onsdag 13. oktober 2010

Språkvansker


I gata hvor vi bor, er det mange barn. De leker trygt, for det er stort sett bare noen motorsykler og vår cahampagnefargede Toyota Hilux som ikke tilhører kategorien gående i gata. Og selv de med motor må holde gangfart, det sørger veistandarden for.

Barna leker som barn flest. Det går mye i flaskekork-lappis blant de litt store guttene, mens de yngste er tilskuere. I går holdt de for øvrig på med pil og bue.

Men når vi kommer med bilen, løper alle til porten vår for å åpne. Selv de små på 3-4 år skal absolutt åpne porten for oss. Noe av forklaringen på dette er at det i gården vår står to trær, et fikentre og en liten palme. Nå er det palmen som bærer frukt, for ikke lenge siden var det fikentreet som var fullt av små, søte frukter. Som barna får forsyne seg av når det passer slik for oss.

Men det var språk det skulle handle om her. Det er slik i Mali at det er svært vanlig at barn roper ”tobabo” når hvite mennesker går forbi. Ordet betyr kort og godt "hviting", så det er ikke så pent. Jeg (Helge) har forsøkt å lære barna ved porten vår at de ikke skal rope ”tobabo”, men heller si navnene våre: Aysata og Boureima. Opplæringen har vært sånn noenlunde vellykket, så hver gang jeg kjører ut eller inn av porten for tiden, står det en liten flokk treåringer på siden og roper ”Boleima! Boleima!”

I dag lærte jeg for øvrig at våre kamerunske misjonærkolleger også har sine språklige utfordringer, selv om de kan fulani slik den snakkes i Kamerun. Et fulaniord som vi ofte bruker her, er ordet ”battu”, som betyr møte. Og møter er det mange av. Min kollega fra Kamerun kunne imidlertid fortelle at på Kamerun-fulani brukes ordet ”battu” kun som en frekk og upassende beskrivelse av et helt spesielt møte, nemlig det du vet, mellom mann og kvinne .....

Nei, det er ikke lett med dette språket.

søndag 3. oktober 2010

Rally-skolen åpnet

Søndag 2. oktober ble "rally-skolen" i Kourminkorou åpnet. Kun 9 måneder har det tatt å få realisert skolen, - fra den dagen det ble bestemt at skole skulle det bli til åpningsdagen. Og det er jo rimelig fort. Men det er ikke derfor de norske misjonærene i Mali kaller skolen for rally-skolen. Navnet har heller ikke noe med det å gjøre at skolen vil akselerere utviklingen for nomadefulanerne, selv om det trolig er et faktum.

Nei, rally-skolen er et ektefødt barn av et ekte bil-rally, nemlig Budapest-Bamako 2010. Det norske laget som var med her, benyttet rallyet og oppmerksomheten rundt dette til å samle inn penger til denne skolen, og nå er første klasserom på plass. Går utviklingen som man håper, både med pengeinnsamling og landsbybefolkningens oppslutning om skolen, står det trolig 2 nye klasserom på tomta om noen år.

Skolen er en milepæl i utviklingsarbeidet i de områdene hvor nomadefulanerne øst for Douentza bor i tørketiden. Det er gravd mange brønner i området, og beiteland er det nok av, så nå er det mulig for kvegeierne å være bofaste. Og det igjen skaper muligheter for utdanning for barna. Den nybygde skolen er den første skolen i dette området.

TV2 har laget et TV-program om det norske laget som var med i Rally Budapest-Bamako 2010. Eller rettere sagt, det er laget en serie på 3 programmer. Disse skal vises i januar-februar samtidig med at Rally Budapest-Bamako 2011 går av stabelen.

Det er NMS sin lokale partner i Mali, altså utviklingsavdelingen PDRM i vår lokale misjonsorganisasjon, som har stått for byggingen av skolen.


lørdag 2. oktober 2010

Sør-sør

Alle miljøer har sine språklige spesialiteter. Slik er det i misjonsvirksomheten også. Begrepet sør-sør hører til vårt egenartede "fagspråk".

En sør-sør misjonær er en person som har reist fra et land i Afrika til et annet land i Afrika for å være misjonær, og arbeidet som personen gjør som misjonær, er i all hovedsak finansiert med penger fra Norge.

Hos oss har vi hatt tre sør-sør familier siste året, fra landene Benin, Niger og Nigeria. Nå har vi fått tre familier til! Det mangfoldige misjonærfellesskapet i Mali er fra og med slutten av september blitt enda mer mangfoldig. De nye kommer fra Den Evangelisk Lutherske Kirken i Kamerun.

Ngayap Moïse blir ny direktør for arbeidet lokalt fra og med januar 2011. Han og kona Suzanne og deres fire barn Nathalie (15), Moïse (10), Marie Grace (4) og Shekinah (2) skal bo i Sevaré. Det skal også Daniel og Tabita Atouwa som er kommet til Mali sammen med yngstedatteren Asta, som skal gå siste året på videregående her i Mali.

Antoine og Martine Sorobaye er på plass i Douentza sammen med de tre døtrene Tatiana, Jeanne og Marie Noël som er i alderen 7-12 år. De fire eldste barna deres bor fortsatt i Kamerun sammen med storfamilien der.

Kanskje noen tror overgangen fra å bo i Kamerun til å bo i Mali er enkel. Det er den ikke. Men det er ressursterke folk vi har fått, så alt ligger til rette for at dette skal gå bra.