Mona-mi har rømt. Muren bygd i leire med sementovertrekk måtte gi tapt. Hun ville ut, og greide det. Men til hvilken nytte er det egentlig når det er en ny mur, høyere og kraftigere, som må forseres for å nå friheten?
Dessuten, tror den gamle damen at det serveres frokost og
kvelds på sølvfat (vel, det er et blikkfat …) utenfor murene også? I så fall tar
hun feil.
Jeg vet ikke om det var restene av kål og poteter i dag som
fikk begeret til å flyte over. Noe må det ha vært. For fornøyd var hun ikke.
Da jeg kom med en rest med ris med saus på og skulle servere henne nå i kveld,
gikk hun regelrett til angrep.
En skilpadde som angriper, er et syn som er verdt å se.
Farten på beina var overraskende stor. Så huket hun inn hodet og prøvde å
stange med skallet.
Nei, vi får vel gjenopprette normaliteten her.
Vaktmann Yacouba er i ferd med å tette hullet nå. Og jeg skal finne fram
polle-bladene som kokkens sønn plukker ute på slettene sånn av og til. Jeg
lover å ikke servere poteter og kål mer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar