For selvfølgelig svarte han ”ana samti”. Man sier alltid at det går bedre, selv om det egentlig ikke går noe bedre i det hele tatt. Men i hans tilfelle gikk det virkelig bedre, så han la til ordet for hvit mann (toubabou) for å si at det ikke bare var noe han sa, men han mente det virkelig. Han har kjent nordmenn i årevis og vet at i vår kultur forsøker man å si det man mener. I fulanikulturen sier man i mange situasjoner først og fremst det som oppfattes som høflig.
Språket røper mye av kulturen, og når vi lærer fulani, ser vi at mye er forskjellig fra norsk kultur. Men her for leden oppdaget jeg (…det er Helge som skriver) noe som var likt. I politikken og i organisasjonslivet i Norge snakker man ofte om at den og den personen har tyngde, og da mener man ikke kroppsvekt. Det handler om at enkelte personer har noe ved seg som gir den naturlig autoritet. De får respekt og meningene deres tillegges stor vekt.
I fulani bruker de også ordet for fysisk tyngde for å karakterisere en person med autoritet. Og ”teddungal” (tyngde) er en svært viktig sak. Autoritet og respekt preger kulturen, men også språket. De bruker for eksempel ikke ordet for bror her, bare storebror og lillebror. Om du snakker om en eldre eller en yngre bror, har nemlig stor betydning, for det handler jo om relasjoner hele tiden. Og relasjonen til storebror er noe helt annet enn til lillebror. Storebror er din overordnede, mens lillebror er underordnet.
Så er det mange ting her som sikkert har en kulturell forklaring, men som jeg ennå ikke skjønner. Hvorfor bruker de for eksempel samme ord for ”klok” og ”snill”? Jeg forstår logikken i å bruke samme ord for ”høy pris” og ”vanskelig”, men at klok og snill er det samme, er jo riktig tankevekkende.
Man kan fascineres av så mangt. Jeg er bitt imponert over effektiviteten i språket her. Hvis man f.eks sammenligner teksten for bønnen ”Fader Vår” på fulani med norsk tekst, blir man slått over hvor korte linjene er på fulani. For i fulani bruker man ikke en lang rekke av småord for å få fram nyanser i mening. Man gjør heller små endringer i substantivet eller verbet og får på den måten et eget ord for de aller fleste situasjoner her i livet.
Her er et spennende (bokstavelig talt) eksempel: Flere steder i NT snakkes det om å være beredt. Å spenne beltet om livet er et bilde på å gjøre seg klar. Det heter f.eks i Luk. 12.35. ”Spenn beltet om livet !” I fulani-NT er dette oversatt med ett ord: ”Kumee!”
På andre områder er imidlertid fulanispråket nyansefritt. Det er samme ord for kafé, restaurant og hotell, høy standard så vel som lav standard. For når spisesteder ikke er viktige, så får man ikke en oversvømmelse av ord som bistro, pizzeria og kaffelattebar. Og er nå alt dette så viktig, egentlig? Antagelig ikke. Men fulaniene overdriver litt, de også, etter min smak. Tradisjonelt sett har de nemlig den holdning at spising er en privatsak som helst ikke bør skje i en offentlig sammenheng i det hele tatt. Det er å gå vel langt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar