Fulanikulturen

Fulaniene har bodd i Mali i mange hundre år. Det har også andre etniske grupper gjort, som f.eks bozoene (som driver med fiske), tuaregene (som er karavane-folket) og dogonene (som er jordbrukere bosatt i fjellområdene). Tradisjonelt har kulturene levd side om side og ikke hatt annen kontakt enn nødvendig vareutveksling (- byttet melk mot fisk etc).

Fulaniene har vært muslimer siden 1300-tallet. På 1800-tallet dominerte de Nord-Mali gjennom sitt teokratisk styrte fulanirike helt fram til franskmennene overtok rundt 1890. Fulanikulturen er derfor noe særegent, og deres stolthet som mennesker er knyttet til å bevare kulturen slik den har vært så lenge noen kan huske.

Dette er et problematisk utgangspunkt for utvikling. Faktum er at Mali i dag er et demokratisk styrt land i en verden med samhandel og kontakt mellom land og folkegrupper. Den tekniske utviklingen går sin gang ( - også gjetere har mobiltelefon!), og vaksinasjonsprogrammer og bedret helsetilbud gir økt befolkningsvekst. Alt dette medfører at fulanienes tradisjonelle måte å møte framtiden må, - den strategien som altså dreier seg om å holde fast på gammel levemåte, bringer fulaniene opp i store problemer.

For det første handler det om naturressursene. Fulaniene holder ikke dyr for å skaffe seg inntekter gjennom salg av kjøtt og melk. Dyrehold er selve livet for en fulani, og jo flere kyr, jo bedre er livet. Denne måten å betrakte livet på fungerer svært dårlig når befolkningstallet øker og naturressursene blir mindre pga mindre nedbør pr år.

For det andre handler det om å bli marginalisert i samfunnet. Det er relativt sett få fulanier i ledende posisjoner i samfunnet fordi det er få fulanier som har gått på skole.

For det tredje handler det om manglende ”livsdugleik” fordi tabuer knyttet til hva en ekte fulani kan gjøre og ikke kan gjøre, hindrer fulaniene i å finne utveier når livet blir vanskelig. Når man er for ”fin” til å dyrke jorda eller drive håndverk, men ikke kan drive med kveg og ikke har utdanning, - hva gjør man da for å overleve?

Mange fulanier har innsett at en holdningsendring må til. Livet kan ikke fortsette som før. Prosjektet PDRM går aktivt inn i dette (se artikkel ovenfor), og det er håp om at man kan lykkes. For de fleste ansatte i prosjektstaben er nemlig fulaniere selv!

Bildet: En gang i året krysser kvegflokkene elva for å beite på andre siden. Og den dagen er en festdag i fulanikulturen.