søndag 27. november 2011

Evakuert

Helt uten dramatikk forlot vi Sevare i går morges. 3 biler fulle av misjonærer kjørte til det stedet der vi er nå.
Dette er bakgrunnen: Natt til torsdag ble to franskmenn kidnappet i en liten by ca 1 times kjøring langs hovedveien nordøstover fra Douentza. Fredag formiddag ble 4 vestlige turister angrepet på et hotell i Timbuktu sentrum. Den ene ble drept. De tre andre, en hollender, en svenske og en sør-afrikaner med britisk pass, ble kidnappet.

Hos oss ble rutiner fulgt med en gang nyhetene ble kjent. Fredag ettermiddag ga den norske ambassaden oss et tydelig og klart råd, som vi har fulgt. Her er det trygt, og her blir vi til ny avgjørelse tas. Hva det blir, er ikke godt å si for øyeblikket.

Maliske myndigheter har satt i gang en storoffensiv i Nord, med hjelp av franske soldater. Hvis dette innebærer økt sikkerhet, så er jo saken grei. Men bildet er som alltid en smule komplisert. Vi får se hva framtiden bringer.

Men som sagt, vi har det trygt og godt her vi er nå.

torsdag 17. november 2011

Kirketomt i Sevare

Endelig! Endelig har menigheten i Sevare fått en tomt hvor det en eller annen gang skal reises et kirkebygg!

Det har tatt sin tid med tomta. Mopti kommune, som Sevare er en del av, har på sett og vis lovet å gi bort en tomt til formålet. Men det har drøyd og drøyd fra den kanten, uten noe konkret. Vi har likevel forstått at det neppe kunne bli snakk om noe annet enn en tomt helt i periferien av byen, og det ville nok være svært lite hensiktsmessig for et kirkebygg som skal dekke folk fra alle bydeler (- med 30 minutters gange kan man nå sentrum av Sevare fra alle utkanter).

Nå i høst har det dukket opp to brukbare tomte-tilbud. I alle fall den ene tomta hadde etter vår oppfatning en god beliggenhet. Og den samme oppfatningen har menigheten hatt, så de ga i forrige uke en klar (om enn ikke enstemmig) melding til vår lokale organisasjon om hvilken tomt de ønsket seg.
Nå har organisasjonen vår kjøpt tomta. Den dagen det etableres en lokal kirke, overføres eiendommen til denne kirka. Menigheten får tomta, men må etter organisasjonens regler dekke 25% av kostnadene ved å reise et kirkebygg.

Organisasjonen vår finansierer kjøpet gjennom NMS sitt ikke-garanterte giverprosjekt «Kirkebygg i Mali».  Jo før det kommer inn masse penger her, jo før blir det reist et kirkebygg (forutsatt altså at menigheten greier å skaffe til veie litt mer enn det de allerede har på sparekonto).
Her skal det bygges kirke, - etterhvert.

søndag 13. november 2011

Mer fuglekvitter

Teriya Bugu, hvor vi er nå, mangler noe. De mangler en ornitolog. Før hadde de en fugleguide, men ikke nå. Så da tenker vi: Tenk om det kom en ung, norsk ornitolog på besøk som kunne fortelle oss litt om de gule, hvite, blå, svarte, grønne lilla skapningene som flyr og skvaldrer! Er noen av dem kommet den lange veien fra Norge? Hva heter de? Hvordan lever de?

Og ettersom vi registrerer at vi har mennesker på vår alder som følger bloggen vår, - noen skriver kommentarer til og med, så kunne det jo henne at det finnes blogglesere som kjenner en ornitolog. Vi kunne til og med foreslå at noen kunne sponse en besøksreise for en ung ornitolog, og gjerne hans ektefelle om ornitologen tilfeldigvis skulle være nygift og ha en misjonsinteressert fru med oppvekst i Afrika, men det våger vi ikke foreslå siden vi NMS-bloggere ikke har lov til å starte private innsamlingsaksjoner på bloggene våre ……   :)  



Oval weekend

Slik har vi det akkurat nå: Helge sitter ved PC’en. Else sitter ved siden av med en bok. Vi sitter ute. Klokka er 9 lørdag morgen. Temperaturen er meget behagelig. Det er litt mye lyd rundt oss, men vi kan vel ikke kalle det støy. Det er duer som kurrer og fugler i skarpe farger som skvaldrer. Jeg vet ikke hva kommunikasjonen deres handler om, men lydnivået er høyt fra et hundretalls fugler i trærne omkring oss.

Vi sitter i en slags park. Bak oss er hytta hvor vi sov i natt. Ikke akkurat noen stråhytte, men rund er den. Og innendørs er det både varm dusj og kald air-condition. Stedet heter Teriya Bugu. Det ligger ved elva Bani, den elva som møter Nigereleva i Mopti.

 I 1973 startet en fransk sivilagronom et prosjekt her med en mengde ulike økologiske og idealistiske aktiviteter. Han finansierte mye av aktiviteten selv, og da han døde i 2003, måtte arvtakerne investere i turistsatsing og hotelldrift for å forsøke å sikre finansiering av det hele.
Vi er her for å slappe av. Oval weekend kalles det vel. Men litt jobb er det likevel. Turorganisator Else planlegger en kultur- og misjonstur fra Norge i 2012, og da blir det nok lagt inn to netter her på Teriya Bugu. Stedet anbefales.
Men stedet har én mangel: Internett. Så denne bloggartikkelen blir nok ikke lagt ut før vi er tilbake i Sévaré …..







Seier i cupen

 Det har vært litt travelt i det siste, så her kommer en liten artikkel på etterskudd. Selv om det er en uke for sent, så må artikkelen publiseres. Saken er for viktig til å bli neglisjert. Det handler nemlig om Helges plutselige interesse for fotballcup.

Det er jo kanskje ikke så rart at ålesunderen Helge blir engasjert av cupfinalen 2011, tenker noen. Men det er det faktisk. Det skal mer til enn at ÅFK vinner cupfinalen på Ullevål to ganger nesten på rad før Helge blir fotballfrelst. Og det ble han på finalesøndagen i år.
Det var riktignok ikke Ullevål som kapret interessen, men en enkel grusbane i utkanten av Fatoma by i Mali. Der ble cupfinalen i «Coupe lutte contre l’excision» spilt. Seks lag, ett fra hver av de 6 områdene i prosjektet «Kamp mot omskjæring av unge jenter» i kommunene Fatoma, Kounari og Bassiro, hadde gjennomført innledende runder og semifinale, og nå var det altså tid for finalen.

Helge var til stede for å kaste glans over arrangementet. Han delte ut seierspokal og premie til vinnerlaget. Og spanderte en bærepose bon-bon (sukkertøy) til alle spillerne.
Måååååll!

Ærestribunen på Fatoma stadion (Doktor Rune og fotograf Helge plassert i hver sin campingstol fra Biltema)

Ny brønn

Hva betyr det for en landsby å få en brønn? Det var journalist Ole Andreas Husøy i KPK som stilte spørsmålet til kvinner og menn i landsbyen Dabbal. De fikk ny brønn i 2010, en lukket brønn med pedalpumpe.

- Det har forandret alt, var svaret journalisten fikk. Kvinner og menn vitnet om at brønnen hadde skapt et nytt liv for dem. Tidligere hadde de kun kunnet bo i landsbyen 7-8 måneder i året. Resten av tiden måtte de ut på vandring med kvegflokken fordi de ikke hadde vann i landsbyen. Nå kunne de være bofaste hele året. Kvinnene slapp å gå kilometervis etter vann. Barna kunne begynne på skole (Nesten en times gange til Kourminkourou ….).
- Når vi vet det vi vet i dag, skulle vi gjerne betalt mer enn 600 000 fcfa (7 000 NOK) i egenandel for å få en brønn! sa landsbysjefen. (I parantes: Vår lokale organisasjon får kritikk fra maliske myndigheter for at vi krever så høy egenandel. Men vi vet at befolkningen kan betale om de selger kveg, så vi tror vi gjør rett i å kreve det vi krever.)
Møte med landsbybefolkningen

Pedalpumpebrønn i Dabbal


Nybygg i Kourminkouro

I Kourminkouro har prosjektorganisasjonen vår (PDRM) satt i gang bygging av skole. 1. klasserom sto klart i fjor. Det andre klasserommet skulle bygges i sommer, men det manglet noe på finansieringen. Heldigvis dukket det opp en mulighet til finansiering fra Mosjøen. Tidligere rektor på Den norske skolen i Douentza, Lise Fossli, arbeider på Mosjøen videregående skole, og der ønsket de seg et innsamlingsmål for Operasjon dagsverk som de kunne ha litt nærhet til.

Og nærhet har de fått. NMS godkjente innsamlingen som et ikke-garantert diakoniprosjekt i Mali, og vi leverte bilder og informasjon til Mosjøen vgs. Første klasse var i gang med noen og femti elever, og bildene vi hadde, viste elever som utførte relativt avansert matematikk på tavla.

Så snart innsamlingsaksjonen var vedtatt, startet vi byggetrinn to. Så da journalist Ole Andreas og Helge var på besøk i begynnelsen av november, kunne vi sende ferske bilder til Mosjøen som viste at pengene de samlet inn, allerede var begynt å bli til et nytt skolebygg i Kourminkouro. Det kan vel kalles nærhet til prosjektet?

torsdag 10. november 2011

Kvinner i aksjon

Det er ikke bare religiøse ledere som er engasjert i kampen mot omskjæring i Konna kommune. På vårt før omtalte prosjektbesøk, møtte vi engasjerte kvinner og menn i flere landsbyer.

I landsbyen Sonkara ble vi tatt i mot av høylytt sang og klapping da vi ankom grønsakshagen finansiert av prosjektet. Sist vi var der var det bare en stor tørr åker. Nå var området innegjerdet, jorda bearbeidet og det vokste forskjellige typer grønnsaker. Det er kvinnene selv i landsbyen som står for det hele, og vi benyttet sjansen til å rose dem høylytt. En mann i forsamlingen kunne ikke dy seg og sa: «Vi har nå bidratt litt vi også, da. Det er vi som har opparbeidet gjorda, også setter vi sånn pris på den gode maten vi blir servert nå når konene våre dyrker så mange gode grønnsaker.» Denne uttalelsen høstet latter og applaus fra forsamlingen.

Kvinnene var stolte da de viste oss rundt på åkerlappene og demonstrerte hvordan de hentet opp vann fra den 40 meters dype brønnen og vannet hver sine grønnsaksparseller. Hjelp til opparbeiding av grønnsakhage, er en såkalt ledsagende aktivitet i omskjæringsprosjektet. Kvinnene får hjelp til såkorn og hageredskap, til bygging av gjerde og brønn. Halvparten av grønnsakene er til eget bruk, resten for salg. Inntektene fra salget, går inn i en kasse som skal finansiere kjøp av nytt såkorn og vedlikehold av redskap.

Vår neste stopp var i landsbyen Tatta. Der møtte vi den lokale landsbyutviklingskomitéen og en stor gruppe kvinner. De kunne stolt fortelle at komiteen bestod av over 50% kvinner. De kunne også fortelle oss hvordan de har fått hjelp til å starte inntektsskapende arbeid. Det fungerer slik at de får en startkapital til innkjøp av kornprodukter, grønnsaker eller annet som de selger videre (se bildet ovenfor). Fortjenesten fordeles mellom kvinnen selv og tilbakebetaling av lån. Dette er også en ledsagende aktivitet i prosjektet kampen mot omskjæring. Både her og i Sonkara stod kvinnene frimodig fram og snakket om hvor viktig det var for dem å være med i dette arbeidet. De fortalte historier om dødfødsler og sykdom på grunn av omskjæring. Dette ga inntrykk. Også en kvinne som var heltildekket i svart ga sin høylytte tilslutning til kampen mot omskjæring. Det var imamens kone fikk vi vite etterpå.

Prosjektet kampen mot omskjæring har også her gitt synlige resultater etter bare to år. Et medlem i landsbyutviklingskomiteen fortalte at i løpet av det første prosjektåret (2010), var det kun kvinnene i komiteen som hadde latt være å omskjære jentene sine, mens resten av landsbyen hadde utført inngrepet på jentene i alderen 0-7 år. For inneværende år kunne de derimot fortelle at det inntil nå ikke hadde vært utført omskjæring i landsbyen i det hale tatt. Det er litt av et resultat å skrive hjem om!

-og hjem vil det bli skrevet, bl.a annet av journalist Ole Andreas Husøy fra KPK som har vært på besøk i Mali i to uker.
Ole Andreas og Helge fikk hver sin fulanihatt i gave av landsbyen vi var på besøk i.


mandag 7. november 2011

Religiøse ledere er med

Kvinnedelen av det store NORAD-finansierte bistandsprosjektet har nå vært i funksjon i litt over to år. Vi har tidligere skrevet om allerede synlige resultater, og etter et nytt prosjektbesøk nylig, kan vi rapportere om enda flere.

Vi ser nå at de religiøse lederne er kommet med i kampen mot omskjæring. Imamen i den store moskéen i Konna kunne fortelle at han hadde studert alle de muslimske skriftene nøye og at det ikke står noe der om at kvinnene må omskjæres. I en av de islamske bøkene som er forklaringer til Koranen, står det derimot at dersom kvinnene skal omskjæres, må det gjøres så skånsomt som mulig.

- Nå er det dette jeg lærer bort til dem som sokner til den store moskeen her i Konna by, sier han. Han er også én av fem imamer i Konna kommune som offentlig går ut og støtter kampen mot omskjæring.

Presteparet for en evangelisk kirke i Konna er også med i kampen mot omskjæring. Etter selv å ha blitt undervist i temaet, underviser nå prestefruen når prosjektet arrangerer kursdager. Og presten har tatt opp temaet på ledersamlinger i sitt kirkesamfunn og i den lokale menigheten.

En av metodene i prosjektet kampen mot omskjæring, er «å få alle med på laget» gjennom undervisning og bevisstgjøring. Det ser vi helt konkret i Konna har fungert, og vi ser med forventning på den videre utviklingen i bistandsprosjektet.  
Imamen i Konna

Fra gårdsplassen hos pastoren i den evangeliske kirken i Konna.

lørdag 5. november 2011

Styremøte

Før vi forteller noe om de siste dagers hendelser, har jeg (Else) lyst til å fortelle fra styremøte jeg var med på i begynnelsen av oktober.

Samarbeidsorganisasjonen NMS er en del av her i Mali, har de senere årene gått gjennom en prosess på flere nivå og som har resultert i endringer av både organisering av misjonsarbeidet og organisasjonsstruktur. En konsekvens av dette har vært at alle kirkene og organisasjonene (partnere) som har misjonærer i den lutherske samarbeidsorganisasjonen, nå er likeverdige partnere med stemmerett i organisasjonens generalforsamling. Den første i sitt slag ble avholdt i mars i år og der ble det bestemt at det første året med den nye strukturen skulle alle partnerne også ha stemmerett i styret som samles mellom den årlige generalforsamlingen.

Representanter fra Mekane Yesus kirken, den lutherske kirken i Kamerun, to batistkirker i Nigeria, en evangelisk kirke i Benin, Frikirken i Norge og NMS var for første gang samlet styremøte og det var et spennende «prosjekt», det mest spennende styret jeg noe gang har deltatt i.

Styret behandlet vanlige styresaker som økonomi, planer, rapporter og ordninger for de ansatte. Det som var annerledes for mitt vedkommende var at styrespråket gikk på engelsk og delvis fransk! Noe annet som også var annerledes var at hver dag startet med flerstemt sang med bevegelser (dans!) 30 minutters andakt og lang tid til bønn og at hver møtesekvens startet og avsluttet med bønn! C’est l’Afrique!

Jonas fra Etiopia bidro med mange kloke innspill i debattene. Når det gjaldt saken om «fundraising», hvordan utfordre og ansvarlig gjøre den enkelte kirke og organisasjon i vår misjonsorganisasjon til å bidra ikke bare med menneskelige ressurser, men også med økonomi sa han følgende: «Våre penger er Guds penger. Vi må be Gud om hjelp til å forvalte dem og da skal vi nok få merke at bidragene til misjonen vil øke».

Styremøtet ble avsluttet med at jeg på vegne av NMS inngikk en skriftlig partnerskapsavtale med fulanerkirken i Benin om felles ansvar for sør-sør misjonærene derfra.


Det var også flere av styremedlemmene som benyttet anledningen til å takke for givende dager. Blant dem var Stevens fra Nigeria. Han fortalte at han på forhånd hadde vært veldig skeptisk til å sitte i dette styret og hadde egentlig bestemt seg for at han ikke ville være med i det. Men etter de to styremøtedagene, hadde han ombestemt seg fordi han hadde møtt en slik åpen og raus tone og en gjensidig respekt mellom medlemmene at dette ville han fortsette å være med i.

Personlig må jeg også si at det var meget inspirerende, lærerikt og spennende og jeg vil også trekke frem den gode stemningen og rausheten som preget møtet og at alle hadde en åpen og lyttende holdning til hverandre. Spesielt det med raushet var viktig for meg hver gang jeg tok ordet og skulle fremsi noe på et stotrende engelsk. Engelsk dagligtale er greit nok, men å uttrykke seg på engelsk i et styre, er helt annerledes, men det ble en god og lærerik opplevelse. Og jeg ser frem til neste møte med den fargerike og hyggelige gjengen, det blir i mars 2012 her i Sévaré.

torsdag 3. november 2011

Engler og sånn

Det er lenge siden jeg (Else) har publisert noe på bloggen vår nå. Det har sin naturlige årsak. Jeg har rett og slett ikke hatt tid og anledning. Oktober måned gått som en vind. Jeg var først med på styremøte i misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali. Det foregikk i Bamako. Deretter gikk turen til Norge hvor høstens store ledersamling i NMS gikk av stabelen. Jeg profiterte i forkant og etterkant å besøke guttene våre i Oslo og Trondheim + barnebarnet vårt Filip på 14 måneder selvfølgelig. Det var utrolig kjekt. Alle har det bra og trives hvert med sitt (Filip i barnehage på Bøler).

Torsdag for en uke siden gikk turen tilbake til Mali igjen og dagen etter skrev jeg følgende mail til familie og venner i Norge:

Ja, da er jeg tilbake i Mali igjen.
Jeg kom hit i går og dagen forløp seg veldig bra takket være noen engler...
Den første engelen dukket opp da jeg holdt på å bære kofferter ned fra 3. etasjen hos min venninne Liv med et spørsmål om "Trenger du hjelp?" Da hadde jeg våknet 1 1/2 time senere enn planlagt og hadde forholdsvis dårlig tid...(frokost med kaffe ble det først tid til etter at jeg hadde sjekket inn på Gardermoen).

Neste engel var drosjesjåføren som kom for å hente meg på Oppsal. Hun kjente godt til misjon og NMS, var med i Bøler menighet. Hun kjørte meg og de 4 koffertene mine helt til buss-stoppet for flybussen (der er det egentlig forbudt å stoppe).

Den tredje engelen ble jeg møtt av i Paris da jeg sjekket inn. Jeg hadde allerede sjekket inn i Oslo og fått boardingcard, men i Paris fikk jeg nytt! -og jeg ble oppgradert til 6. rad (fra noen og tretti). Gjett om jeg ble litt forkava...hvordan skulle jeg oppføre meg på første klasse? Svaret var: Se på de andre hvordan de oppfører seg og si ja takk til alt du blir tilbudt fra betjeningen. Så turen ble helt fantastisk! Jeg storkoste meg og sove det kunne jeg ikke gjøre, jeg måtte jo få med meg det hele, nydelig mat og drikke...men jeg sa ikke ja takk til alt jeg ble tilbudt, det hadde ikke tatt seg ut for en misjonær...

Jeg hadde følge med journalist Ole Andreas Husøy fra KPK (Kristelig pressekontor) til Mali. Han har fått stipend fra BN og skal skrive artikler fra spesielt bistandsarbeidet som den norske stat finansierer via BN i Mali. 14 dager skal han være her og jeg har lagt opp et variert program for han. Det er travelt å ha besøk, men også veldig spennende og givende for oss. Glimt fra våre opplevelser sammen med Ole Andreas vil komme i senere artikler, men kanskje ikke før etter at gjesten vår har reist...

søndag 23. oktober 2011

Utbryterdronningen


Mona-mi  har rømt. Muren bygd i leire med sementovertrekk måtte gi tapt. Hun ville ut, og greide det. Men til hvilken nytte er det egentlig når det er en ny mur, høyere og kraftigere, som må forseres for å nå friheten?

Dessuten, tror den gamle damen at det serveres frokost og kvelds på sølvfat (vel, det er et blikkfat …) utenfor murene også? I så fall tar hun feil.
Jeg vet ikke om det var restene av kål og poteter i dag som fikk begeret til å flyte over. Noe må det ha vært. For fornøyd var hun ikke. Da jeg kom med en rest med ris med saus på og skulle servere henne nå i kveld, gikk hun regelrett til angrep.
En skilpadde som angriper, er et syn som er verdt å se. Farten på beina var overraskende stor. Så huket hun inn hodet og prøvde å stange med skallet.
Nei, vi får vel gjenopprette normaliteten her. Vaktmann Yacouba er i ferd med å tette hullet nå. Og jeg skal finne fram polle-bladene som kokkens sønn plukker ute på slettene sånn av og til. Jeg lover å ikke servere poteter og kål mer.

lørdag 15. oktober 2011

Petits projets

Småprosjekter. Vi har skrevet om det før. Det er en budsjettpost i diiakonibudsjettet som Helge har ansvar for. 1 000 000 fcfa er avsatt i år, dvs 12 000 NOK. Helge har problemer med å bruke opp budsjettet. Ikke fordi det er for lite folk som har behov for hjelp gjennom et lite prosjekt, men fordi vi ikke vil si ja til et prosjekt uten at en misjonær med en prosentdel av sin stilling lagt til diakoniavdelingen, har tid til å følge opp. (Godt at vi har andre diakoni-budsjettposter der pengene renner ut lettere .....)

Pengene fra Petits projets er ment å hjelpe enkeltpersoner og grupper med å komme i gang med en aktivitet som gir inntekter. Vi deler ikke ut lån. Mikrokreditt har fungert mange steder, men siden vi har en (viktig!) grein av arbeidet vårt som heter evangelisering, ønsker vi ikke å komme i en situasjon der mennesker som vi allerede har en relasjon til, ikke betaler tilbake lånet sitt. Brutte relasjoner er et dårlig utgangspunkt for menighetsbyggende arbeid!

I stedet gir vi kontantstøtte, på betingelser. En betingelse er egenandel, som regel ca 1/3 av prosjektsummen. Den viktigste betingelsen er likevel at man har en felles forståelse om at det er arbeidet til søkeren som skal gi inntekter og framtid, ikke støtten fra oss. Det må være et godt arbeid. Derfor utarbeider vi budsjett sammen med søkeren, der vi beregner utgifter og inntekter. Så følger vi opp og ser hvordan det går. Driver du en eller annen butikk, er hovedforutsetningen at det legges av penger til fornying av varelageret. Det kan være vanskelig når familiens inntekter er under det man egentlig burde hatt for å ha nok penger til å betale malariamedisin den dagen et barn blir sykt ……

Her er litt om prosjektne som er i gang nå ( NB! Vi bruker ikke folks egentlige navn når vi omtaler prosjektene):

Fatoumata (kvinne) kommet igang med salg av «grillkull». Svært mange i byene bruker kull til matlaging. Folk i landsbyer utenfor Sevare produserer sekker med kullbiter (brenner ved med lite oksygentilgang), så Fatoumata og to andre har avtale med en liten lastebil som reiser rundt og kjøper opp sekker med grillkull. Når Fatoumata deler opp sekken og selger innholdet i detalj (bæreposer), tjener hun ca 10 kr pr sekk.
Coumbere (kvinne) har satset på vedsalg. Ved kjøpes også ute i landsbyer. Prisen er ca 0,30 kr pr vedski som er 80 cm lang. Den samme vedkubben kan selges i Sevare for 1,20 kr. Men her er transporten mye dyrere.  Du kan få ved for ca 240 kr på en liten lastebil, mens samme bil kan ta et antall kullsekker som til sammen koster ca 10 ganger så mye.

Demba (mann) sitt prosjekt handler om å fø opp en mager ku eller en ung kalv i to måneder og selge den til slakteren. Arbeidet med ett dyr gir faktisk så mye som 300 kr i fortjeneste. Det er nesten halve månedslønna til kokken vår. Forutsetningen for å tjene såpass bra, er at du kjøper inn et dyr som er billig, men har vekstpotensiale. Og at du har mulighet til å skaffe en god del av fôret ved å hente gress eller halm fra slettene eller fra åkrer selv.
Flere prosjekter kunne nevnes. Maryama har fått en brukt fryser og selger frossen leskedrikk. 10 damer i Bamako har fått hjelp til å komme i gang med melkesalg.

Og så har vi den riktig store slageren: Såpeproduksjon! Kanskje så mange som 15 damer er i aktivitet med å produsere og selge såpestykker gjennom det arbeidet som våre misjonærer fra Benin og Kamerun har satt i gang i Bamako, Sevare og Douentza.


 Her er såpekokerne i Bamako i full sving!

lørdag 24. september 2011

Misjonærmøte

22 misjonærer har vært samlet til misjonærmøte denne uken.
Misjonærene i vår misjonsorganisasjon her i Mali samles fire ganger i året, men det er septembermøtet som kalles årsmøtet for misjonærene. I tillegg til flere drøftings- og informasjonssaker hvor alle misjonærene var til stede (bortsett fra ettåringer og rektor ved DNS), var det denne gang flere komitémøter.

Misjonsarbeidet er fra og med dette året delt inn i tre ulike avdelinger, eller departement som vi kaller det her, med hver sin leder. Alle misjonærene er tilknyttet én eller flere avdelinger avhengig av arbeidsoppgaver. Helge er leder for diakoniavdelingen, og en ettermiddag hadde han møte med alle misjonærene som har arbeidsoppgaver innen dette arbeidsområdet. Evangeliseringsavdelingen og avdelingen for menighetsbygging hadde møte sammen hvor de snakket om saker av felles anliggende, bl.a den stadige utfordringen det er mellom det utadrettete arbeidet og arbeidet i de lokale menighetene.

Misjonærmøtets faglige påfyll stod Helge for. Han underviste om utfordringen med å hjelpe og stilte spørsmålet: Skal vi alltid svare ja når noen spør oss om hjelp? Han tok utgangspunkt i gjeldende strategiplaner og ved hjelp av en legende fra Haussakulturen i Nigeria og en gjennomgang av Hans Nilsen Hauges filosofi og teologi, ble vi utfordret til å tenke igjennom når vi skal hjelpe og hvordan vi kan hjelpe på en måte som virkelig blir til hjelp.

Det er også andre faste programposter under misjonærmøtene, slik som kveldsgudstjeneste med nattverd, morgenandakter med mye tid til bønn og felles daglige middager, hvor av én på et hotell. Disse programpostene er viktige både for det åndelige og det sosiale felleskapet. Det er i løpet av disse samlinger det er tid til erfaringsdeling og de mer nære samtaler.

Ngayap Moise har siden nyttår vært direktør for den lokale misjonsorganisasjonen NMS er en del av her i Mali. Det var første gang han ledet misjonærmøtet alene, og det gjennomførte han med stil. Hans tydelighet og samtidig vektlegging av et åndelig og tjenende lederskap, førte til ny inspirasjon til fortsatt tjeneste blant fulaniene i Mali.




Kirkebygging i Douentza


NMS har arbeidet i Mali i over 25 år, og inntil nylig har ikke de kristen fulaniene hatt egne kirketomter med kirkebygg hvor menighetene har kunnet samles. I Douentza har imidlertid menigheten fra lang tid tilbake hatt et eget, lite «kirkerom» i et uthus på en tomt hvor vår lokale organisasjon har hatt to hus bygd i leire. Nå er det ene huset revet, og menigheten har overtatt tomta. Her bygges det nå en ny kirke, men inntil den er ferdig brukes den gamle kirken til ukentlige gudstjenestefeiringer, kvinnemøter og bønnesamlinger.
                                                              Menigheten har selv utpekt en av de kristne familiene til å være vaktmestere på tomta. I vaktmesterboligen bor det nå en familie med 6 barn (to av dem på bildet til venstre). Alle barna er med på søndagsskolen, mor er aktiv med i kvinnegruppa og som søndagsskolelærer, mens far er en av de ansvarlige i menigheten. De har i tillegg en liten butikk i huset sitt med dør ut til gata og en liten åkerlapp inne på kirketomta. Det mangler ikke på oppfinnsomhet når det gjelder å skaffe seg litt ekstra inntekter.
Vaktmesterfamilien er heldig som har et godt sted å bo, men det er ikke bare enkelt for dem. De opplever motstand fra folk i nabolaget som alle er muslimer. Nærmeste nabo er en imam som har ansvar for en stor moské. Han er stadig innom og kommer med ertende kommentarer som går på at de som har så mye kontakt med de hvite, og så blir de aldri ferdige med dette kirkebygget deres!

I all hjelp fra misjonen til de lokale ligger det inne krav om egenandel. Det gjør det også her. Menigheten har derfor egne, månedlige offer til kirkebygget, men disse pengene når ikke så langt. Det rekker kanskje bare til et par sementsekker. Menighetsrådet har derfor funnet ut at de vil invitere ulike autoritetspersoner i Douentza til julefeiringen i det ikke ennå ferdige kirkebygget og utfordre dem på å gi en gave! Det er i hvert fall ikke mangel på gode idéer! Planen er da å strekke en pressening fra bjelken til høyre på bildet og bort til taket på det som skal bli ny kirke. På denne måten vil menigheten få en stor og åpen hangar til festen 1. juledag.

mandag 19. september 2011

Petits projets

Småprosjekter. Det er noe som Helge bruker en del tid på for tiden.

Så hva er «petits projets»? Først og fremst er det en budsjettpost, en sum penger som kan tildeles likt og ulikt som kan defineres som et lite prosjekt.
Hensikten er å hjelpe folk med å få i gang aktivitet som kan generere inntekter over tid. Noen kvinner har fått opplæring i såpeproduksjon. Det har fungert godt siden én av misjonærene våre fra Nigeria behersker såpeproduksjonsfaget. Andre har fått hjelp til å kjøpe en liten fryser slik at de kan lage og selge saftis. I Bamako har en gruppe fulanikvinner startet salg av melk, - utblandet pulvermelk! Og folk kjøper, selv om de vet at det ikke er ferskvare fra kua!
En gruppe kvinner i Sevare har laget felles søknad om støtte til å starte «commerce», altså handelsvirksomhet. Her sliter Helge litt med å få formidlet ideen med den investeringsstøtten vi gir. Det er ikke en gave som gis, men en hjelp til å få igang noe søker ikke greier å få igang på egen hånd, enten fordi kunnskaper mangler, eller fordi utstyr og kapital mangler, eller begge deler.

Beløpene vi kan gi i støtte, er relativt små, og egenandelen er minst 1/3 av det beløpet som trengs. Lån gir vi aldri, siden det kan skape brutte relasjoner, men her er nok av minikredit-institusjoner (diverse hjelpeorganisasjoner) som folk kan benytte seg av, om de ønsker.
Noen ønsker seg en melkeku. Det er et vanskelig prosjekt. Kua skal fôres gjennom hele tørketiden, og melkeproduksjonen er liten og gir beskjedne inntekter. Oppaling av oksekalver kan imidlertid gi god gevinst. Vi har prøvd det. Da kalven ble solgt etter 2 måneders fôring, fikk vi en fortjeneste på ca 25% av investert beløp (innkjøp av kalv + fôr etc). Ikke dårlig! 
To måneder etter at dette bildet ble tatt, ble kalven solgt med god fortjeneste.

Slagghauger og ruiner

Vi har hatt besøk av en gammel misjonærkollega fra Kamerun, og vi har vært på oppdagelsesferd og funnet spor etter jernutvinning i stor skala. Begge deler var veldig kjekt.
Kåre Kristensen arbeider i SIK (Senter for Interkulturell  Kommunikasjon) i Stavanger og har et oppdrag i Nord-Mali for tiden. Den norske stat er tungt inne i et jordbruksprosjekt hvor uttørkede områder vest for Timbuktu får nytt liv ved at at bygges kanaler og uttørkede innsjøer fylles opp. Denne helga var han innom oss.
Vår lille oppdagelsestur fant sted på et lite fjell ved landsbyen Ficko, 40 minutter å kjøre fra Sevare. Det er kanskje litt drøyt å kalle den lille bergknausen for et fjell, men det handler i alle fall om berg som reiser seg  (ca 100 høydemeter) opp fra sletta. På vei til toppen, gikk vi gjennom to store huler, og på toppen fant vi ruinene etter en landsby med over 100 hus. Det er antagelig landsbyen Ficko som har lagt her, den som nå ligger på sletten ved siden av.

Ved siden av fjellknausen vår fant vi store slagghauger, - de dekte kanskje en halv fotballbane. Et lite søk på internett bekreftet at dogonfolket har utvunnet jern her på 1800 og 1900-tallet. Dette var nytt for oss, vi som er mest opptatt av fulanikulturen. 

Og hvorfor bygge landsbyen på toppen av en bergknaus? Ja, der kan vel fulanikulturen gi oss svaret. Fulaniene var herskerfolket på 1800-tallet. De dro på raid med krigere til hest og tok slaver fra bl.a dogonfolket. Den landsbyen vi besøkte, var perfekt anlagt for å kunne beskytte seg. Det var kun to veier til topp-platået, og ingen av dem egnet seg for rytter til hest.

Og hvorfor flytte ned på sletta? Vel, det er fred i Mali idag. Heldigvis. Og noe særlig med vann var det nok ikke på fjellknausen. Så da er det nok bedre å bo på sletta hvor man kan grave brønner.
En naturlig tunnel på vei til toppen.
Dogonfolket begravde tidligere sine døde i slike huler i bratte fjellsider. Praksisen opprettholdes av et den lille andelen av folket som fortsatt er animister. De som er kristne eller muslimer, gravlegger i jord.
Imponerende bygge- og steinhoggerkunst.
Utsikt fra det som antagelig har vært landsbyhøvdingens hytte.
Når ubudne gjester var på vei, trakk man antagelig opp stigen (tradisjonell dogon-trapp).
Slagghauger ved Ficko
Klare spor etter jernutvinning.
(Alle foto er tatt av Kåre Kristensen.)

mandag 12. september 2011

Besøk hos skredder

Innkjøp av stoff og besøk hos skreddere hører også med til opplæringa for de nye misjonærene. Jeg (Else) har hatt med meg rektor Gerd på dette, og nedenfor følger bilder tatt fra en runde vi hadde i ettermiddag.











Et besøk til kunstner Elie Dollos atelier hører også med på "bli ny runden". Her holder han på med et stort veggbilde til misjonssenterets bønnerom. Tema: Den gode hyrde. Da vi så hva han holdt på med og hvor tidkrevende det var, forstod vi hvorfor det har drøyd slik med de stolputene Gerd har bestilt for lang tid tilbake...

Mens Elie Dollo holder på med det kjekkeste han vet (det ovenfor), har han 8-10 unge jenter på opplæring i ulike fargemetoder og -teknikker.


Sist vi var hos skredder Amadou benyttet jeg sjansen til å levere noe av vårt tøy til reperasjon siden vi ikke har egen symaskin til å gjøre denslags. Jeg fikk sydd om to plagg (et skjørt var krympa sånn i løpet av sommeren...), byttet ut glidelåser på to stolputer og reparert fem av Helges plagg, og jeg betalte den nette sum av 35 kr inkl. de to glidelåsene! Så dette kommer jeg til å gjøre igjen! Det var i grunnen greit at vi ikke tok med symaskina vår til Afrika igjen...

søndag 11. september 2011

Kjøretime og pizza

Nå har Helge vært kjørelærer. De nye misjonærene har hatt et lite kurs for å omskolere seg til kjøring i Afrika. Det gikk greit. Kjøreelevene tok rask til seg viktig ny kunnskap, som for eksempel dette:
- Motorsykler kommer fra alle kanter, også på venstre side av veien, spesielt i veikryss.
Hver av de tre rundkjøringene i byen har sitt særpreg. I den ene har f.eks en av fire veier inn i rundkjøringen vikeplikt, mens for øvrig gjelder høyre-regelen.
- De fleste sølepytter kan passeres, men ikke alle. Du vet ikke hvilken som er for dyp for bilen før du står midt uti ....
- Kalver er uberegnlige, mens esler kan du stole på, de finner ikke på noe tull. Hvis de for eksempel står midt i veien, så blir de stående ....

Kan du disse reglene, og noen til, pluss at du vet hvor jekken befinner seg, da går det greit med bilkjøring i Mali. Det gikk greit for Helges "elever" i alle fall. Så det ble pizza på Moptis beste (og eneste) pizzarestaurant om kvelden.



Bilder fra Sevare.

mandag 5. september 2011

Den norske skolen i Mali

Ja, det er det den heter, skolen vår nå: Den norske skolen i Mali. Tidligere har det vært to skoler, Den norske skolen i Douentza og Den norske skolen i Sevare. Nå er skolene slått sammen under ett navn, en rektor og ett skolestyre.

Da det ble søkt om godkjenning etter privatskoleloven, ble det søkt om godkjenning av to skoler. Privatskoleloven krever nemlig at hvis en skole skal godkjennes, må all aktivitet og alle lokaliteter ligge på ett og samme avgrensede, geografiske sted. To steder hadde vi, og to skoler ble det. En godkjent i Douentza og en i Sevare.

I vår ble det søkt om å få drive de to skolene som en enhet, og søknaden ble godkjent. Det er faktisk første gang en privatskole godkjent etter dagens privatskolelov får lov å drive på to steder. Og det kommer ikke til å bli så veldig mange flere skoler som vil få en slik godkjenning, for nåløyet er trangt.

Loven tillater det egentlig ikke, men da loven ble vedtatt, ble det flertall i Stortinget for en liten merknad i innstillingen til lovvedtaket. ”Norske skoler i utlandet som er etablert for familier som er engasjert i bistandsarbeid” skulle få en mulighet som andre skoler ikke får, nemlig at ”det i noen grad åpnes for desentralisert virksomhet ved disse skolene.”

Merknaden kom nok ikke dit av seg selv. De rødgrønne partiene som hadde regjeringsmakt og stortingsflertall, ville ha med KrF på vedtaket for å gi loven et bredere parlamentarisk grunnlag, som det heter. Slik at den ikke ble omgjort ved neste regjeringsskifte. Og KrF ville være med, på visse betingelser. Det var ikke store omveltninger de krevde, det hadde de ikke muskler til i den situasjonen de var i. Men noen små merknader fikk de inn, på områder som betydde mye for KrFs velgere. Som for eksempel forhold som gjelder utenlandsskoler etablert der de store misjonsorganisasjonene har aktivitet.

Og hvem fôret KrF med disse merknadstekstene som ville skape forbedringer på misjons-utenlandsskolene? Jo, Kristne Friskolers Forbund (KFF). Og hvem jobbet i KFF på den tiden …….

Den norske skolen i Mali har i år to elever og en lærer. All drift foregår i Sevare. Men skolebygningen i Douentza vedlikeholdes og står klar til å ta imot nye, norske barnefamilier.

Skolestart i Sevare med to elever, to ettåringer og en lærer.

torsdag 1. september 2011

Kontraster

Livet er skjørt for mange mennesker som omgir oss her i Mali. Det er kort vei mellom liv og død. Befolkningen her balanserer på en knivsegg. Det er lite som skal til for at de ender på den ene eller den andre siden av eggen. Folk lever fra hånd til munn, og en vanlig familie har lite penger å rutte med. En syk person skal være veldig syk, nærmest døende før familien tar vedkommende med til en poliklinikk hvor vedkommende blir behandlet av en sykepleier. Ofte er det da dessverre for sent. Særlig gjelder dette for barn.

Vi bor og lever midt i denne virkeligheten. Dersom vi blir syke, kan vi bare ringe etter vår norske lege som kommer hjem til oss. Dersom vi er alvorlig syke, kan i verste fall et fly rekvireres fra Europa og hente oss hjem for innleggelse på et europeisk sykehus. Vi har både penger og gode forsikringsordninger. Vi blir som regel friske og lever godt videre.

De fleste naboene i gata vår har ikke innlagt strøm og i hvert fall ikke innlagt vann. Og nå i regntiden ser gårdsplassene til mange av dem ut som et stort gjørmehull, og gata vi bor i likeså. Ungene springer halvnakne rundt og leker i gjørma og søpla.

Her hos oss har vi både innlagt strøm og vann, og vi har til og med WC. Vi har også en fin, stor gårdsplass med småstein og hardpakket sand, blomsterkrukker, busker og frukttrær. Bak huset tusler en skilpadde i sin egen gård og blir servert salat og forskjellige blader flere ganger om dagen. I tørketiden blir hun til og med spylt med vann av og til.

Hver gang vi kjører ut eller hjem, blir vi minnet om den kontrasten vi lever i.

Det er nettopp feiret avslutningen av muslimenes fastemåned. Det var tirsdag denne uken. Folk var ute i gatene, og de som har råd til det, stilte med nye klær og jentene med nyfletta hår. På slike festdager fylles moskene og folk besøker hverandre.

Samme dag som muslimene hadde sin hovedfest (for noen varer det ennå..), var vi i begravelse til en kristen mann på 56 år. Han hadde fått et illebefinnende. Det ble sagt at det var hjertet. Livet hans stod ikke til å redde. Hadde han bodd i Norge, hadde kanskje to barn hatt sin far i live.

Denne mannen var veldig godt ansett både i samfunn, kirkeliv og arbeidsliv her i Sévaré, så det var full kirke under seremonien og veldig, veldig mange biler og mopeder som fulgte etter bilen med kista til den kristne gravplassen. Det ble lagt merke til i bybildet og var litt av et kristent vitnesbyrd på muslimenes store festdag.

Livet her er fylt av kontraster.

Gata vår, ikke på det verste, men ille nok...

tirsdag 30. august 2011

Besøk hos fylkesmannen i Mopti

Mopti fylke har i sommer fått ny ledelse og øverste leder er guvernøren, - eller fylkesmannen som vi sier i Norge. Som NMS sin øverste leder i Mali, fikk jeg (Else) være med en delegasjon fra ledelsen av misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali, på besøk til ham sist uke.

Å pleie gamle relasjoner og etablere nye er viktig i den afrikanske kultur og det var nettopp dette som var hovedintesjonen med besøket. Det ble utvekslet navn, titler og ansvarsområder. Deretter ble vårt arbeid presentert, og guvernøren var naturlig nok mest interessert i hva som ble gjort innen landsbygdutvikling og ba her om en oversikt over bl.a i hvilke landsbyer prosjektet har bygget brønner siden oppstarten. Vi var også innom tema som gjaldt sikkerhet, og guvernøren understreket henvendt til meg at vi kunne være helt trygge! Han skulle sørge for at ingenting ville hende oss misjonærer så lenge vi var innenfor hans fylke.

Guvernør Seydou Toumani Camara (i midten), direktør Ngayap Moise og NMS representant madame Else Storaas Vatne

søndag 28. august 2011

Tilbake i Mali

I morgen er det to uker siden vi landet på malisk jord. De første dagene ble tilbragt i hovedstaden Bamako. Man må jo ha litt tid for å kjøpe inn ost og salami og andre godsaker, for ikke å snakke om hvetekorn som skal males og bli til grovbrød. Og så var det naturligvis dette med visum. Siden toårsperioden var utgått, måtte vi skaffe oss visum for to nye år. Det er for så vidt en enkel sak, man leverer papirene ene dagen og får visumet neste dag.

Møtet med Sevare var som forventet, får vi vel si. Hyggelig å treffe igjen vennene og våre gode medhjelpere, kjekt å være i eget hus igjen. Men det var ingen tvil, Afrika er fortsatt Afrika.

Helge har fått nytt kontor, i den nybygde annenetasjen på studio. Ved første forsøk på å låse seg inn, satte nøkkelen seg fast og ny lås måtte rekvireres. I tre av vinduene var det kommet en stor brist, til tross for at byggmesteren kunne forsikre om at glasset var av førsteklasses kvalitet.

Vi ankom Sevare sammen én ny familie pluss ny lærer til Den norske skolen og to ettåringer. Husene skulle i prinsippet være innflyttingsklare, og det var de for så vidt også. Møbler var på plass, det var nyvasket, sengeklær var gjort i stand og vann i kjøleskapet. Men i lærerens hus var det lekkasje fra et rør, skapdører som ikke virket og dørhåndtak som falt av. Hos ettåringene var det lekkasje i vannfilteret og fra WC, og et skap lot seg ikke åpne. Dessuten virket ikke air condition. Og hos den nye familien …. Nei, vi stopper der.

Så alt i alt har det blitt mye oppfølging av håndverkere denne uken …. Mye på grunn av det som ikke virker, men også fordi den nye læreren, fornuftig nok! - har litt ambisjoner angående hvor pent og trivelig det bør være på en skole i Afrika. Så får det heller bli slik at det er vi litt erfarne som må ta jobben med å forklare og veilede håndverkerne i hva de skal gjøre.

Vi er altså i gang. Og selv om mye av første uken har handlet om å komme i orden og hjelpe de nye til å finne ut av livet her, så har vi ett og annet som vi kan fortelle om på bloggen. Nye artikler kommer! Skrivingen har vi noenlunde kontroll på, men når artiklene kan publiseres, er litt usikkert. Det er nemlig regntid, og tordenvær og internett fungerer dårlig sammen. Selv om det ikke er uvær hver dag, så tar det tydeligvis litt tid å få reparert feilene som oppstår. I uka som har gått, har vi vel hatt internettforbindelse sånn ca 2-3 timer til sammen ….

Skilpadden Mona (Mon ami Mona mi)har hatt en fin sommer. Her er det jentene i den nye, norske familien her i Sevare som får hilse på.