søndag 21. desember 2014

Folk lytter

I Mali lytter folk til radio! Å kjøpe en radio har nesten alle råd til, selv den fattige fulanigjeteren som vandrer rundt med buskapen. Radio er derfor et medium flere misjonsorganisasjoner og kirker  benytter til å nå ut til folk med sitt budskap.

Else har denne høsten hatt et spesielt oppfølgingsansvar av radioarbeidet i vår samarbeidsorganisasjon. Vi har et radiostudio som produserer radioprogram. Der er det for tiden kun en ansatt. Han sørger for at det gjøres innspillinger, og disse skjer utelukkende med lokale aktører på språket fulani. Programmene sendes ut til 32 radiostasjoner over hele landet. De fleste radiostasjonene sender våre program en gang pr uke, men fire av dem har tre sendinger pr. uke. Det er radiostasjoner i Bamako, Mopti, Douentza og Boni. I tillegg sendes våre program ut til 12 radiostasjoner via Normisjons fulaniarbeid i Vest-Mali.

Mesteparten av landet hvor nomade-fulaniene ferdes i Mali er dermed dekket, men det er ikke bare de som lytter til våre program. Det gjør også andre fulanitalende. -Vi spurte en butikkeier i byen Djenne om han kjente til programmene fra Koolol Linjiila (evangeliets ekko). Vi så han satt utenfor butikken sin med radioen på fanget. -Ja, selvfølgelig gjør jeg det, sa han med et stort smil!


Men folk lytter ikke bare til radio i Mali. Innspilte program lagt inn på minnekort i telefonen, blir mere og mere vanlig å lytte til. Dessuten har vi Megavoice. Det er små apparat som vår ansatt på studio overfører lydfiler til. Lydfilene er gamle radioprogram, Det Nye Testamentet eller andre bibeldeler. Apparatet kan kun benyttes til dette formål og det kan enkelt lades opp av solenergi! Noen av de kristne fulaniene og flere av våre kontakter har fått et slikt apparat. Det er gjerne de som bor langt fra andre kristne eller de som bruker programmene i evangelisering.

Sist lørdag var vi på besøk hos en dame som har et Megavoice-apparat som hun bruker flittig. -Daglig samler jeg de andre som jeg bor sammen med her på tunet og noen naboer, forteller hun oss. -Vi lytter til en fortelling og deretter snakker vi om det vi har hørt. Folk liker det så godt! -spesielt noen av barna, de vil høre det om og om igjen. Hun roper på en jente som leker litt bortenfor der vi sitter og spør henne om hun kan gjenta historien hun har hørt lest om Josef. Og jenta setter i gang, fortellingen om Josef i brønnen, Pottifar i Egypt og så videre bare renner ut av munnen hennes.

Vi bare konstaterer, -det er mange folk som lytter i Mali, og veldig mange av dem lytter til Guds ord bli lest eller forkynt!

onsdag 17. desember 2014

Kniv til misjonsmuseet

Da programkonsulent i NMS Ragnhild Mestad var sammen med oss på besøk i landsbyen Sare Hamadi i begynnelsen av desember, fikk vi overrakt en kniv som ikke lenger var i bruk.

- Jeg ønsker at denne kniven blir med til Norge, sa kvinnen som overrakte kniven til oss som besøkte landsbyen. Hun var landsbyens omskjærerkvinne, men hadde nå bestemt seg for å legge ned praksisen. Etter at prosjektet kom med bilder, film og klar undervisning hadde hun skjønt hvor stor skade hun påførte jentene.

Ragnhild Mestad lovte å ta med kniven til Misjonsmuseet i Stavanger.

Kniven var en slags lokalt produsert foldekniv. De skeptiske i blant oss mente nok at om kniven ble borte, så kunne nok omskjæringen fortsette, for alle omskjærerkvinner bruker barberblad nå til dags. Men symbolverdien er jo større med en ekte, gammeldags omskjærerkniv enn med en pakke barberblad!
 
Samling under trærne i Sare Hamadi. Som vanlig er det stoler kun til de prominente gjestene.

Denne kniven vil forhåpentligvis bli utstilt på Misjonsmuseet i Stavanger

 

fredag 12. desember 2014

Glimt fra prosjektarbeidet

Bistandsprosjektet vårt, PDRM,  har som hovedmål å få slutt på praksisen med omskjæring av jenter. Prosjektet arbeider i 46 landsbyer i 5 kommuner rett nord for Sevare. Vi har besøkt noen av landsbyene den siste tiden.

Kvinnene i Manako forteller.
I Manaco startet prosjektet opp i 2014. Omskjæringen av jenter skjer kun hvert 5. år. Da tas flere årskull samtidig. De frammøtte mente at det ikke kom til å bli arrangert omskjærings-seremoni i Manaco mer. De hadde sett film og hørt forklaringer, nå forstod de hvor skadelig dette var.

Nyanlagt grønnsakshage i Sare Hamadi. Vannrenene gjør det enklere for kvinnene å vanne sine parseller.

Prosjektkoordinator Alahidi Bary (med håndbevegelser i midten av bildet) forklarer.
I Sare Hamadi har prosjektet bygd grønnsakshage. 84 kvinner har fått tildelt sin andel av hagen, og her har de nettopp startet opp med dyrking av paprika, tomat, salat og mange forskjellige lokale vekster som brukes i sausen sammen med ris.

Utenfor grønnsakshagen i Time.
Landsbyen Time var den første av prosjektlandsbyene som fikk grønnsakshage (2010). Leder for teamet av prosjektansatte i dette området, Rosalie Dembele (til venstre), er fornøyd med mye i Time, men det er vanskelig å få landsbyen til å ta ansvar for å vedlikeholde gjerdet.

Besøk i landsbyer hvor prosjektet jobber er en viktig del av jobben vår som misjonærer. Det er viktig for oss å møte folk, -se og lære, men også å lytte til det landsbybefolkningen er opptatt av.  

onsdag 10. desember 2014

Evaluering

Prosjektet PDRM er blitt evaluert. Vi mottar støtte til dette prosjektet fra Norad, via misjonsorganisasjonenes samordningsorgan Digni, og dermed kreves det ekstern evaluering når prosjektet går inn i sluttfasen.

Vi har ikke fått rapporten fra de to konsulentene ennå, men vi vet mye om hva som kommer til å stå i den. Prosjektet har bestått eksamen!

Etter nesten to uker i felten la de to innleide konsulentene fram sine funn på et stort møte der vi hadde invitert representanter fra alle grupper som er berørt av prosjektet. I tillegg til «våre egne» (lokalt ansatte og misjonærer), var to fylkesmenn til stede pluss ordførere i 5 kommuner, noen landsbysjefer, representanter fra noen av de 46 landsbyene som er med, et par imamer, representanter fra «familie-etaten» i Mopti region og ikke minst: To representanter fra omskjærerkvinner som har lagt vekk kniven.

Møtet ble svært så oppløftende for oss som har lederansvar for arbeidet. Mye ros fra både evalueringsteam og fra dem prosjektet berører. Metoden som brukes, den virker. Generelt kan en si at det er skjedd store endringer i folks holdning til omskjæring av jenter. Praksisen er helt klart på vei ut, men ingen steder kan man fastslå at man er helt sikker på at alle jenter heretter blir spart for inngrepet.

De ledsagende aktivitetene som vi har, f.eks støtte til inntektsbringende arbeid, etablering av grønnsaksåkre, kornbanker mm har gitt et godt løft for landsbyene. Konklusjonen i møtet var klar, og ble uttrykt av flere av de frammøtte:
Prosjektet må videreføres slik at naboene til de 46 landsbyene også forstår at omskjæring av jenter er en praksis som bare har ulemper, ingen fordeler!

Evalueringsteamet legger fram sine resultater for prosjektansatte og berørte parter i lokalsamfunnet.

Prosjektstyrets leder Daniel Doumbo takker evalueringsteamet for arbeidet og de frammøtte for deres bidrag i samtalen om prosjektarbeidet.

Evalueringsteamet i midten, omkranset av oppdragsgiver NMS!

Sousprefet (fylkesmann) i Konna fylke takket for alt det prosjektet bidrar med.

tirsdag 9. desember 2014

Øst møter vest

Den siste uke av oktober var et team fra vår samarbeidsorganisasjon på studiereise til Vest-Mali for å se og oppleve det som er bygget opp med utgangspunkt i Normisjons arbeid. Der møtte vi en levende kirke med mange engasjerte kristne, og vi møtte fire av fem misjonærer fra Normisjon som for tiden arbeider i Mali.

Direktør for Normisjon i Mali, Therese Glendrange, har skrevet en bloggartikkel fra turen som vi anbefaler! Vi slutter oss til hennes ord og dermed blir det vår rapport fra studiereisen! Vi tar bare med noen bilder fra vårt kamera.

Mali-misjonærene Else, Dorcas og Therese rundt matfatet.
Togbrua er eneste bru som biler kan bruke for å komme over elva Senegal!
I Bafoulabe har Normisjon arbeidet i over 30 år
Bibeloversetter Guri Enger sammen med teamet som jobber med oversettelse av GT til språket kasounke.


Den gode hyrde anno 2014
Ikke spesielt gode veier i vest...



Pause på bloggen

Det er lenge siden det har blitt publisert noe på bloggen vår! Til dere som følger oss, vil vi bare si: Beklager så mye!

Pausen på bloggen har sine naturlige forklaringer. Siden slutten av oktober har vi stort sett vært på reise, både i og utenfor Mali. Vi fikk et par ukers opphold i Norge i forbindelse med at far til Else døde. Det ble to intense og spesielle uker fylt med mye sorg, men også glede over å være sammen med familien!

Nå er vi hjemme igjen i Bamako og kommer til å ha "vanlige" dager (med mye kontorarbeid) frem mot jul. Så nå kan dere se fram til nye artikler her på bloggen! De vil nemlig komme, litt etter litt.

mandag 20. oktober 2014

Julekrybber

I dag har treskjærer Pascal vært på besøkt. Han leverte to julekrybber som skal "prøve-selges" av Bok og Media (nei, det heter visst ikke det lenger, VIVO heter det nå!) i Oslo.

Kanskje var det noen som så julekrybber fra Mali i butikken på GF i Ekeberghallen? Det var Pascal og hans kolleger som hadde laget dem. Treskjærerne er kristne og vil veldig gjerne selge figurer med kristent motiv.

Hvis det går som vi håper, blir det eksport av julekrybber fra Mali til Norge, organisert av noen andre enn oss. Prøveeksemplarer kan vi saktens frakte i koffertene våre, men ordentlig salg må foregå på en annen måte.

Bildene viser at det er flotte figurer i teak. Og når du ser hvordan de lages, tror du knapt det er sant. Men det er det. Bildene lyver ikke.
Julekrybbe i 11 deler, 8 cm høyde på figurene.

Her er skuret hvor Pascal og kollegaene hans arbeider.
 
NMS og Normisjon inspiserer julekrybbe-verkstedet!



 
 
Her er julekrybber i stort format som Pascal leverte ved en tidligere anledning. 


torsdag 16. oktober 2014

Uventet effekt

For et par uker siden ga vi noen sekker hirse til de to menighetene våre. En av sekkene som ble gitt, førte til at et barn ble døpt og en skilsmisse avlyst!

Les om matutdelingen i en annen artikkel: Undervisning om diakoni

I en av menighetene våre hendte det noe leit for en tid siden. Mannen i en av familiene sendte sin gravide kone på dør. Han ville ikke ha noe mer med henne å gjøre, selv om hun var gravid med hans barn. Kvinnen kunne da ikke gjøre annet enn å reise hjem til sine foreldre. Der fødte hun en gutt.

Hendelsen gikk naturligvis ikke upåaktet hen i menigheten. Både misjonærer og ledere fra den andre menigheten har forsøkt å bidra til å løse opp i floken. Jeg kjenner ikke detaljene i hva som har skjedd, men dette vet jeg:

Mannen som jaget kona, fikk en sekk hirse da menigheten foretok matutdelingen. Denne sekken tok han med til sin svigerfamilie og ba om unnskyldning. Han hadde gjort kona urett, og betalte med hirse for uleiligheten som svigerfamilien hadde hatt med å få en mor og en baby i kosten.

Og ikke nok med at det ble familiegjenforening, det ble barnedåp også, med svigerfamilien til stede. De er ikke kristne.

Er det ikke utrolig hva en sekk hirse kan utrette? (Vel, det kan tenkes at det handler om mer enn hirse her .......)

Utrolig hva en sekk hirse kan utrette!

onsdag 15. oktober 2014

Utprøving av en ide

En ide skal prøves ut. Utgangspunktet er dette: Skape et inntektsgrunnlag for en familie jeg kjenner. Kall det gjerne et delmål i det store bildet av vårt utviklingsarbeid i Mali.

Men ting må sees i sammenheng. Det ene vi gjør bør helst samsvare med det andre vi gjør. Det gjør det dessverre ikke alltid. Vi har for eksempel hjulpet noen damer med å starte små-business med salg av grillkull. Samtidig har vi engasjert oss i kampen mot avskoging. Dette henger ikke i hop.

Grillkull produseres i landsbyer utenfor de store byene. Landsbybeboerne sanker ved, lager kullminer og brenner veden langsomt slik at det blir kull av det. Mye energi fra veden blir borte i prosessen, men frakten inn til byen forenkles. Kullet stappes i sekker som legges i veikanten. Så kommer det en bil forbi på vei til byen, kjøper kullsekker og tar de med.

Dermed kan det være ganske rimelig for en familie i byen å koke mat på grillkull i stedet for med ved, som er dyrt. Å frakte ved  inn til byen er kostbart. Ved tar stor plass når det fraktes.

Kullproduksjonen i landsbyene er ikke godt for skogen. Avskoging er et kjempestort problem i Mali. Det lille som er av småskog på steppene og savannene, er i ferd med å forsvinne sakte men sikkert.

Det store landsbyutviklingsprosjektet vårt har siden 2009 hatt fokus på forvaltning av naturressurser. Først handlet det om naturressursene på de tørre steppene nord-øst for Douentza. Så kom krigen, og vi måtte stoppe arbeidet her. Men tanken om forvaltning av naturressursene tok vi med oss inn i den delen av prosjektet som kunne fortsette utenfor det okkuperte området.

I fjor fikk vi produsert 1700 små, vedbesparende ovner som vi solgte til landsbybefolkningen til en subsidiert pris. Tiltaket var en såkalt "ledsagende aktivitet" i arbeidet med å stoppe praksisen med omskjæring av unge jenter.

Folket i landsbyene hvor vi jobbet, betalte halve prisen av hva produksjonen kostet, altså et skikkelig tapsprosjekt hvis man tenker business. Men for skogen er dette et vinnerprosjekt! Ovnene halverer vedforbruket.

Nå er jeg kommet i kontakt med noen franskmenn som har utviklet en forbedret modell av en vedbesparende ovn. I går besøkte jeg dem, kjøpte en ovn og bestilte 3 til. De hadde ikke flere på lager av den helt nyutviklede modellen.

Jeg har engasjert en familie for å teste ovnen. Holder den hva oppfinneren lover, forbruker den 8 ganger mindre ved enn et vanlig bål. 8 ganger!

De som leser fransk og vil vite mer om ovnene, kan se på denne nettsiden (hvor bildene er hentet fra):

Min lille plan er altså følgende: Fattige mennesker i byen får arbeid ved å selge denne nye typen ovner. Flere trær får stå i fred på slettene. Vinn vinn!

Fortsettelse følger. Vil dette fungere?

 

Å redde liv

Vi har ikke ebola i Mali. (Foreløpig?) Men vi har fattigdom. Det kan også være dødelig.

To ganger denne høsten har jeg reddet liv. Den ene gangen kjørte jeg en jente på 6 år til sykehus og betalte regningen. 120 kroner.

Den andre gangen kjørte jeg en mann til sykehuset og betalte regningen. Prisen var vel omtrent den samme.

Dette handler om malaria. Folk dør av malaria i Mali.  Når malaria angriper på sitt verste, finnes det kun to alternativer: Ta medisin eller dø. Hvis man tar en tablettkur før feberen får herje hardt og lenge, koster det ca 32 kroner. Problemet er at noen rett og slett ikke har 32 kroner.

Det var ikke det at de ikke ville. Pengene manglet.

Så da håper man at det går over. Det gjør det altså ikke. Det eneste man oppnår med å vente når den verste malariaen angriper, er å øke regningen for behandling. Sprøyte og intravenøst koster mer enn tabletter.

Dette er hva vi møter noen ganger. Vi er glade for å kunne hjelpe. Glade når liv reddes. Samtidig vet vi inderlig vel at å betale en sykehusregning ikke er en permanent løsning på en families fattigdomsproblem.

I morgen skal jeg ut og gjøre noen undersøkelser. Jeg har en idé om hvordan en mann som før levde av å selge til turister, kan skaffe seg inntekter på en ny måte.

Og mens jeg ser etter løsning for å hjelpe mannen i familien,  er en misjonærkollega i gang med å hjelpe fruen og døtrene med å plante tomater, salat og den slags. At det lille som familien spiser, mangler næringsstoffer, gjør ikke akkurat motstandskraften mot sykdom større. 
 
Nå skal det sies at vi har prøvd før. Problemet er det vanlige. Den kapitalen som man driver handel for, blir så alt for lett borte. Men to ganger uten å lykkes er ikke nok.

For ingen skal måtte se datteren sin på 6 år dø fordi man ikke har greid å skaffe 32 kroner til tabletter. 
 
Vi gir oss ikke!
(Fortsettelse følger.)

Illustrasjonsfoto

 

fredag 10. oktober 2014

En god punktering

I dag har jeg kjørt 620 km på for det meste, - men ikke bare, bra vei. - Nå er det lenge siden jeg har punktert, tenkte jeg da jeg startet turen. 5 timer senere var det hjulskift!

Men det skal sies: Aldri har jeg hatt en bedre punktering! Samuel (misjonærkollega) og jeg oppdaget det nesten flate dekket etter at vi hadde spist en deilig lunsj på hotell Independant i Segou. - Her er det bare å få skiftet dekk med en gang, sa vi til hverandre, før vi gikk inn igjen på hotellet og tok en kopp kaffe. (Det var strengt tatt bare jeg som tok kaffe, Samuel drikker ikke den slags.)

Ute ved bilen overtok familien Vatnes nå pensjonerte kokk hele saken. Guindo var passasjer i bilen. Det er han rett som det er, han har nemlig en kone i Sevare og en annen i Bamako, så han reiser litt imellom ....

Nå så Guindo sin sjanse til å betale "billetten" ved å ordne en dekk-reparasjon. Av oss tre i bilen var det for øvrig bare han som behersker bamabara, som er språket i Segou. Fransk og fulani fungerer dårlig på gatenivå. Så han var helt klart rette mann for oppgaven.

For å reparere dekk, det skjer på gatenivå. Tvers over veien for hotellet holder det til noen karer som driver med dekk under et skyggetak der i veikanten. De limer og smelter gummi og reparerer slangeløse dekk med parafinbrenner og litt småtteri av verktøy og utstyr.

Mens vi (det vil si jeg)  nøt kaffen, kom det reparerte dekket på plass igjen, nå også med ny ventil. Guindo hadde funnet en kyndig reparatør for jobben. Å få ting ordnet, det kan Guindo. Han var i mange år ordne- og fiksemann for Kirkens Nødhjelp, før han fikk opplæring som kokk.

Han er faktisk så god til å diskutere pris at jeg syntes jeg måtte legge på et par kroner. 30 kroner kom det hele på.

Pluss kaffen, tenker du nå. Men nei, da. Da kaffen var drukket og regningen skulle betales, sa hotelldirektøren at kaffen var på husets regning. Han hadde nok sett bilen vår stå oppjekket uten bakhjul i skyggen av et tre utenfor hotellet.

Spandere kaffe kunne han saktens gjøre, for vi er nok for stamgjester å regne, så ofte som vi nå reiser. Alltid med lunsj på hotell Independant. Et flott sted! Jeg tar gjerne en punktering der igjen!


Dekkskift foran hotellet i Segou, Guindo til høyre.

onsdag 8. oktober 2014

Nye misjonærer

Vi har fått to nye kolleger. Det er Femi og Temi fra Nigeria. Femi (mannen i familien) er dyrlege og pastor, mens Temi (fruen) er fysikklærer og pastor.

Denne uken har de innføringskurs i Sevare. Der er mye som skal læres, og mange mennesker å bli presentert for. Samuel og jeg har tatt dem med rundt i byen her, og vi har besøkt prestene i de andre kirkene (som bruker fransk og bambara som språk, mens vi bruker fulani). I dag og i dagene framover skal det mest handle om arbeidet vårt og litt mer fakta om Mali og forholdene her.

Fram til neste sommer skal Femi og Temi bo i Sevare og bruke tiden på å lære fulani.

Sist søndag hadde jeg et ærend i landsbyen Konza, og ta tok jeg med Femi og Temi. Det ble et vellykket besøk siden vi hadde med oss i bilen to som er fra Konza og som tok oss med rundt så vi fikk hilse på deres familier.

Landsbysjefen måtte vi også hilse på, naturligvis. Og tro det eller ei. En av konene (han har flere, ja ...) til landsbysjefen er av samme folkegruppe som Femi og Temi, og kommer fra en landsby ikke langt fra deres landsby i Nigeria!

Nå var ikke denne kona til stede i Konza nå, men likevel. Hvem skulle trodd at landsbysjefen i Konza var gift med en av Femi og Temis "heimbygdinger"!

Femi (til venstre) og Temi.

En "galle" (et hjem, altså gårdsplass og hus) i Konza.

Femi (til høyre) ble forstått når han brukte det lille han kunne av adamaoua-fulani i Konza. Denne dialekten, som brukes av fulaniene i Nord-Nigeria og i Nord-Kamerun, er omtrent så forskjellig fra maasina-fulani (det som snakkes i vårt område i Mali) som norsk og svensk.

Undervisning om diakoni

Leder for evangeliserings- og opplæringsdepartementet har gjennomført en dag med opplæring i våre to menigheter. Det er noe han gjør regelmessig. Men denne gangen var leder for diakoni-departementet også med.

Helge har altså vært på tur og undervist. Med tolk. Kunnskapene i fulani er fortsatt ganske begrenset. Det gjør ikke så mye i det daglige, for i de fleste av Helges oppgaver er det fransk som er språket.

Undervisningen handlet om å vise at diakoni var noe sentralt hos de første kristne. Diakonene (menn og kvinner) gjorde et viktig arbeid. I små menigheter som våre bør alle være diakoner på den måten at alle tenker på hva som er til det beste for de andre. Alle må bidra til å hjelpe hverandre.

En praktisk øvelse inngikk som en del av undervisning. Menigheten skulle fordele en sum lekepenger på en slik måte at man tenkte på hvem som hadde behov for hjelp. Dette gikk greit, for vi snakker om små menigheter her. Det ene stedet var det 6 deltaker, det andre stedet var de 8.

Deltakerne tenkte naturligvis på de 4 familiene som ikke var tilstede ved undervisningen, i tillegg til dem som faktisk var tilstede i samtalen om fordeling. Og på slutten av undervisningsøkten viste det seg at øvelsen var mer enn en øvelse. Vi hadde noen sekker hirse til disposisjon, og disse ble delt etter den fordelingsnøkkelen deltakerne hadde satt opp, uten å vite at det handlet om noe annet enn en lek.

Dette fungerte meget godt det ene stedet, og nesten godt det andre, for der måtte de til med en justering når det gjaldt det som ble gitt til en av de familiene som ikke var tilstede under undervisningen. Heldigvis ordnet det seg greit, med litt megler-innsats fra vår misjonær Antoine på stedet.


Misjonær Samuel forbereder seg til undervisning, Misjonær Antoine i bakgrunnen.

Rommet som ble brukt er det som skal bli til kirkerom.

Den andre menigheten har tilgang til en god møtesal der undervisningen ble holdt.


lørdag 4. oktober 2014

Ny administrasjonsleder

Vår økonomi- og administrasjonsleder gjennom svært mange år, Belco, er innvalgt som representant i nasjonalforsamlingen i Mali. Nå er hennes avløser på plass i vår administrasjon i Sevare,

Å være "stortingspolitiker" er i utgangspunktet ikke en heldagsjobb her i Mali, for nasjonalforsamlingen er kun samlet i visse perioder. Men for Belco har det vist seg umulig å kombinere politikerarbeidet med fortsatt arbeid i vår administrasjon.

For en dyktig kvinne fra det største partiet (presidentens parti) har det blitt nok av oppgaver: Hun representer Mali i Afrikas svar på EU (Den Afrikanske Union, AU), besøker samarbeidsland som Venezuela og har stadige møter med folket hun representerer og lokalpolitikere i Mopti-regionen. Så det måtte bli en pause fra arbeidet vårt. Men retten til å komme tilbake til vår organisasjon om 5 år, har hun.

Vår nye administrasjonsleder heter Esai Dao. Han har høyere utdanning innen økonomi og administrasjon, er vokst opp i Sevare og er et aktivt medlem i en av de to store bambara-språklige kirkene her i Sevare.
Fra venstre: Avtroppende adm-leder, ny adm-leder og direktør.

torsdag 2. oktober 2014

Misjonærene samlet igjen

Tre år har gått siden forrige gang misjonærene var samlet til misjonærmøte i Sevare. Det var derfor med stor glede og takk vi nå kunne møtes der i midten av september.

Sevare er vår base i Mali, og her ligger misjonens administrasjon med direktør, kontor- og økonomileder, bibeloversettere, radiostudio og ledelsen for bistandsprosjektet. Direktøren med sin stab har pga sikkerhetsmessige årsaker hatt base i Bamako i to år, men nå er både de og misjonærene tilbake i Moptiregionen.

Misjonærteamet i Douentza er igjen på plass. Det består av en familieenhet fra Kamerun og en fra Etiopia pluss en misjonær som kommer hit på konsulentoppdrag i kortere perioder.

I Sevare bor direktørfamilien, som er fra Kamerun, og en familie fra Nigeria som kom til Mali denne uken. De kom for sent til å være med på misjonærmøtet denne gangen. For dem er det innføringskurs og språkstudier i fulani som står på programmet nå.

Dette året er det tre misjonærenheter i Bamako. Foruten oss selv er det en annen enhet fra Norge (Frikirken)  og en fra Benin. 

Misjonærmøte i vår egen møtesal ved kontoret i Sevare.

fredag 12. september 2014

Bibelen på lokalspråket er viktig!

- Bibelen er et viktig redskap i vårt arbeid. For at vi skal kunne lære bort rett, er vi avhengig av den rette oversettelsen. Arbeidet med oversettelse av Det Gamle Testamentet til maasinafulani er derfor veldig avgjørende og har stor betydning for oss misjonærer, ikke bare for de lokale fulaniene som kan lese.

Dette svarer mangeårige sør-sør misjonær i Mali pastor Samuel Gouda fra Benin på mitt spørsmål om hvilken betydning arbeidet med oversettelsen av Bibelen har for «våre» menigheter og
fulanikontakter.

Engasjert og med kraft i stemmen fortsetter Samuel: - Fra Koranen kjenner våre kontakter historiene om Abraham, Isak, Moses og andre personer, men fortellingene er ikke helt like de som i Bibelen. For at vi skal kunne korrigere deres kunnskap, er vi avhengig av den korrekte oversettelsen av Bibelen, og det har vi foreløpig ikke. Vi må derfor gjenfortelle bibelhistoriene eller vi bruker fulanioversettelsen fra Kamerun, men det blir ikke godt og presist nok!

Og angående de fulaniene som er blitt kristne, sier han: - Fulaniene som har vært kristne noen år, har hørt fortellingene fra GT gjentatte ganger og kan de utenat, men det er ofte ikke særlig presist og derfor ikke tilfredsstillende nok. De ønsker å lese dem selv, - på sitt eget morsmål.  

Samuel minnes den gang i 2006 da Det Nye Testamentet (NT) på maasinafulani var ferdig oversatt. Før den ordinære trykkingen ble foretatt fikk han og pastor Sha’aibu Idris fra Nigeria et førsteutkast kopiert opp på vanlig A4-papir.

«Det var et stort øyeblikk da jeg stod med den i hendene», forteller han stolt og litt rørt.  
Misjonær Dorcas på besøk i et fulanihjem hvor hun leser fra NT på fulani
I undervisningen kan Dorcas bruker NT på maasinafulani eller fulanibibelen fra sitt hjemland Benin, men det er en annen dialekt.
 

Samuel underviser med Bibelen i hånda.

onsdag 3. september 2014

Kirkebygging

Menighetene i Sevare og Douentza har lenge ønsket å bygge sine egne kirker.

I Douentza startet de opp for over tre år siden, men fikk ikke fullført fordi det var slutt på pengene i menighetskassen og deretter begynte urolighetene. Byen var lenge under okkupasjon. Så det var kanskje bare bra at ikke kirkebygget var helt ferdig og så ut som en kirke. Nå har menigheten igjen tatt i bruk den påbegynte kirken. Da Else kom dit sist torsdag formiddag hadde misjonær Antoine undervisning der. Den brukes ellers til gudstjenester og bønnesamlinger.

Lederne i Douentzamenigheten uttrykker stor glede over at forholdene er så normale i byen at misjonærene er flyttet tilbake igjen. Og de har en stille forventning om at kirkebygget deres endelig kan sluttføres.

I Sevare har de nå kommet godt i gang med trinn 1 i sine planer for eget gudstjenestested. Tomta ble kjøpt og betalt av misjonen før urolighetene i landet startet. Planer for bygging på tomta har vært diskutert opp og i mente og nå er de endelig i gang! En mur er bygget rundt tomta, toaletter er på plass og et lite lagerrom. Det som gjenstår i første omgang er en vannpost og en hangar (en platting med tak over) før de kan ta det i bruk. Menigheten har nå gudstjeneste i et av misjonens lokaler. De ser virkelig frem til den dagen de kan få sitt eget sted!
I påvente av mere bygging på tomta, brukes den som grønnsakåker

søndag 31. august 2014

Samarbeid

Vår organisasjon er ikke den eneste som driver misjon i Mali! I Sevare er det to store protestantiske kirker pluss en mindre pinse-kirke. I forrige uke inviterte vår organisasjon til en enkel, liten samling i anledning av at nye misjonærer var kommet til Mali for å arbeide i vår region. Presentasjon, gjensidig informasjon og bønn var programpostene for samlingen. Det ble noen meget inspirerende ettermiddagstimer!

Vår organisasjon har fulanifolket som hoved-målgruppe. To uavhengige misjonærer fra Nigeria starter nå opp i vårt område med samme folkegruppe som mål. De andre misjonene og kirkene bruker fransk og bambara som språk, og i noen grad også andre lokale språk.

Misjonærer og representanter for kirkesamfunn i Sevare,

En uke i Sevare

Da har vi bak oss sånn omtrent en uke i Sevare.

Helge dro først nordover, til ledermøte i vår lokale misjonsorganisasjon allerede forrige lørdag. Else kom etter på tirsdag. Vi er fortsatt litt tilbakeholdne med hva slags informasjon vi legger ut på bloggen vår, men her er det vi kan fortelle av nyheter:

DIAKONI-LEDERS ARBEID

Helge har hatt møter angående flere av de diakonale prosjektene. Undervisningen som gir ekstra skole-hjelp til barna i den fulanispråklige menigheten hver lørdag formiddag, har fungert godt. Fra april måned ble det, i tillegg til lesetreningen for de yngste, gitt matematikkundervisning på ungdomsskolenivå. Og takk til Gud, - ingen av de tre som gikk opp til ungdomsskoleeksamen, strøk (strykprosenten ved eksamen er dessverre stor .....)

Lesetrening for de yngste skolebarna i menigheten i Sevare
Kornbanken som den fulanispråklige menigheten drifter, er i full gang. Det var litt mangelfull føring av lagerboken hos dem som leverer ut, men siden det føres både ved betaling og ved utlevering, har vi god kontroll. For å levere ut korn, må to personer med hver sin nøkkel være til stede.

Helge hadde også flere møter ang undervisningen som vi har tilbudt en ung, kristen fulani fra Konza. Han har ikke gått på barneskole, men har som voksen ungdom lært seg både å lese og snakke fransk. Vi tilbød ham en del kveldsundervisning forrige skoleår for å hjelpe ham på veien fram til ungdomsskoleeksamen.

Tanken var at han dette skoleåret skulle være vanlig fulltidselev ved en privat ungdomsskole i Sevare, for så å ta ungdomsskoleeksamen til våren. Nå ser det ut som om den unge mannen trekker seg. Han synes han må bruke tiden sin til å tjene penger for å forsørge storfamilien (han er ugift). Dermed blir det ikke noe ungdomsskoleeksamen på ham, men han har tross alt fått en god del allmennkunnskaper og behersker muntlig og skriftlig fransk rimelig bra. Det er jo noe det også!

NMS-REPRESENTANTENS ARBEID

Else fikk en tur til Douentza for å hilse på familien Sorobaye, misjonærer fra Kamerun, og være med og sette i stand husene våre etter okkupasjonen. Husene ble først brukt av okkupantene, dernest av soldatene som frigjorde nordområdene. Men nå er alle husene i vår besittelse igjen. Heldigvis var det ikke store skader på dem.

Rett over veien for tomta der vi har to hus, gjestehus og bygning til norsk skole, lå tidligere en stor bygning som rommet skoleadministrasjonene for Douentza fylke. Den bygningen bombet franskmennene sønder og sammen da okkupantene ble jaget på flukt. De hadde nemlig denne bygningen som sitt hovedkvarter i området.

Innenfor denne porten var det tidligere en stor. flott bygning.
Else bruker en del av sin tid nå som "vanlig" misjonær i vår lokale organisasjon. Det er varierte oppgaver, og en av dem handler om å følge opp arbeidet ved radiostudio dette året når misjonærkollega Frode har Norgesopphold. Nå er semesterplan på plass, avtaler gjort og diverse ordnet (bl.a har en "datamann" ordnet ny programvare til miksepulten på studio).

søndag 24. august 2014

Søndag i Bamako

Her i Bamako går vi vanligvis til gudstjeneste i en stor sentrumsmenighet. Der synges og forkynnes det på fransk. Og der treffer vi alltid mange kjentfolk både av maliere og misjonærer.

I dag var jeg (Else) med kollega i Normisjon, direktør Therese Glendrange på gudstjeneste i en liten menighet nordøst for Bamako. Veldig mye minnet meg om gudstjenestene på landsbygda i Kamerun! Glad sang, dans og rytmer fra barnekor, ungdommer og kvinner, deling av bønne-og takkeemner, god og sentral preken, alt på et lokalspråk jeg ikke forstod (bambara), men med god oversettelse fra Therese fikk jeg med meg det meste.
Ungdommene med rytmisk og glad sang
Kvinnene i menigheten er mange!

40 barn på søndagsskolen under preken! 
Therese sammen med lederne i menigheten
Det er fire menigheter her i Bamakoområdet som har sitt utspring i Normisjon sitt arbeid. Menighetene har fått hjelp av misjonen til å bygge kirker, men klarer seg ellers selv. Sammen med menigheter i Vest-Mali utgjør de Den lutherske kirke i Mali (EELM). Kirken favner flere språk-og folkegrupper, men i all hovedsak er det kassonkeer og malinkeer.


Arbeidet vi i Det Norske Misjonsselskap er med på i Mali (Mopti)er ca 2 dagsreiser med bil fra området EELM og Normisjon har sitt arbeid (byene som er merket på kartet i Vest-Mali). Den lange avstanden gjør det vanskelig med samarbeid i det daglige, men EELM har et lite fulaniarbeid i Bafoulabe og fulaniene der har kontakt med "våre" fulaniere i nord og inviteres til kristne fulanistevner. Dessuten skjer det verdifull informasjonsutveksling mellom Normisjon og NMS når vi stedlige representanter møtes!