Språkvansker

I gata hvor vi bor, er det mange barn. De leker trygt, for det er stort sett bare noen motorsykler og vår cahampagnefargede Toyota Hilux som ikke tilhører kategorien gående i gata. Og selv de med motor må holde gangfart, det sørger veistandarden for.

Barna leker som barn flest. Det går mye i flaskekork-lappis blant de litt store guttene, mens de yngste er tilskuere. I går holdt de for øvrig på med pil og bue.

Men når vi kommer med bilen, løper alle til porten vår for å åpne. Selv de små på 3-4 år skal absolutt åpne porten for oss. Noe av forklaringen på dette er at det i gården vår står to trær, et fikentre og en liten palme. Nå er det palmen som bærer frukt, for ikke lenge siden var det fikentreet som var fullt av små, søte frukter. Som barna får forsyne seg av når det passer slik for oss.

Men det var språk det skulle handle om her. Det er slik i Mali at det er svært vanlig at barn roper ”tobabo” når hvite mennesker går forbi. Ordet betyr kort og godt "hviting", så det er ikke så pent. Jeg (Helge) har forsøkt å lære barna ved porten vår at de ikke skal rope ”tobabo”, men heller si navnene våre: Aysata og Boureima. Opplæringen har vært sånn noenlunde vellykket, så hver gang jeg kjører ut eller inn av porten for tiden, står det en liten flokk treåringer på siden og roper ”Boleima! Boleima!”

I dag lærte jeg for øvrig at våre kamerunske misjonærkolleger også har sine språklige utfordringer, selv om de kan fulani slik den snakkes i Kamerun. Et fulaniord som vi ofte bruker her, er ordet ”battu”, som betyr møte. Og møter er det mange av. Min kollega fra Kamerun kunne imidlertid fortelle at på Kamerun-fulani brukes ordet ”battu” kun som en frekk og upassende beskrivelse av et helt spesielt møte, nemlig det du vet, mellom mann og kvinne .....

Nei, det er ikke lett med dette språket.