Malimisjonærer, men ikke i Mali

Vår lokale organisasjon i Mali er i full aktivitet, men misjonærene er litt her og litt der.

De eneste som holder stand i Mali, er vår kamerunske direktør Moïse Ngayap og hans familie. Moïse og Suzanne har valgt å bli værende inntil videre. De har 4 barn som går på skole, og stadige flyttinger fra ett land til et annet skaper problemer for skolegangen til barna.

En annen misjonær som fortsatt er på rett plass, er Anne Lise Matre. Hun er misjonær i Mali med arbeidssted i Norge. Hun jobber med bibeloversettelse og bruker sofistikerte dataproammer for å kommunisere med oversetterkolleger i Mali og i Burkina Faso.

Våre to kolleger fra Benin, Samuel og Dorcas Gouda, befinner seg for tiden i Benin. De brukes av sin lokale kirke til ulike oppgaver samtidig som de bruker tid på å forberede arbeidsoppgaver, som for eksempel undervisng, i Mali.

Anne-Lise og Torstein Baltzersen, utsendt av Frikirken i Norge, lever det gode liv på Sunnmøre. (De er i alle fall på Sunnmøre, og da må de jo logisk nok leve det gode liv ....).

Frode Brügger Sætre er i Bergen og jobber for tiden med oppgaver som Hovedadministrasjonen til NMS i Stavanger setter ham til. Frode følger arbeidet i Mali tett, både via telefon og e-post.

Og så er det vi to, da, som skriver denne bloggen. Vi har det bra i Oslo. Denne gangen kunne vi flytte direkte inn i eget hus. Etter to tidligere evakueringer har vi lært at vi må ha husrom stående klart. De to hybelboerne i kjelleren satte på varmen i stua vår, så vi led bare litt da vi kom fra gode, varme plussgrader i Mali til -15 i Oslo.

Fra venstre: Helge, Else, Moïse Ngayap. Anne-Lise Baltzersen, Suzanne Ngayap, Samuel Gouda, Dorcas Gouda, Frode Brügger Sætre og Torstein Baltzersen. Anne Lise Matre er også Mali-misjonær, men har arbeidssted i Norge (bibeloversettelse). Hun er derfor ikke med på dette bildet tatt i Bamako i oktober. 

Douentza jubler

Da maliske og franske soldater kjørte inn i Douentza tidligere denne uken, ble de møtt av en jublende befolkning. Noen kom med høner i gave, andre ga en sau. Ja, noen ga sågar ei hel ku i glede over at byen igjen er under maliske myndigheters kontroll.

Vi var ikke tilstede i Douentza den dagen soldatene kjørte inn i byen, men de av Douentzas befolkning som er dogon, sto nok antagelig i veikanten på denne måten og trommet, danset og spilte fløyte.

Nesten 10 måneder har gått siden Nord-Mali ble okkupert. Okkupasjonen førte til at deler av NMS sitt store, NORAD-støttede bistandsprosjekt i Mali måtte flytte sørover. Men også under okkupasjonen har våre lokale prosjektmedarbeidere holdt kontakten med folk i området. De har tatt den lokale bussen, passert kontrollposter og kommet seg ut i felten for å veilede f.eks landsbykomiteer som drifter en brønn eller et beiteområde.  

Vi vet også om kristne fulanier som har reist inn og ut av det okkuperte området. Hvor ofte de har reist og hvor de har vært, behøver ingen vite. Sharialovgivning aksepterer som kjent ikke at en muslim konverterer til kristendom, og man vet aldri om nye vanskeligheter dukker opp senere. Men de har altså passert kontrollposten ved inngangen til Douentza flere ganger. Kvinnene har da vært kledd slik islamistene krever, tildekt fra topp til tå. Til og med ansiktsslør og hansker.

Misjonærene rådet våre kristne venner til å reise uten Bibel når de skulle passere en kontrollpost. En av de trofaste tok likevel med Bibelen sin. Kontrolløren, en ung gutt med maskingevær, så nøye gjennom alt. Han tok ut Bibelen og fant et par bilder løst mellom sidene. De rev han i stykker. Foto er ikke lov under sharia. Men Bibelen la han tilbake i veska. Uvisst av hvilken grunn.

Da islamistene tok i bruk ett av misjonens tomme hus i Douentza, - det har stått tomt siden misjonærene ble evakuert i november 2011 på grunn av kidnappingsfare, ødela de et kors på veggen. Da de inntok byene Konna og Diaboly tidligere denne måneden, raserte de kirkebygninger.

Men våre kristne venner har kommet fra det hele med livet og Bibelen i god behold. Har vi ikke grunn til å takke?

Douentza by, med de karakteristiske fjellene i bakgrunnen.

Den norske skolen i Douentza ble tatt av islamistene og ble i en periode i høst brukt som fengsel. Heldigvis ble ikke skolen rammet da franske fly presisjonsbombet islamistenes baser i Douentza nå i januar. 

 

 

Artikkel i Stavanger Aftenblad

Kåre Lode holder seg fortsatt oppdatert om situasjonen i Mali. Stavanger Aftenblad har spurt ham om hva som skjer i dette landet.

Les artikkelen i Stavanger Aftenblad her

Prosjektet "Landsbygdutvikling"

Det store bistandsprosjektet vårt med NORAD-støtte flyttet i mai 2012 sørover fordi den ene halvdelen av prosjektarbeidet lå innenfor okkupert område. Prosjektkontoret som lå i Douentza, ble flyttet til Sevare, og de 8 som hadde arbeidsoppgaver knyttet til den delen av prosjektet som handlet om forvaltning av beiterssurser for kveg, ble flyttet sørover.

Fra juni 2012 til begynnelsen av janaur 2013 jobbet hele prosjektorganisasjonen i området mellom Sevare og Konna. I Konna hadde vi allerede et arbeid på gang med hovedmål å få slutt på praksisen med omskjæring av jenter. Nå ble dette arbeidet styrket og utvidet geografisk.

Da okkupantene fra nord nå i januar angrep sørover, ble alt arbeid i området ved Konna stoppet. Den dagen kamphandlingene stod på som verst, var våre ansate og deres familier allerede i sikkerhet.

Arbeidet er ennå ikke blitt tatt opp igjen. Vår lokale leder forteller at det er fortsatt kamper i områdene ved Konna. Det kan virke som om soldater fra okkupasjonsstyrken som kom nordfra, har forsøkt å gjemme seg bort i og utenfor landsbyer ute i "bushen", det vil si i de områdene hvor våre prosjektarbeidere har sitt daglige virke. Så det er ikke trygt å starte opp prosjektarbeidet ennå.

Opplysningsarbeidet omkring skadevirkningene ved omskjæring av jenter kombineres med aktiviteter som anlegging av grønnsakshage, brønngraving, leseopplæring mm. Alle slike aktiviteter er innstilt fram til alle kamphandlinger i området har tatt slutt.

Situasjonen i Mali

Her er noen tanker om situasjonen i Mali akkurat nå, etter at okkupantene i nord har prøvd seg på et angrep mot Mopti og blitt slått tilbake av franske luft- og bakkestyrker.

Er den væpnede konflikten som vi ser nå, et opprør?

Nei, det er det så absolutt ikke. Det er en militær invasjon og et voldelig angrep på uskyldige mennesker. I et opprør er det en lokalbefolkning som protesterer mot noe. Det som skjer i Mali akkurat nå, handler om en lokalbefolkning som blir angrepet av fremmede med en fremmed ideologi.

Angriperne gir selv en religiøs begrunnelse for alle voldshandlingene som de står for. Samtidig er det klart at noen av dem som angriper, har store økonomiske interesser i å kunne kontrollere området. Disse interessene handler om både legal handelsvirksomhet (import av matvarer etc gjennom ørkenen fra Algerie) og illegal handel (smugling av narkotika fra Sør-Amerika via Guinea-Bissau til Europa, menneskesmugling, kidnapping av vestlige for å få løsepenger etc). Vår blogg er ikke stedet for å vurdere og beskrive deres ideologi.

Hvem er de som har okkupert Nord-Mali siden april i fjor og som nå angrep sørover?

Angriperne er i all hovedsak veltrente geriljasoldater som tilhører fire ulike grupper som alle er en blanding av det å være en militær og en religiøs organisasjon. Det de har felles, er en fiendtlig innstilling til maliske myndigheter og en kontant avvisning av demokrati, menneskerettigheter og vestlig kultur i sin alminnelighet. Deres støtte hos lokalbefolkningen er så godt som lik null. De få overløperne fra lokalbefolkningen som finnes, mistenkes for å ha sluttet seg til okkupasjonsstyrken av økonomiske årsaker.

Det var imidlertid en annen gruppering, en femte gruppe kan man si, som startet det væpnede kampen mot maliske myndighheter i januar 2012. Denne gruppen, som er tuaregenes frigjøringsbevegelse, er nå helt ute av bildet. Vi skriver mer om dem nedenfor.

Den angriper-hæren som har vært i aksjon nå i januar 2013 består for det meste av ikke-maliere. Svært mange er fra Algerie og Mauritania, men mange kommer også fra land østover (Niger, Nigeria og Tchad). Hovedtyngden av soldater antas å ha krigserfaring fra den siste borgerkrigen i Algerie, men en stor gruppe er ny-rekrutterte. Øyenvitner sier at mange av dem som er vaktposter og patruljerer, er barn i alderen 13-18 år.

En av de fire hovedgruppene i de siste ukers væpnede angrep sørover i Mali ledes av en malier. Denne gruppen av soldater har et stort innslag av maliske statsborgere. De aller fleste av disse tilhører tuareg-kulturen og var leiesoldater i Gadaffis hær i Libya. Disse har med andre ord et annet ideologisk utgangspunkt enn de som kjempet mot den algeriske hæren i borgerkrigen der.

Utover høsten i fjor fortalte våre bekjente i området at det var enkelte maliere, særlig fra landsbygda, som lot seg verve. Ikke mange, men noen. Og de fikk god betaling, omtrent det tredobbelte av det en lærer har i lønn.

Utsikt fra Douentza, én av byene som okkupantene nå har forlatt.

Er det et etnisk element i konflikten?

Det etniske elementet var tydelig til stede da dagens voldelige konflikt startet i januar 2012.  Det var nemlig tuaregenes frigjøringsbevegelse som startet det hele. Deres mål var å danne en ny stat i Nord-Mali. Tuaregene har med jevne mellomrom forsøkt seg med væpnede opprør helt siden Mali ble selvstendig stat i 1960, og nå fikk de et par hundre veltrente og velutstyrete tuareg-soldater tilbake fra Libya etter Gadafis fall, og de følte seg antagelig sterke nok til å forsøke et nytt angrep med løsrivelse av nordområdet som mål.

At tuaregene denne gangen lyktes med å slå ut den maliske hæren, har sammenheng med at de andre, ideologisk baserte grupperingene, hengte seg på i kampen mot den maliske hæren. At disse gruppene hadde et helt annet mål enn tuaregenes frigjøringshær, ble først et problem etter at krigshandlingene tok slutt og hverdagen som okkupant tok til. I juni førte den interne konflikten mellom okkupantene til væpnet kamp mellom gruppene, og denne kampen tapte tuaregenes frigjøringshær. Mange av soldatene som kjempet for en ny stat, flyktet til nabolandene.

Ikke alle flyktet imidlertid. Noen lot seg «omvende» til samme ideologi som de andre okkupantene og gikk inn i den gruppen av religiøst funderte angripere som har en tuareg som leder. Denne lederen har gått ut med meget motstridende standpunkter siden mars måned i fjor. Først var han tilhenger av religiøs lovgiving, så tok han avstand fra dette og meldte seg på til forhandlingene som var planlagt avholdt i midten av januar i Burkina Faso mellom representanter fra tuaregenes organisasjon og ulike vestafrikanske statsledere. Men før disse forhandlingene kom i gang, begynte det væpnede angrepet sørover for å legge større områder inn under den religiøse lovgivningen.

Tuaregenes frigjøringskamp er ikke lenger en del av den væpnede konflikten. Likevel må en si at det etniske elementet fortsatt er til stede i konflikten. Maliere flest, og politi og militære i særdeleshet, har i dag ingen tillit til tuareger og arabere. Dette fører til at personer som er litt lysere i huden enn afrikanere flest, lett får problemer i Mali nå om dagen.

Vi vet at fulaniere, som er litt lysere i huden enn andre maliere, er blitt utsatt for tilfeldige arrestasjoner av malisk politi. De har kommet ut av situasjonen ved å gi fra seg det de måtte ha av penger (korrupsjonen i Mali fornekter seg ikke …). I tillegg verser det rykter om at politiet i Sevare har drept mistenkelige personer kun på mistanke (les utseende), uten rettergang.

Tuaregene omtales gjerne som et nomadefolk. Det er på en måte rett, men samtidig er det mer komplisert enn som så. Nord-Mali består av ulike kulturgrupper, der tuareg-kulturen er én av disse gruppene. En annen gruppe er fiskerne (bozoene), men den største gruppen i de områdene som har vært okkupert siden april 2012, er songhai. De er jordbrukere.

Sør for Niger-elva er det færre tuareger, men til gjengjeld mange fulani (kvegfolk hvor mange lever som halvnomader med to boplasser i løpet av et år) og dogon (jordbrukere). I det området som tuaregene ønsker utskilt som egen stat, utgjør tuareg-kulturen et klart mindretall (15%).

Tuareg-kulturen knyttes sammen med språket tamasjeq, og de foretrekker selv å kalle seg tamasjeq i stedet for tuareg. Historisk er denne kulturen et føydalsamfunn der de adelige tuaregene, - de «ekte» som er av berber-avstamning og har bokstavene «ag» i etternavnet (tilsvarer vårt norske «sen»), har hatt all makt. De har drevet handel og kvegdrift, men mye av det nødvendige arbeidet (dyrke jorda, lage mat, hente vann etc) har vært gjort av slaver. Slaveriet tok slutt midt på 1900-tallet, men holdningene lever videre. Her er det en utbredt herrefolk-tenkning fortsatt.

De tidligere slavene har afrikansk utseende, og de adelige tuaregene ser fortsatt ned på de med mørk hudfarge. Og holdningene er gjensidige. De med typisk afrikansk avstamning og utseende, ser på tuareger i alminnelighet som upålitelige snyltere.

Dagligliv i Nord-Mali. 

Mange av det tidligere slavefolket innen tamasjeq-kulturen har vervet seg hos okkupantene. Dette var en medvirkende årsak til at de kunne ta byen Konna nord for Sevare og Mopti så lett. De angrep på en torsdag, som er markedsdag i Konna. En stor gruppe angriper-soldater av bella-folket (de tidligere slavene i tamasjeq-kulturen) ble sendt inn i Konna om morgenen med eselkjerrer. De blandet seg med folk fra landsbyene rundt Konna som reiser inn til byen hver torsdag.

Ingen mistenkte de mørkhudede på eselkjerre for å være angripende soldater. Men da kampene startet, fant de fram våpnene som var skjult på eselkjerra. Den maliske hæren opplevde det som om Konnas befolkning angrep dem i ryggen, og det medvirket sterkt til at soldatene gav opp byen.   

Hva skjer i Bamako?

Det finnes ingen i Bamako som åpent støtter okkupantene i nord. Religiøse ledere i hovedstaden har gått aktivt ut og fordømt både handlingene og ideologien til angriperne. Likevel er det rykter som florerer om at enkelte religiøse ledere spiller et dobbeltspill her.

Det som øyenvitner har fortalt oss, er at det finnes miljøer i hovedstaden hvor religiøse ledere forkynner den samme religiøse lov som okkupantene forfekter. Det er imidlertid umulig å si noe om omfanget av slike holdninger og grupperinger.

Bamako har imidlertid nok av andre problemer. Kort fortalt handler det om en gjennomgripende mistillit mellom grupper og enkeltpersoner. Mistilliten har sin rot i at ledere som har hatt politiske maktposisjoner tidligere og som fortsatt er i maktposisjon, anklages for å være korrupte.

Korrupsjon er den alminnelige forklaring på hvorfor den maliske hæren er så svak som den er. Både militære og politiske ledere har trolig i mange, mange år fylt opp egne bankkonti med penger som skulle vært brukt til å utstyre og trene soldater.

Udugelig og korrupt ledelse var begrunnelsen som kuppmakerne brukte da militærkuppet skjedde i mars. Samtidig ser vi at kuppmakerne ikke ønsker en rask overgang til demokrati. De tviholder på den makt og posisjon kuppet gav dem.

Det har vært hyppige massemønstringer og demonstrasjoner i Bamako. I hovedsak er det tre «saker» det kjempes for: På den politiske arenaen er det for det første kamp mot det politiske «establishment» som anklages for kun å arbeide for private interesser og ikke landets interesser og for det andre kamp mot kuppmakerne for deres udemokratiske maktutøvelse. I tillegg er det store grupper, særlig studenter, som demonstrerer fordi utdanningssystemet ikke fungerer.

Høgskoler og universitet er stengt for tiden, angivelig fordi staten mangler penger til å drive utdanningsinstitusjonene. Studenter har organisert demonstrasjoner for å protestere mot denne stengningen. For å vanskeliggjøre organiseringen av demonstrasjoner og motvirke at protestene forplantet seg nedover i skolesystemet, valgte maliske myndigheter å stenge alle skoler en periode. Skolene ble stengt dagen før okkupantene i nord angrep og tok Konna. Skolene er gjenåpnet nå.

Niger-elva renner nordover fra Bamako til Timbuku der den dreier østover og sørover for å renne ut i havet i Nigeria.

Hva synes malierne om Frankrikes inntreden?

Folk flest uttrykker stor glede. Forbausende mange har den holdning at skal noe bli bra i Mali, må det komme hvite og rydde opp.

Samtidig er det noen få som uttrykker misnøye.

(Tilføyelse gjort 21.01.2013: Kritikken av Frankrike har stilnet helt i Mali. 17. januar  vedtok nasjonalforsamlingen en resolusjon hvor det bl.a ble uttrykt en gratulasjon til Frankrike for deres innsats. Det ble sågar foreslått å reise en statue av Frankrikes president François Hollande!)

Det er et udiskutabelt faktum at de franske soldatenes raske inntreden allerede natten etter at Konna falt, reddet Mali fra et videre angrep mot "tvillingbyene" (15 km mellom de to byene) Mopti og Sevare. I Sevare ligger en flyplass som antas å ha en sentral rolle i planen for å gjenerobre Nord-Mali. Den raske reaksjonen fra Frankrike hindret at flyplassen kom under okkupantenes kontroll.

En viss kritisk holdning til Frankrike kan man nok likevel tillate seg å ha. Sett i lys av de siste 50 årenes historie, er det grunn til å tro at Frankrike forventer å få noe tilbake når de nå går inn og hjelper den maliske hæren med å jage ut inntrengerne. Om ikke annet handler det om å ta vare på den franske sfæren i Afrika.

  

Tilbake i Norge

I dag lørdag ankom vi Norge. Fredag formiddag ble det bestemt at alle norske i vår lokale organisasjon skulle forlate Mali. Vi fikk billetter på flyet allerede samme kveld, så da var det bare å reise.

Vi er glade for å være her i huset vårt i Oslo. Samtidig er det fryktelig trist å måtte reise fra Mali på denne måten. Vi tenker på kolleger, venner og bekjente og ber om at det igjen må bli fred og trygge forhold i Mali.

Planene framover er naturligvis ikke lagt, annet enn at vi får noen dager fri og vil benytte anledningen til å være sammen med familie og venner.

(Dessuten har vi planer om å skru opp temperaturen ute, hvis vi får det til. Selv med nyinnkjøpte vintersko og vinterjakke er minus 10 grader i overkant mye!)

Det er også helt klart at vi ikke er ferdige med Mali. Men når det blir aktuelt å reise tilbake dit, vet foreløpig ingen.

Denne artikkelen i Aftenposten forteller på en grei måte hva som har hendt: Konflikten vil bli langvarig

Familieleir

De siste dagene i 2012 tilbrakte vi på familielier. I snart 20 år har det vært en tradisjon at det er blitt arrangert tredagers samling for fulanitalende kristne i romjula. De første årene var det kanskje en håndfull som møttes. De siste årene har deltakertallet ligget rundt 100, misjonærer medregnet. Hvis vi ser på den egentlige målgruppa, var det i år 77 deltakere, tre færre enn i fjor.

Programmet for de voksne var for det meste undervisning. Bibeltimer, ville vi vel sagt på norsk, men det var også en ettermiddag med fokus på helse. For barna var opplegget mer variert, med både «søndagsskoleopplegg» og mer frie aktiviteter. Else hadde en gruppe med skolebarn og laget veggbilde av skaperverket sammen med dem. Helge hadde to ettermiddagsøkter med hoppetau, litt ballspill og hans gamle spesialitet: To tau spent opp mellom to trær, og under tauene renner det en elv full av krokodiller (man har da fantasi!), så vær så god, klatre over langs tauene!

Leiren var meget vellykket. Mye positivt skjedde, men det må vi nok formidle på en annen måte enn via en nettside.