Hvorfor skjer det ikke utvikling?

Som gressenkemann har jeg tid til å filosofere på bloggen. Så det skal jeg gjøre i dag. Og spørsmålet det filosoferes over, står i overskriften.

Det finnes både bøker og tidskriftartikler for tiden som behandler dette negativt formulerte spørsmålet: Hvorfor skjer det ikke utvikling i Afrika? Før man svarer, bør man imidlertid i ærlighetens navn vedkjenne at det faktisk skjer utvikling i Afrika. Antall biler, motorsykler, TVer og mobiltelefoner er for eksempel mangedoblet i de fleste afrikanske land de siste årene. Dette blir jo vanligvis sett på som tegn på utvikling.

Men man må også innrømme at potensialet for utvikling på langt nær er utnyttet. Tenk bare på at Ghana og Sør-Korea sto på samme økonomiske nivå i 1960-årene. Nå er det en himmelvid forskjell mellom økonomien i disse landene. Hvorfor har Sør-Korea utviklet seg så mye mer enn de afrikanske landene?

Jeg har ikke alle svarene, men her er et hverdagseksempel som illustrerer hovedsvaret mitt:

I en landsby som jeg besøkte nylig, er det gravd en lukket brønn som betjenes av en manuell håndpumpe, - en hendel som løftes opp og presses ned for å pumpe. Da brønnen var ny, ble det anlagt grønnsaksåkrer i nærheten av brønnen slik at man kunne vanne i tørketiden. Ingen av grønnsaksdyrkerne var imidlertid villige til å betale for vedlikehold av pumpa, så da slitedelene i mekanismen måtte skiftes ut, fantes det ikke penger til å reparere.

Med tiden ble den likevel reparert, og det ble gjort av en utdannet person som hadde vokst opp i landsbyen, men som nå bodde i Mopti by. Men denne mannen nektet, fornuftig nok, å betale reservedeler og reparere pumpa hvis den skulle brukes til vanning av åkrer uten at de som dyrket, bidro til vedlikeholdet. Så da var løsningen enkel: Åkrene ble nedlagt ….

Da jeg besøkte landsbyen, var pumpa ikke i bruk. Den virket ikke. Alle visste imidlertid hva som måtte til for å få den til å virke: Utskifting av den delen i mekanismen som naturlig slites ned. Å vente på at mannen fra byen skulle komme og reparere pumpa, var fånyttes, for han hadde sluttet å tilby seg å reparere siden ingen ville bidra til å betale reservedelen.

Er de da så fattige i denne landsbyen at de ikke har penger til å betale en reparasjon, - ikke en gang om de spleiser på det? Svaret må bli nei. De lever enkelt, men de er ikke fattige på ressurser. Landsbyen ligger nær elva, og på åkrene sine kan de dyrke mye mer ris og hirse enn de trenger til eget bruk. Dessuten har de både storfe og småfe i store mengder på beite rundt i området.

Hvorfor vil de så ikke skaffe til veie det lille det koster å få pumpa reparert? Jo, det ser ut til at dette er svaret, - dessverre, får en vel si:
Det er mennene i landsbyen som disponerer familiens eiendom, enten det er husdyr eller penger, og det er mennene som tar avgjørelser. Og så er det kvinnene som henter vann.

At kvinnene må hente vann 2 kilometer unna, spiller liten rolle for mennene. De registrerer at vannkrukka fylles opp og maten serveres klokka 13 og kl 19 som før og plages ikke særlig av merarbeidet som kvinnene har. Selv har de for øvrig ikke arbeid nå i tørketiden, de sitter for det meste under treet og venter på at regntiden skal begynne. I juli.

Hadde de solgt én sau, hadde det betalt reservedelen. Men ideen som mennene har med seg, er at husdyrflokken skal vokse. Mannens rikdom i form av husdyr er mannens styrke, og styrke er viktig. Mye viktigere enn at kvinnene må gå langt for å hente vann.

Så hvorfor skjer det ikke utvikling? Jo, fordi de som tar avgjørelser i smått og stort, ikke ønsker det. For å oppnå utvikling i Afrika, kreves det at de med makt prioriterer annerledes enn de har gjort hittil, og det er de ikke villige til. Finanskriser og vestlige lands handelspolitikk påvirker naturligvis Afrikas inntektsmuligheter, men om alle ytre forhold skulle bli optimale, så vil utvikling likevel ikke skje så lenge den afrikanske mannen holder på sine gamle verdivalg.

Det er ikke lett for den som ønsker å bidra til å skape utvikling, å bryte dette mønsteret. Egentlig kan vi vel ikke skape noe nytt. De må foreta endringen selv. Men av hensyn til kvinnene og barna bør vi forsøke å påvirke så godt vi kan, slik at barn får bedre helse, mer skolegang og kvinnene et bedre liv.

Så langt jeg kan se, er det følgende vi kan gjøre, vi som jobber med utvikling i Afrika (i prioritert rekkefølge):

1. Forkynne Bibelens budskap i visshet om at kristen tro skaper mentalitetsendring hos folk. Et tankesett basert på kristne verdier er et svært godt grunnlag for at utvikling kan skje.
2. Stille krav hver gang vi som hjelpeorganisasjon er i posisjon til det (- men det er det jo ikke alltid vi er).
3. Bidra til at barn får utdanning. Med formell skolegang tilegner de unge seg en del kunnskaper og holdninger som kan bidra til utvikling.
4. Påvirke på politisk nivå i kommuner og regioner slik at myndighetene etablerer ordninger (og gjennomfører dem uten korrupsjon ….) som fremmer en jordbruks- og oppdrettsnæring som gir god økonomi for befolkningen samtidig som naturressursene ikke overbeskattes. Dette kan f.eks gjøres med en passe stor beskatning pr husdyr, slik at bøndene tvinges til å selge og drive etter økonomiske prinsipper i stedet for etter verdinormer som er ubrukelige i et moderne samfunn med knappe naturressurser.

Andre kan mene noe annet …..




31 kvinner og 7 menn deltok på leseopplæringskurs i regi av vårt prosjekt i Takoutala i 2010. I tillegg til å lære å lese, får deltakerne samfunnsinformasjon og tilgang til hefter om bl.a rettighetsspørsmål på sitt eget morsmål (fulani). Kursene er en del av en bevisst utviklingsstrategi.