lørdag 24. september 2011

Misjonærmøte

22 misjonærer har vært samlet til misjonærmøte denne uken.
Misjonærene i vår misjonsorganisasjon her i Mali samles fire ganger i året, men det er septembermøtet som kalles årsmøtet for misjonærene. I tillegg til flere drøftings- og informasjonssaker hvor alle misjonærene var til stede (bortsett fra ettåringer og rektor ved DNS), var det denne gang flere komitémøter.

Misjonsarbeidet er fra og med dette året delt inn i tre ulike avdelinger, eller departement som vi kaller det her, med hver sin leder. Alle misjonærene er tilknyttet én eller flere avdelinger avhengig av arbeidsoppgaver. Helge er leder for diakoniavdelingen, og en ettermiddag hadde han møte med alle misjonærene som har arbeidsoppgaver innen dette arbeidsområdet. Evangeliseringsavdelingen og avdelingen for menighetsbygging hadde møte sammen hvor de snakket om saker av felles anliggende, bl.a den stadige utfordringen det er mellom det utadrettete arbeidet og arbeidet i de lokale menighetene.

Misjonærmøtets faglige påfyll stod Helge for. Han underviste om utfordringen med å hjelpe og stilte spørsmålet: Skal vi alltid svare ja når noen spør oss om hjelp? Han tok utgangspunkt i gjeldende strategiplaner og ved hjelp av en legende fra Haussakulturen i Nigeria og en gjennomgang av Hans Nilsen Hauges filosofi og teologi, ble vi utfordret til å tenke igjennom når vi skal hjelpe og hvordan vi kan hjelpe på en måte som virkelig blir til hjelp.

Det er også andre faste programposter under misjonærmøtene, slik som kveldsgudstjeneste med nattverd, morgenandakter med mye tid til bønn og felles daglige middager, hvor av én på et hotell. Disse programpostene er viktige både for det åndelige og det sosiale felleskapet. Det er i løpet av disse samlinger det er tid til erfaringsdeling og de mer nære samtaler.

Ngayap Moise har siden nyttår vært direktør for den lokale misjonsorganisasjonen NMS er en del av her i Mali. Det var første gang han ledet misjonærmøtet alene, og det gjennomførte han med stil. Hans tydelighet og samtidig vektlegging av et åndelig og tjenende lederskap, førte til ny inspirasjon til fortsatt tjeneste blant fulaniene i Mali.




Kirkebygging i Douentza


NMS har arbeidet i Mali i over 25 år, og inntil nylig har ikke de kristen fulaniene hatt egne kirketomter med kirkebygg hvor menighetene har kunnet samles. I Douentza har imidlertid menigheten fra lang tid tilbake hatt et eget, lite «kirkerom» i et uthus på en tomt hvor MELM har hatt to hus bygd i leire. Nå er det ene huset revet, og menigheten har overtatt tomta. Her bygges det nå en ny kirke, men inntil den er ferdig brukes den gamle kirken til ukentlige gudstjenestefeiringer, kvinnemøter og bønnesamlinger.
                                                              Menigheten har selv utpekt en av de kristne familiene til å være vaktmestere på tomta. I vaktmesterboligen bor det nå en familie med 6 barn (to av dem på bildet til venstre). Alle barna er med på søndagsskolen, mor er aktiv med i kvinnegruppa og som søndagsskolelærer, mens far er en av de ansvarlige i menigheten. De har i tillegg en liten butikk i huset sitt med dør ut til gata og en liten åkerlapp inne på kirketomta. Det mangler ikke på oppfinnsomhet når det gjelder å skaffe seg litt ekstra inntekter.
Vaktmesterfamilien er heldig som har et godt sted å bo, men det er ikke bare enkelt for dem. De opplever motstand fra folk i nabolaget som alle er muslimer. Nærmeste nabo er en imam som har ansvar for en stor moské. Han er stadig innom og kommer med ertende kommentarer som går på at de som har så mye kontakt med de hvite, og så blir de aldri ferdige med dette kirkebygget deres!

I all hjelp fra misjonen til de lokale ligger det inne krav om egenandel. Det gjør det også her. Menigheten har derfor egne, månedlige offer til kirkebygget, men disse pengene når ikke så langt. Det rekker kanskje bare til et par sementsekker. Menighetsrådet har derfor funnet ut at de vil invitere ulike autoritetspersoner i Douentza til julefeiringen i det ikke ennå ferdige kirkebygget og utfordre dem på å gi en gave! Det er i hvert fall ikke mangel på gode idéer! Planen er da å strekke en pressening fra bjelken til høyre på bildet og bort til taket på det som skal bli ny kirke. På denne måten vil menigheten få en stor og åpen hangar til festen 1. juledag.

mandag 19. september 2011

Petits projets

Småprosjekter. Det er noe som Helge bruker en del tid på for tiden.

Så hva er «petits projets»? Først og fremst er det en budsjettpost, en sum penger som kan tildeles likt og ulikt som kan defineres som et lite prosjekt.
Hensikten er å hjelpe folk med å få i gang aktivitet som kan generere inntekter over tid. Noen kvinner har fått opplæring i såpeproduksjon. Det har fungert godt siden én av misjonærene våre fra Nigeria behersker såpeproduksjonsfaget. Andre har fått hjelp til å kjøpe en liten fryser slik at de kan lage og selge saftis. I Bamako har en gruppe fulanikvinner startet salg av melk, - utblandet pulvermelk! Og folk kjøper, selv om de vet at det ikke er ferskvare fra kua!
En gruppe kvinner i Sevare har laget felles søknad om støtte til å starte «commerce», altså handelsvirksomhet. Her sliter Helge litt med å få formidlet ideen med den investeringsstøtten vi gir. Det er ikke en gave som gis, men en hjelp til å få igang noe søker ikke greier å få igang på egen hånd, enten fordi kunnskaper mangler, eller fordi utstyr og kapital mangler, eller begge deler.

Beløpene vi kan gi i støtte, er relativt små, og egenandelen er minst 1/3 av det beløpet som trengs. Lån gir vi aldri, siden det kan skape brutte relasjoner, men her er nok av minikredit-institusjoner (diverse hjelpeorganisasjoner) som folk kan benytte seg av, om de ønsker.
Noen ønsker seg en melkeku. Det er et vanskelig prosjekt. Kua skal fôres gjennom hele tørketiden, og melkeproduksjonen er liten og gir beskjedne inntekter. Oppaling av oksekalver kan imidlertid gi god gevinst. Vi har prøvd det. Da kalven ble solgt etter 2 måneders fôring, fikk vi en fortjeneste på ca 25% av investert beløp (innkjøp av kalv + fôr etc). Ikke dårlig! 
To måneder etter at dette bildet ble tatt, ble kalven solgt med god fortjeneste.

Slagghauger og ruiner

Vi har hatt besøk av en gammel misjonærkollega fra Kamerun, og vi har vært på oppdagelsesferd og funnet spor etter jernutvinning i stor skala. Begge deler var veldig kjekt.
Kåre Kristensen arbeider i SIK (Senter for Interkulturell  Kommunikasjon) i Stavanger og har et oppdrag i Nord-Mali for tiden. Den norske stat er tungt inne i et jordbruksprosjekt hvor uttørkede områder vest for Timbuktu får nytt liv ved at at bygges kanaler og uttørkede innsjøer fylles opp. Denne helga var han innom oss.
Vår lille oppdagelsestur fant sted på et lite fjell ved landsbyen Ficko, 40 minutter å kjøre fra Sevare. Det er kanskje litt drøyt å kalle den lille bergknausen for et fjell, men det handler i alle fall om berg som reiser seg  (ca 100 høydemeter) opp fra sletta. På vei til toppen, gikk vi gjennom to store huler, og på toppen fant vi ruinene etter en landsby med over 100 hus. Det er antagelig landsbyen Ficko som har lagt her, den som nå ligger på sletten ved siden av.

Ved siden av fjellknausen vår fant vi store slagghauger, - de dekte kanskje en halv fotballbane. Et lite søk på internett bekreftet at dogonfolket har utvunnet jern her på 1800 og 1900-tallet. Dette var nytt for oss, vi som er mest opptatt av fulanikulturen. 

Og hvorfor bygge landsbyen på toppen av en bergknaus? Ja, der kan vel fulanikulturen gi oss svaret. Fulaniene var herskerfolket på 1800-tallet. De dro på raid med krigere til hest og tok slaver fra bl.a dogonfolket. Den landsbyen vi besøkte, var perfekt anlagt for å kunne beskytte seg. Det var kun to veier til topp-platået, og ingen av dem egnet seg for rytter til hest.

Og hvorfor flytte ned på sletta? Vel, det er fred i Mali idag. Heldigvis. Og noe særlig med vann var det nok ikke på fjellknausen. Så da er det nok bedre å bo på sletta hvor man kan grave brønner.
En naturlig tunnel på vei til toppen.
Dogonfolket begravde tidligere sine døde i slike huler i bratte fjellsider. Praksisen opprettholdes av et den lille andelen av folket som fortsatt er animister. De som er kristne eller muslimer, gravlegger i jord.
Imponerende bygge- og steinhoggerkunst.
Utsikt fra det som antagelig har vært landsbyhøvdingens hytte.
Når ubudne gjester var på vei, trakk man antagelig opp stigen (tradisjonell dogon-trapp).
Slagghauger ved Ficko
Klare spor etter jernutvinning.
(Alle foto er tatt av Kåre Kristensen.)

mandag 12. september 2011

Besøk hos skredder

Innkjøp av stoff og besøk hos skreddere hører også med til opplæringa for de nye misjonærene. Jeg (Else) har hatt med meg rektor Gerd på dette, og nedenfor følger bilder tatt fra en runde vi hadde i ettermiddag.











Et besøk til kunstner Elie Dollos atelier hører også med på "bli ny runden". Her holder han på med et stort veggbilde til misjonssenterets bønnerom. Tema: Den gode hyrde. Da vi så hva han holdt på med og hvor tidkrevende det var, forstod vi hvorfor det har drøyd slik med de stolputene Gerd har bestilt for lang tid tilbake...

Mens Elie Dollo holder på med det kjekkeste han vet (det ovenfor), har han 8-10 unge jenter på opplæring i ulike fargemetoder og -teknikker.


Sist vi var hos skredder Amadou benyttet jeg sjansen til å levere noe av vårt tøy til reperasjon siden vi ikke har egen symaskin til å gjøre denslags. Jeg fikk sydd om to plagg (et skjørt var krympa sånn i løpet av sommeren...), byttet ut glidelåser på to stolputer og reparert fem av Helges plagg, og jeg betalte den nette sum av 35 kr inkl. de to glidelåsene! Så dette kommer jeg til å gjøre igjen! Det var i grunnen greit at vi ikke tok med symaskina vår til Afrika igjen...

søndag 11. september 2011

Kjøretime og pizza

Nå har Helge vært kjørelærer. De nye misjonærene har hatt et lite kurs for å omskolere seg til kjøring i Afrika. Det gikk greit. Kjøreelevene tok rask til seg viktig ny kunnskap, som for eksempel dette:
- Motorsykler kommer fra alle kanter, også på venstre side av veien, spesielt i veikryss.
Hver av de tre rundkjøringene i byen har sitt særpreg. I den ene har f.eks en av fire veier inn i rundkjøringen vikeplikt, mens for øvrig gjelder høyre-regelen.
- De fleste sølepytter kan passeres, men ikke alle. Du vet ikke hvilken som er for dyp for bilen før du står midt uti ....
- Kalver er uberegnlige, mens esler kan du stole på, de finner ikke på noe tull. Hvis de for eksempel står midt i veien, så blir de stående ....

Kan du disse reglene, og noen til, pluss at du vet hvor jekken befinner seg, da går det greit med bilkjøring i Mali. Det gikk greit for Helges "elever" i alle fall. Så det ble pizza på Moptis beste (og eneste) pizzarestaurant om kvelden.



Bilder fra Sevare.

mandag 5. september 2011

Den norske skolen i Mali

Ja, det er det den heter, skolen vår nå: Den norske skolen i Mali. Tidligere har det vært to skoler, Den norske skolen i Douentza og Den norske skolen i Sevare. Nå er skolene slått sammen under ett navn, en rektor og ett skolestyre.

Da det ble søkt om godkjenning etter privatskoleloven, ble det søkt om godkjenning av to skoler. Privatskoleloven krever nemlig at hvis en skole skal godkjennes, må all aktivitet og alle lokaliteter ligge på ett og samme avgrensede, geografiske sted. To steder hadde vi, og to skoler ble det. En godkjent i Douentza og en i Sevare.

I vår ble det søkt om å få drive de to skolene som en enhet, og søknaden ble godkjent. Det er faktisk første gang en privatskole godkjent etter dagens privatskolelov får lov å drive på to steder. Og det kommer ikke til å bli så veldig mange flere skoler som vil få en slik godkjenning, for nåløyet er trangt.

Loven tillater det egentlig ikke, men da loven ble vedtatt, ble det flertall i Stortinget for en liten merknad i innstillingen til lovvedtaket. ”Norske skoler i utlandet som er etablert for familier som er engasjert i bistandsarbeid” skulle få en mulighet som andre skoler ikke får, nemlig at ”det i noen grad åpnes for desentralisert virksomhet ved disse skolene.”

Merknaden kom nok ikke dit av seg selv. De rødgrønne partiene som hadde regjeringsmakt og stortingsflertall, ville ha med KrF på vedtaket for å gi loven et bredere parlamentarisk grunnlag, som det heter. Slik at den ikke ble omgjort ved neste regjeringsskifte. Og KrF ville være med, på visse betingelser. Det var ikke store omveltninger de krevde, det hadde de ikke muskler til i den situasjonen de var i. Men noen små merknader fikk de inn, på områder som betydde mye for KrFs velgere. Som for eksempel forhold som gjelder utenlandsskoler etablert der de store misjonsorganisasjonene har aktivitet.

Og hvem fôret KrF med disse merknadstekstene som ville skape forbedringer på misjons-utenlandsskolene? Jo, Kristne Friskolers Forbund (KFF). Og hvem jobbet i KFF på den tiden …….

Den norske skolen i Mali har i år to elever og en lærer. All drift foregår i Sevare. Men skolebygningen i Douentza vedlikeholdes og står klar til å ta imot nye, norske barnefamilier.

Skolestart i Sevare med to elever, to ettåringer og en lærer.

torsdag 1. september 2011

Kontraster

Livet er skjørt for mange mennesker som omgir oss her i Mali. Det er kort vei mellom liv og død. Befolkningen her balanserer på en knivsegg. Det er lite som skal til for at de ender på den ene eller den andre siden av eggen. Folk lever fra hånd til munn, og en vanlig familie har lite penger å rutte med. En syk person skal være veldig syk, nærmest døende før familien tar vedkommende med til en poliklinikk hvor vedkommende blir behandlet av en sykepleier. Ofte er det da dessverre for sent. Særlig gjelder dette for barn.

Vi bor og lever midt i denne virkeligheten. Dersom vi blir syke, kan vi bare ringe etter vår norske lege som kommer hjem til oss. Dersom vi er alvorlig syke, kan i verste fall et fly rekvireres fra Europa og hente oss hjem for innleggelse på et europeisk sykehus. Vi har både penger og gode forsikringsordninger. Vi blir som regel friske og lever godt videre.

De fleste naboene i gata vår har ikke innlagt strøm og i hvert fall ikke innlagt vann. Og nå i regntiden ser gårdsplassene til mange av dem ut som et stort gjørmehull, og gata vi bor i likeså. Ungene springer halvnakne rundt og leker i gjørma og søpla.

Her hos oss har vi både innlagt strøm og vann, og vi har til og med WC. Vi har også en fin, stor gårdsplass med småstein og hardpakket sand, blomsterkrukker, busker og frukttrær. Bak huset tusler en skilpadde i sin egen gård og blir servert salat og forskjellige blader flere ganger om dagen. I tørketiden blir hun til og med spylt med vann av og til.

Hver gang vi kjører ut eller hjem, blir vi minnet om den kontrasten vi lever i.

Det er nettopp feiret avslutningen av muslimenes fastemåned. Det var tirsdag denne uken. Folk var ute i gatene, og de som har råd til det, stilte med nye klær og jentene med nyfletta hår. På slike festdager fylles moskene og folk besøker hverandre.

Samme dag som muslimene hadde sin hovedfest (for noen varer det ennå..), var vi i begravelse til en kristen mann på 56 år. Han hadde fått et illebefinnende. Det ble sagt at det var hjertet. Livet hans stod ikke til å redde. Hadde han bodd i Norge, hadde kanskje to barn hatt sin far i live.

Denne mannen var veldig godt ansett både i samfunn, kirkeliv og arbeidsliv her i Sévaré, så det var full kirke under seremonien og veldig, veldig mange biler og mopeder som fulgte etter bilen med kista til den kristne gravplassen. Det ble lagt merke til i bybildet og var litt av et kristent vitnesbyrd på muslimenes store festdag.

Livet her er fylt av kontraster.

Gata vår, ikke på det verste, men ille nok...