemer med å få rette musikken ut over lydanlegget, men det går til slutt. Og da blir det frisk dans! De synger ikke, men musikken som spilles, er franskspråklig kristen-pop. Og dansetrinnene er det ikke noe å si på. Hver gang de unge slår seg litt ekstra løs med sprelske bevegelser, hoies det fra menigheten. Med taktfast klapping, naturligvis.

Deretter er det damegruppen Serafinene som entrer scenen. En eldre dame presenterer gruppen mens en yngre dame oversetter til fransk. Sangen akkompagneres av trommer og lokale rytmeinstrumenter, med bevegelse til, naturligvis. Etter to sanger marsjerer de ut i velorganisert rekke, og helt til sist svinger de to «programlederne» seg ut til rytmen fra tam-tam og kalabaser. Og når så gamlemor legger inn litt ekstra schwung over dansen på vei ut, stiger jubelen på nytt i kirkebenkene. Her blir publikumsfrierier virkelig belønnet!

Siste framføring er det store julekoret. I to måneder har 70-80 sangere øvd på to klassiske julekonsert-stykker. Og framføringen blir mektig og flott!

Helt til slutt i festgudstjenesten kommer prekenen. Den holdes av en vi har en god del samarbeid med, nemlig rektor ved det teologiske fakultetet FATMES, som NMS støtter økonomisk. Hans budskap handlet om fred, et tema som er aktuelt overalt i verden, men ikke minst i Mali for tiden.

Oppfordringen til oss alle var like klar som den var enkel: Vær en skinnende stjerne, ikke bortgjemt, men tydelig framme som Betlehemsstjernen, og vis veien til fred! Den sanne fred som bare Jesus kan skape.

Damegruppene Serafinene synger på juledagsgudstjenesten i baptistkirken i Bamako Koura. Det er her vi går siden det ikke er dannet en fulanispråklig menighet i Bamako. Ennå.

 

 

Vår juledag 1

Juledags frokost er alltid noe stort. I år var det bare oss to, og det er jo ikke mange, men stort er det likevel når det ligger fenalår, strandamør og norsk røkelaks på bordet. Røkelaksen var innkjøpt på nærbutikken, et lite supermarked borte i gata her!

Starten var god, men fortsettelsen var litt trøblete. Vi skulle til gudstjeneste, men bilen ville ikke starte! Det er kanskje et kjent problem når nettene blir lange og kalde, men minimumstemperatur på 19 grader pluss burde jo være greit for en afrika-bil også! Eller?

Vel. Ting pleier å ordne seg i Afrika. Det gikk ikke mange minuttene før det var et team av dyttevillige menn bak bilen. Her var naboenes dagvakter sammen med vår egen, pluss gatas gartner, han som har tatt halve veibredden i bruk for å dyrke hagevekster til villa-beboerne i området. Og med en drosjesjåfør som stoppet opp og ville hjelpe, som dyktig mekaniker, fikk vi sannelig motoren i gang.

Så vi kom oss til kirke og parkerte på vår vanlige plass i en sidegate. Der stod to menn og kommenterte med et stort smil hva de så: - Så velkledde dere er!

Muligens hadde de sett oss før og registrerte at Helge for en gangs skyld var kledd i dress og slips. Eller så var det Elses drakt som gjorde utslaget.

Ja, det var nok den, en malisk drakt som ble sydd til Sigurd og Meretes bryllup. Den fortjener sannelig en kompliment på åpen gate.


Veistubben vår hvor en gartner fra Dogon-platået i region Mopti har tatt halve veibredden i bruk for å dyrke hagevekster han kan selge til oss og naboene våre.

 

Tenn lys!

Eivind Skeies adventssalme "Tenn lys" har fått nytt innhold for oss denne førjulstiden. Vi deler den med alle våre blogglesere med ønske om en riktig god og velsignet julehøgtid!

Tenn lys! Et lys skal brenne for denne lille jord, den blanke himmelstjerne der vi og alle bor. Må alle dele håpet så gode ting kan skje. Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

 

Tenn lys! To lys skal skinne for kjærlighet og tro, for dem som viser omsorg og alltid bygger bro. Må fanger få sin frihet og flytninger et hjem. Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

 

Tenn lys! Tre lys skal flamme for alle som må slåss for rettferd og for frihet. De trenger hjelp fra oss. Må ingen miste motet før alle folk er ett. Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

 

Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for ham som elsket alt som lever, hver løve og hvert lam. Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så! Nå møtes jord og himmel i barnet, lagt på strå! 

 

Denne jenta har sammen med familien flyktet fra sitt hjem i Nord-Mali og er midlertidig bosatt i hovedstaden

 

Sterke fellesskap i en presset tid

Vi har dette året opplevd betydningen av felleskap. Felleskap med misjonærkollegaer, fellesskap med andre vestlige, fellesskap med de kristne fulaniene, felleskap i menigheten vi går i her i Bamako og fellesskap med de kristne flyktningene fra nord.

Det vi har felles, er kjærligheten til landet vi bor og jobber i og et sterkt ønske om at forholdene i landet vil normalisere seg uten at det får enda større konsekvenser for folket her.

Våre kollegaer fra Benin, Samuel og Dorcas, kom forleden tilbake fra en tjenestereise til Sevare hvor Samuel bl.a har hatt en undervisningshelg med alle "våre" kristne bortsett fra et par som på grunn av sykdom var forhindret fra å komme. Det er lenge siden det har vært en tilsvarende samling. Det var derfor stor glede over å være sammen igjen. Kjenne på felleskapet og styrken i dette, som flere av dem uttrykte det.

Programmet bestod av undervisning om utvalgte tema, gruppearbeid, plenumsamtaler og fellesmåltider, og helgen ble avsluttet med nattverdsfeiring. Men da programmet var over og kvelden nærmet seg, ville ikke folk gå fra hverandre! Det var ikke så viktig å komme seg hjem for å lage mat eller se til dyra, - felleskapet var viktigere for dem!

Vi har i en tidligere artikkel fortalt om dødsfallet til en liten jente. Familien kjenner vi godt. Foreldre og søsken er kristne fulanier, men bestemoren er ikke det. Hun var sammen med sønnen og barnebarnet hele tiden på sykehuset og opplevde en enorm omsorg fra fulanimenigheten. Det var også representanter denne menigheten som hjalp til med det praktiske etter dødsfallet. Noe slikt hadde bestemoren aldri opplevd! For et felleskap og omsorg! Denne opplevelsen har ført til at hun nå har flyttet fra landsbyen sin og til sin kristne sønn som bor i en annen by. Hun sier hun tiltrekkes av den kristne tro, og hun praktiserer ikke lenger sin gamle religion.

Det er bare ni misjonærer i vår lokale misjonsorganisasjon nå i motsetning til over 25 som vi var for et år siden. Det er et lite, men veldig tett fellesskap. Vi kjenner alle på betydningen av dette fellesskapet hvor gleder, sorger og utfordringer deles. Ikke bare når det gjelder arbeidet vårt, men også på det private plan.

Nå skal vi alle ni være med på den årlige familieleiren for fulanier som arrangeres hvert år i romjulen. Vi ser med forventning frem til fellesskapet med fulanier fra hele Mali og ber om Guds beskyttelse for dagene sammen!


Fellesskap (illustrasjonsfoto)

Flyktninger i Bamako

Da okkupantene erobret de store byene i Nord-Mali i begynnelsen av april, flyktet alle kristne fra disse områdene. De fleste dro til Bamako der kristne brødre og søstre tok i mot dem.

Det ble raskt behov for å organisere hjelpen til flyktningene, og organisasjonen AGEMPEM tok ansvar. AGEMPEM er paraplyorganisasjonen for protestantiske kirkesamfunn i Mali, og oversatt til norsk heter organisasjonen noe sånt som «Foreningen for Evangelisk-Protestantiske Kirkesamfunn og Misjonsorganisasjoner i Mali».

AGEMPEM har opprettet en hovedkomité for flyktningarbeidet, og under denne arbeider andre komiteer som komiteen for matutdeling, helsekomiteen og økonomikomiteen.

Svært mange av flyktningene tilhører baptistkirken i Mali. Det er også Bamako-menighetene i dette kirkesamfunnet som har tatt størst ansvar i flyktningarbeidet. Hovedkomiteen ledes av pastor André Thera, som er prest i baptistkirken i bydel Nyamakora. Mange kirker og misjonsorganisasjoner gir økonomisk støtte til arbeidet. Takket være innsamlede midler fra Frikirken og fra den kristne skolen Møre Ungdomsskule har også vår organisasjon i Mali kunnet bidra med økonomisk hjelp.

Da flyktningene kom til Bamako i april, bodde de en stund i kirkebygninger og kontorbygg. Siden fant man fram til mer permanente løsninger. Den katolske kirke stilte et utdanningssenter med 18 store internat-rom til gratis disposisjon for flyktningene. Kirkesamfunnet Assemblé de Dieu/Assembly of God tok i bruk sitt kirkesenter med innlosjeringsplass, og den amerikanske baptistmisjonens senter ble også tatt i bruk. Det ble videre leid noen leiligheter, mens de som kunne flytte inn hos familie, har gjort det.

Flyktningekomiteen i AGEMPEM tar i dag ansvar for 369 flyktninger. 230 av disse regnes som personer uten egne ressurser, og disse får utdelt det de trenger av mat. Det blir i tillegg betalt for eventuelle utgifter til skole for barna og for medisinsk behandling når dette er nødvendig.

127 av flyktningene bor på det katolske utdanningssenteret i Bamako. Hver av de 18 familiene disponerer ett internatrom, der de største familiene har de største rommene. Hele familien bor på samme rom, også de som har 10 barn.

Komiteen for matutdeling har fastsatt at hver person får 10 kg ris pr måned. I tillegg deler de ut ca 6 kr pr person pr dag til familiene slik at de kan kjøpe andre matvarer som sukker, grønnsaker, kjøtt og lignende. De spiser gjerne ris til alle måltider, men sausen som de heller oppå risen, varieres med ulike grønne blader, krydder og litt kjøtt eller fisk i hvis de har råd.

De 18 familiene som bor på det katolske senteret, har hver sin lille parsell hvor de dyrker grønnsaker. De har en brønn hvor de drar opp vann for å vanne grønnsakene nå i tørketiden fram til juni 2013.

Om kveldene har de samlinger hvor de synger og ber sammen og deler informasjon hvis det er noe å informere om. Alle barn i skolealder går på skoler i nærmiljøet.

Bildene nedenfor er alle fra flyktninge-senteret hos katolikkene, unntatt det første som er tatt på gårdsplassen foran baptistmisjonens gjestehus i bydel Niamakora .

Matudelings-komiteen veier opp ris som skal fordeles.

I bakgrunnen sees ett av internatene som hører til katolikkenes utdanningssenter i Bamako. Her bor det nå 127 flyktninger.

På dette rommet bor en familie med 10 barn. De fleste var på skolen da bildet ble tatt.

Noen av barna går på videregående skole. Lekser gjøres ved senga.

Den sist ankomne i leiren ble født i forrige uke.

Flytningearbeid i Mopti

Sist fredag var vi på besøk på "sosialkontoret" i Sévaré. Dette kontoret har ansvar for koordineringen av flyktningearbeidet i hele region Mopti. Der fikk vi en grundig informasjon om det pågående arbeidet.

Det befinner seg for tiden 39 830 registrerte flyktninger fordelt i region Mopti, hvorav de aller fleste befinner seg i eller rundt Sévaré by. Ca 1000 er stasjonert i en flyktningeleir som vi avla et besøk senere på dagen (se bilder nedenfor), resten bor hos slektninger eller bekjente.

Det er opprettet en krisekomité bestående av representanter fra myndighetene og fra ulike organisasjonene som bidrar med humanitær hjelp, bl.a Røde Kors og CRS (Katolsk nødhjelp). Denne komitéen møtes jevnlig for å oppdatere hverandre og fordele ansvar. Komiteen har fire underkomiteer som har ansvar for hver sine områder: Innlosjering, helse/skole, matdistribuering og den siste komiteen som tar seg av kontakten med hjelpeorganisasjonene.

Mottak og registrering av flyktninger skjer på byens rådhus og på det vi vil kalle sosialkontoret. Utdeling av hjelp forgår på den måten at hver hjelpeorganisasjon som er til stede, får tildelt «sine flyktninger» etter liste, kontakter disse og gir dem hjelp så lenge midlene rekker. Deretter er det nye hjelpere og hjelpeorganisasjoner som overtar.

Utfordringene som komiteen står ovenfor, er mange, bl.a er det mangel på matvarer og nødvendig utstyr (telt, skoleutstyr). Det er også mangel på bosted for flyktningene. Komiteen har også fokus på tiltak som kan skape sysselsetting og inntekter på lengre sikt. Sist, men ikke minst har komiteen begynt å forberede tiltak for å kunne ta imot en økt tilstrømming av flyktninger når den maliske hæren med sine allierte starter en motoffensiv for å frigjøre nordområdene. 

Når vi nå med egne øyne og ører har sett og hørt at det er et oppegående apparat som håndterer flyktningehjelp i nettopp det området som er vårt nedslagsfelt, har vi besluttet å bidra med det vi kan av penger og personell. Midler som kommer inn til NMS-prosjektet Diakonale tiltak utover ordinært bidsjett, vil gå til humanitær hjelp i Mopti. Vi har bedt en representant fra vår organisasjon om å tiltre krisekomiteen og på den måten være med og sikre at våre bidrag blir brukt på rett måte.

Er det noen som mangler ideer til julegave? Her kommer et forslag: Humanitær hjelp i Mali via Diakonale tiltak i Mali!

 

De fleste familiene er innlosjert i telt gitt av Røde Kors Sveits 

 

Leiren er godt organisert med felles vaskeplass, vannposter, sanitær anlegg og egen sykestue.

"Vår" mann hilser på flyktninger fra Gossi.