søndag 28. mars 2010

Gull for 30 år

Vi tar med litt fra den private sfære: Mandag 22. mars feiret vi 30 års bryllupsdag! Denne mandagen møttes Else og jeg (..det er Helge som skriver) i Ségou hvor vi, sammen med de andre misjonærene, skulle ha en ukes språkseminar. Else kom direkte fra Norge via Bamako, Helge fra Sévaré.

Den man har vært lykkelig gift med i 30 år, fortjener naturligvis en fin gave, og siden vi bor i Mali, måtte det bli noe herfra. Mali utvinner en god del gull, og her er gullsmeder som forvalter en mangehundreårig håndverktradisjon der yrket er lært fra far til sønn over et stort antall generasjoner. Så gavevalget ga seg nesten selv. Det måtte bli en gullring til Else.

Så jeg tegnet et mønster for en ring og gikk til en lokal gullsmed. En fulanivenn som kjente gullsmeden, var med som garantist, kjentmann og tolk. Det gir jo trygghet når en skal handle!

Bildet nedenfor viser verkstedet. Man kan undre seg over hvordan det går an å lage flotte gullsmykker når man sitter på en matte ved et bål, men jeg har sett det med mine egne øyne. Det går an!

Og prisen? Tja, 1 g gull koster 260 kroner (meget høy gullkvalitet!). Man kjøper så mange gram man ønsker. Og for selve arbeidet tok gullsmeden 65 kroner. Høres den prisen ok ut?

På bildet ligger ringen i en ”eske” av kuskinn. Skal det være Mali, så skal det være Mali!



Språkseminar


Sist uke var alle misjonærene, de norske så vel som de fra Benin, Niger og Nigeria, på 4-dagers språkseminar i Ségou. Denne byen ligger omtrent midtveis mellom Sévaré og Bamako (hovedstaden) og er én av Malis største byer. Skjønt storby kan en ikke akkurat kalle byen, det finnes ikke moderne bygater og forretningsbygg.

Seminaret ble holdt på et hotell i byen, med god standard, svømmebasseng og møtesal med air-condition. Tema for kurset var grammatikken i fulani, og foreleser var professor i lingvistikk Rolf Theil fra Universitetet i Oslo.

Det er jo morsomt med mennesker som gleder seg stort over at det er hele 24 ulike substantivklasser i fulani. (På norsk har vi tre; hankjønn, hunkjønn og intetkjønn!). De fleste av oss andre synes jo det er vel mye å holde styr på i den fulaniske grammatikken, men Rolf Theil så altså storheten i et avansert og velfungerende grammatikalsk system.

søndag 21. mars 2010

Avslutningsfest


Årets korttidsbibelskole er over. Under avslutningsfesten lørdag 20. mars fikk de 11 deltakerne utdelt attester for gjennomført opplæring, og den store gruppen av lærere fikk velfortjent takk.

lørdag 13. mars 2010

22 grader

Det er helt fantastisk. Det strømmer frisk, kald (22 grader!) luft inn gjennom vinduene om morgenen. Huset nedkjøles til godt under 30 grader inne i løpet av natten. Deilig!

Av en eller annen grunn har varmen tatt en pause. Etter normalen skal den jo ikke starte før i april og øke utover i mai og juni, men vi hadde altså 43 grader på det meste i februar. Til sammenligning kan det sies at 46 grader var toppnotering for de norske misjonærene i Sevare i fjor.

Fra en norsk vinter høres kanskje 30 grader mye ut, men her oppleves det nesten litt kjølig. Eller akkurat passe, verken kaldt eller varmt. Deilig!

Språk og kultur

Jeg har en venn her. Han er teppeselger av yrke, - hele butikken har han bak på bagasjebrettet på sykkelen. En dag da jeg spurte om hvordan det gikk med helsa til et familiemedlem, svarte han ”ana samti”. Men han la til et lite ord: ”Ana samti toubabou!”

For selvfølgelig svarte han ”ana samti”. Man sier alltid at det går bedre, selv om det egentlig ikke går noe bedre i det hele tatt. Men i hans tilfelle gikk det virkelig bedre, så han la til ordet for hvit mann (toubabou) for å si at det ikke bare var noe han sa, men han mente det virkelig. Han har kjent nordmenn i årevis og vet at i vår kultur forsøker man å si det man mener. I fulanikulturen sier man i mange situasjoner først og fremst det som oppfattes som høflig.

Språket røper mye av kulturen, og når vi lærer fulani, ser vi at mye er forskjellig fra norsk kultur. Men her for leden oppdaget jeg (…det er Helge som skriver) noe som var likt. I politikken og i organisasjonslivet i Norge snakker man ofte om at den og den personen har tyngde, og da mener man ikke kroppsvekt. Det handler om at enkelte personer har noe ved seg som gir den naturlig autoritet. De får respekt og meningene deres tillegges stor vekt.

I fulani bruker de også ordet for fysisk tyngde for å karakterisere en person med autoritet. Og ”teddungal” (tyngde) er en svært viktig sak. Autoritet og respekt preger kulturen, men også språket. De bruker for eksempel ikke ordet for bror her, bare storebror og lillebror. Om du snakker om en eldre eller en yngre bror, har nemlig stor betydning, for det handler jo om relasjoner hele tiden. Og relasjonen til storebror er noe helt annet enn til lillebror. Storebror er din overordnede, mens lillebror er underordnet.

Så er det mange ting her som sikkert har en kulturell forklaring, men som jeg ennå ikke skjønner. Hvorfor bruker de for eksempel samme ord for ”klok” og ”snill”? Jeg forstår logikken i å bruke samme ord for ”høy pris” og ”vanskelig”, men at klok og snill er det samme, er jo riktig tankevekkende.

Man kan fascineres av så mangt. Jeg er bitt imponert over effektiviteten i språket her. Hvis man f.eks sammenligner teksten for bønnen ”Fader Vår” på fulani med norsk tekst, blir man slått over hvor korte linjene er på fulani. For i fulani bruker man ikke en lang rekke av småord for å få fram nyanser i mening. Man gjør heller små endringer i substantivet eller verbet og får på den måten et eget ord for de aller fleste situasjoner her i livet.

Her er et spennende (bokstavelig talt) eksempel: Flere steder i NT snakkes det om å være beredt. Å spenne beltet om livet er et bilde på å gjøre seg klar. Det heter f.eks i Luk. 12.35. ”Spenn beltet om livet !” I fulani-NT er dette oversatt med ett ord: ”Kumee!”

På andre områder er imidlertid fulanispråket nyansefritt. Det er samme ord for kafé, restaurant og hotell, høy standard så vel som lav standard. For når spisesteder ikke er viktige, så får man ikke en oversvømmelse av ord som bistro, pizzeria og kaffelattebar. Og er nå alt dette så viktig, egentlig? Antagelig ikke. Men fulaniene overdriver litt, de også, etter min smak. Tradisjonelt sett har de nemlig den holdning at spising er en privatsak som helst ikke bør skje i en offentlig sammenheng i det hele tatt. Det er å gå vel langt!

onsdag 10. mars 2010

Misjonærkoner

På vei til jobb i ettermiddag (her jobbes det delt dag, - siestaen er uunværlig!) møtte jeg (Helge) to "misjonærkoner". Og jeg måtte bare ta bilde.

Stina og Silje har hatt jobboppdrag i Sevare i 3 dager. Nå var det ”mission completed” og retur hjem til ventende menn og barn. Legg merke til oppakningen (kupéen er også stappfull!), bildet sier det meste om misjonærlivet for ”brousse-misjonæren” (de som bor på landsbygda). Bildet er tatt foran hovedkontoret vårt.

Nivådelt korttidsbibelskole

Bibelskolekurset Jannde Talibaabe er nå inne i sin 3. uke. Det er nå 11 deltakere som er med, og fra og med denne uken er undervisningen nivådelt. Det øverste nivået er for dem som har deltatt tidligere år og som har et visst nivå både innen bibelkunnskap og generell lese- og skriveferdighet.

Misjonærene, både de norske og de afrikanske, står for det meste av undervisningen, men i år er også flere av de erfarne, lokale kristne med og underviser. Disse har gått toårig bibelskole (fulanispråklig) i Benin og har mye å bidra med på korttidsbibelskolen.

Bildet viser Stina i aksjon. Temaet denne timen er arbeidsmoral, og hun startet timen med bibelfortellingen om Josef som arbeidet i Potifars hus i Egypt. Det hadde vært fint å vise bildet av deltakerne også, men policyen er at slike bilder ikke legges ut på nettet. Personvernhensyn, heter det.

mandag 8. mars 2010

Kvinnedag

Søndag 7.mars arrangerte én av menighetene våre kvinnegudstjeneste. Det var kvinnegruppa i menigheten som hadde tatt initiativet til gudstjenesten. En av kvinnene ledet liturgien, en annen holdt preken.

Gudstjenesten var preget av mye sang. Alle kvinnene dannet kor og ledet an i sangen, og damekoret hadde denne gangen fått forsterkning. 4 kvinner hadde nemlig tatt turen fra nabobyen. Helge var sjåfør, og dermed fikk han også være med på festen.

For fest ble det. Etter gudstjenesten var det saftis og smultboller som kvinnegruppa hadde laget. Deretter ble det arrangert stolleken for barna. Og tro det eller ei, etter at barna hadde gjort seg ferdig, ble det damenes tur til å leke. Med dans og mye latter kastet de seg inn i kampen om å få seg en stol når musikken stanset!

Bildene viser ”kirkerommet”, en hangar, dvs et stråtak med stråvegg på to kanter. Det er nå avgjort at menigheten for overta både gårdsplassen hvor hangaren står og huset som tidligere har vært brukt som misjonærbolig.