Hverdagsliv

 Vi bor midt i det som er regnet som Vest-Afrikas største misjonsstasjon. For 30-40 år siden  bodde her ca 10-12 norske familier, ca 10 enslige, norske misjonærer, 3 amerikanske familier (voksne barn i USA da vi var her), en tysk familie, 2-3 franske, unge voksne som var lærere ved den videregående skolen i nabolaget i tillegg til kanskje 20 hus med lokale medarbeidere i Den Evangelisk-Lutherske Kirken i Kamerun. (Tallene er mitt anslag, ikke noe nøyaktig opptelling!)

I dag er rundt 15 leiligheter og hus til disposisjon for kurssenteret CIAEI. Resten av husene er leid ut.

Vi lever ganske avsondret fra det pulserende afrikanske bylivet. Det er mur rundt hele området, bygd rundt år 2000 pga mye ran og overfall den gangen. De vi treffer på våre vandringer inne på området, er mye kjentfolk. 

I går kveld var vi på besøk i en saare rett utenfor (misjons-)stasjonsområdet. En saare er eiendommen til en muslimsk familie, - mange hus innenfor en mur. Ca 30 mennesker med stort og smått (mye smått, 5 generasjoner ...) bor i saaren. Vi har kjent dem siden 1989 da Else gikk gravid med Magnus. Hun måtte ta ting rolig og brukte tid til å snakke fulani med én av konene i denne familien og hennes mor. 

Vi hadde med oss tre av studentene på besøk i saaren og fikk omvisning, først hos mannen i familien og hans stue. Så til huset til "gamlemor" på 85, mannens mor. Og til slutt til Elses venninne. Hun var nettopp blitt bestemor til en liten gutt, og de hadde hatt muslimsk navnefest dagen før. De viste oss kofferter med gaver til barnets mor og far. (Ingen bilder av vertskapet, av respekt for privatlivet.)

På vei hjem møtte vi først Amos som bodde på hybel hos oss i Oslo 2021/2022 mens han studerte på VID høyskole. Amos jobber for NMS med programmet Use your talents. Han snakket norsk med studentene og hadde mye spennende å fortelle om sosialt arbeid (som er studentenes fag) generelt og døveskolen spesielt. Så kom Moïse, kollega fra Mali. Han er leder ved kirkas radiostudio og prest i den engelsktalende menigheten i byen. Også han hadde mye å fortelle, på engelsk. 

Hvis vi sitter hjemme på verandaen eller i stua på sen ettermiddag eller kveld, etter jobb, kommer det stadig folk på besøk. Noen for å selge varer, noen for å prate. 

Han som selger bilder og gjenstander på bildet nedenfor, har startet et arbeid for gatebarn i Ngaoundere. Han har laget en stiftelse kalt Agape, og arbeidet handler om å hente barn som sover ute ved jernbanestasjonen, ta dem med til verkstedet de har og lære dem opp til å lage ting og tang som kan selges. Etter to-tre år sendes de til hjemstedet med en pakke utstyr som hjelper dem å komme i gang med egen virksomhet. To av guttene har lært å male bilder. Vi kjøpte naturligvis litt, - og tok litt lett på prutingen denne gangen ...

Ellers blir det turer til byen for å handle for Helge. Else besøker studentenes praksisplasser. En kveld var vi på pizzarestaurant, - en sjeldenhet her. Pizzaen var god på smak, men alt for lite stekt, dessverre.

Ingen av oss har prøvd oss som sjåfører denne gangen. Kurssenterets sjåfør kjører oss når vi har ærender. Kanskje får vi bruke en NMS-bil som har stått på verksted i 2 uker. Helge mener at det er enkelt å kjøre her når trafikkbildet er som dette: