lørdag 19. mars 2011

Kursdager om islam



Denne uken har det vært kurs- og møteuka på hovedkontoret vårt her i Sevare. Jan Opsal hadde to dager med foredrag om islam og evangelisering blant mennesker som er preget av muslimsk tenkning og tro.Alle misjonærene i MELM deltok, men også representanter fra kirker som vi samarbeider med i Sevare og Douentza. Kurset var svært interessant.

Fredag og lørdag hadde tidligere Kamerun-misjonær Janne Eide kursdager for den såkalte estetikk-komiteen vår. En stor gruppe bestående av et par misjonærer og representanter fra menighetene våre skal diskutere og gi sin innstilling om hvordan et framtidig kirkebygg for en fulani-språklig menighet skal se ut. Spennende!

lørdag 12. mars 2011

Hvorfor skjer det ikke utvikling?

Som gressenkemann har jeg tid til å filosofere på bloggen. Så det skal jeg gjøre i dag. Og spørsmålet det filosoferes over, står i overskriften.

Det finnes både bøker og tidskriftartikler for tiden som behandler dette negativt formulerte spørsmålet: Hvorfor skjer det ikke utvikling i Afrika? Før man svarer, bør man imidlertid i ærlighetens navn vedkjenne at det faktisk skjer utvikling i Afrika. Antall biler, motorsykler, TVer og mobiltelefoner er for eksempel mangedoblet i de fleste afrikanske land de siste årene. Dette blir jo vanligvis sett på som tegn på utvikling.

Men man må også innrømme at potensialet for utvikling på langt nær er utnyttet. Tenk bare på at Ghana og Sør-Korea sto på samme økonomiske nivå i 1960-årene. Nå er det en himmelvid forskjell mellom økonomien i disse landene. Hvorfor har Sør-Korea utviklet seg så mye mer enn de afrikanske landene?

Jeg har ikke alle svarene, men her er et hverdagseksempel som illustrerer hovedsvaret mitt:

I en landsby som jeg besøkte nylig, er det gravd en lukket brønn som betjenes av en manuell håndpumpe, - en hendel som løftes opp og presses ned for å pumpe. Da brønnen var ny, ble det anlagt grønnsaksåkrer i nærheten av brønnen slik at man kunne vanne i tørketiden. Ingen av grønnsaksdyrkerne var imidlertid villige til å betale for vedlikehold av pumpa, så da slitedelene i mekanismen måtte skiftes ut, fantes det ikke penger til å reparere.

Med tiden ble den likevel reparert, og det ble gjort av en utdannet person som hadde vokst opp i landsbyen, men som nå bodde i Mopti by. Men denne mannen nektet, fornuftig nok, å betale reservedeler og reparere pumpa hvis den skulle brukes til vanning av åkrer uten at de som dyrket, bidro til vedlikeholdet. Så da var løsningen enkel: Åkrene ble nedlagt ….

Da jeg besøkte landsbyen, var pumpa ikke i bruk. Den virket ikke. Alle visste imidlertid hva som måtte til for å få den til å virke: Utskifting av den delen i mekanismen som naturlig slites ned. Å vente på at mannen fra byen skulle komme og reparere pumpa, var fånyttes, for han hadde sluttet å tilby seg å reparere siden ingen ville bidra til å betale reservedelen.

Er de da så fattige i denne landsbyen at de ikke har penger til å betale en reparasjon, - ikke en gang om de spleiser på det? Svaret må bli nei. De lever enkelt, men de er ikke fattige på ressurser. Landsbyen ligger nær elva, og på åkrene sine kan de dyrke mye mer ris og hirse enn de trenger til eget bruk. Dessuten har de både storfe og småfe i store mengder på beite rundt i området.

Hvorfor vil de så ikke skaffe til veie det lille det koster å få pumpa reparert? Jo, det ser ut til at dette er svaret, - dessverre, får en vel si:
Det er mennene i landsbyen som disponerer familiens eiendom, enten det er husdyr eller penger, og det er mennene som tar avgjørelser. Og så er det kvinnene som henter vann.

At kvinnene må hente vann 2 kilometer unna, spiller liten rolle for mennene. De registrerer at vannkrukka fylles opp og maten serveres klokka 13 og kl 19 som før og plages ikke særlig av merarbeidet som kvinnene har. Selv har de for øvrig ikke arbeid nå i tørketiden, de sitter for det meste under treet og venter på at regntiden skal begynne. I juli.

Hadde de solgt én sau, hadde det betalt reservedelen. Men ideen som mennene har med seg, er at husdyrflokken skal vokse. Mannens rikdom i form av husdyr er mannens styrke, og styrke er viktig. Mye viktigere enn at kvinnene må gå langt for å hente vann.

Så hvorfor skjer det ikke utvikling? Jo, fordi de som tar avgjørelser i smått og stort, ikke ønsker det. For å oppnå utvikling i Afrika, kreves det at de med makt prioriterer annerledes enn de har gjort hittil, og det er de ikke villige til. Finanskriser og vestlige lands handelspolitikk påvirker naturligvis Afrikas inntektsmuligheter, men om alle ytre forhold skulle bli optimale, så vil utvikling likevel ikke skje så lenge den afrikanske mannen holder på sine gamle verdivalg.

Det er ikke lett for den som ønsker å bidra til å skape utvikling, å bryte dette mønsteret. Egentlig kan vi vel ikke skape noe nytt. De må foreta endringen selv. Men av hensyn til kvinnene og barna bør vi forsøke å påvirke så godt vi kan, slik at barn får bedre helse, mer skolegang og kvinnene et bedre liv.

Så langt jeg kan se, er det følgende vi kan gjøre, vi som jobber med utvikling i Afrika (i prioritert rekkefølge):

1. Forkynne Bibelens budskap i visshet om at kristen tro skaper mentalitetsendring hos folk. Et tankesett basert på kristne verdier er et svært godt grunnlag for at utvikling kan skje.
2. Stille krav hver gang vi som hjelpeorganisasjon er i posisjon til det (- men det er det jo ikke alltid vi er).
3. Bidra til at barn får utdanning. Med formell skolegang tilegner de unge seg en del kunnskaper og holdninger som kan bidra til utvikling.
4. Påvirke på politisk nivå i kommuner og regioner slik at myndighetene etablerer ordninger (og gjennomfører dem uten korrupsjon ….) som fremmer en jordbruks- og oppdrettsnæring som gir god økonomi for befolkningen samtidig som naturressursene ikke overbeskattes. Dette kan f.eks gjøres med en passe stor beskatning pr husdyr, slik at bøndene tvinges til å selge og drive etter økonomiske prinsipper i stedet for etter verdinormer som er ubrukelige i et moderne samfunn med knappe naturressurser.

Andre kan mene noe annet …..




31 kvinner og 7 menn deltok på leseopplæringskurs i regi av vårt prosjekt i Takoutala i 2010. I tillegg til å lære å lese, får deltakerne samfunnsinformasjon og tilgang til hefter om bl.a rettighetsspørsmål på sitt eget morsmål (fulani). Kursene er en del av en bevisst utviklingsstrategi.

Dieu merci


”Takk Gud” (Dieu merci) står det på denne bilen som jeg fant ”parkert” her forleden i mitt nabolag.

En påminnelse om hva Paulus sier i sitt første brev til tessalonikerne (5,18):
"Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus."

Men hva er det egentlig å takke for i dette tilfellet? At bilen ikke lenger er i bruk?

torsdag 10. mars 2011

Hva gjør Helge, egentlig?

Jeg skrev en artikkel med samme tema i fjor. Da var jeg språkstudent, egentlig, men drev med litt av hvert. Forskjellen fra i fjor til i år er at i år er jeg litt av hvert, egentlig. For øvrig er det mye likt …

La oss begynne med dagen i dag:

I dag har jeg jobbet med spørreundersøkelsen om omskjæring som vi gjennomfører i Fatoma-området. Det skal samles opplysninger om ca 8 000 jenter i alderen 0-13 år. Skjemaer ble trykt opp tidligere i uken og overlevert prosjektgruppa i går. De fordeler arbeidet på et stort antall frivillige som besøker alle hus i alle 62 landsbyer i området. Jeg er ikke helt overbevist om at alt er under kontroll, men vi får håpe de får det til. 8 000 er et stort antall. Det jeg har jobbet med i dag, har vært å forberede databasen som dataene skal punches inn i.

Så har jeg innimellom hjulpet til med praktiske, administrative ting på kontoret her. Regninger som skal anvises, mennesker som skal innlosjeres i neste uke og slike ting. For i neste uke er det misjonær-kurs med besøk av professor Jan Opsal frå Misjonshøgskolen. Tema: Evangelisering blant mennesker med muslimsk bakgrunn.

Spørreundersøkelsen som jeg nevnte, tok litt tid både tidligere i uken og litt i forrige uke. Viktig å få til et godt spørreskjema! Og så var det giverbrev til menigheter som støtter de tre forskjellige giverprosjektene som vi har innen diakoni i Mali. De er snart ferdige, jeg får dem forhåpentligvis av gårde i morgen.

Så har det gått med tid til å møte representanter frå et område som ikke er så godt fornøyd med oss. De har planene klare for et opplæringssenter (yrkesopplæring for å hjelpe folk til å produsere ting som gir inntekter). Vi har penger frå en rik giver i Norge, men jeg/vi er ikke fornøyd med budsjettet deres ennå. Egenandelen er for lav, og optimismen er for stor i forhold til hvilke inntekter virksomheten deres vil gi etterpå. Min holdning er at de allerede nå må vise at de greier å legge penger til side, og jeg har vist dem helt overkommelige måter å gjøre det på. De har dessverre litt for mye av denne holdningen: Gi oss huset, så skal vi vise at vi kan! Jeg holder på mitt: Vis oss at dere kan, så bevilger vi pengene!

I prinsippet har jeg også denne uken brukt 25% av en vanlig arbeidsuke til å administrere saker og ting for Den norske skolen. I neste uke skal elevene være her i Sevare. Jeg har svart på spørsmål frå Stavanger ang. regnskapet for 2010, og jeg har sett på noen saker til neste skolestyremøte.

På mandag hadde jeg språkundervisning. Der sliter jeg litt, det går tregt å lære et nytt språk …. I de fleste av mine arbeidsoppgaver har jeg ikke bruk for fulani. Det går på fransk. Men forleden startet vi et lekse/lesehjelp-prosjekt blant våre kristne fulani-familier i Douentza, og da skulle jeg gjerne greid meg uten tolk. Men det gjorde jeg altså ikke.

Så dette er altså (noe av) hva Helge gjør i Mali for tiden. Else, hun er i Norge, heldiggrisen (møter i Stavanger hele neste uke), og der leker hun med barnebarnet vårt på 7 måneder. Mens jeg stakkar er alene her (og må helt alene se til at våre ansatte vasker huset, lager middag, vasker opp, vasker klær, vanner papaya- og banantrærne i hagen og hva det nå er alt sammen som jeg ikke trenger å passe på fordi de ansatte gjør jobben sin …… )

For øvrig begynner varmen nå: Max 42 på dagtid, minimum om natten 29.

Trehjulssykkel

Det er mange gleder i jobben som avdelingsleder for diakoni her i vår lokale misjonsorganisasjon. En av dem er å få glede andre.

Nylig bevilget vi penger til et såkalt ”petit projet”, et lite prosjekt. Det handler om Hamadou som er sterkt bevegelseshemmet. Han kan slepe seg av gårde korte av stander med krykker, men kan definitivt ikke gå. Han ville vært rullestolbruker i Norge, men rullestol har han ikke.

Nå har han imidlertid fått trehjulssykkel, med hånddrevne pedaler. Pengene er bevilget frå vårt diakonale prosjekt. Og nå kan Hamadou sykle fra hjemmet sitt til en trafikkert vei, sette opp sitt lille bord med enkle varer og kanskje tjene noen småpenger på det viset. Så slipper han å være avhengig av at hans lillebror og dennes familie forsørger ham fullt og helt.

Hva en slik sykkel koster? 1 300 kroner, laget på et lokalt sveiseverksted. Vi fikk det billigere fordi vi fikk tak i en ødelagt sykkel som ble sveiset om og overhalt frå topp til tå. Uansett, det var vel anvendte penger!