Det som imidlertid var merkbart, var at det fremdeles var svært få hvite å se i Sevare. Miltiære derimot ...! Det er tydelig at det gjøres forberedelser til en motoffensiv for å fjerne okkupantene som nå kontrollerer områdene fra Douentza og nordover.
Vi fikk også denne gang besøkt og samtalt med ulike mennesker. Ett besøk som vi satte ekstra stor pris på, var besøket hos en fulanifamilie en sen ettermiddag. Når mørket kom, gjorde vi oss klare til å gå. Men, nei ....
- Dere kan ikke gå nå, sa familien. Det ville glede oss slik hvis dere spiser sammen med oss!
Så vi sa ja takk til maten. Og vi satte oss sammen med mor, fire barn, en onkel av barna og deres grandtante og spiste av samme matfat. Far var på reise. Mor unnskyldte seg for at det bare var ris og saus, kjøttet var spist opp til lunsj.
- Hadde vi visst at dere kom, hadde vi spart litt! sa vertinnen.
Ett annet besøk var til en familie som bor litt utenfor byen. Der hadde vi aldri vært før, så vi måtte ha med kjentfolk. Menigheten i Sevare har mye kontakt med denne familien. Så da den litt eldre fruen i familien fikk et lite slag med halvsidig lammelse tidligere i sommer, stilte menigheten opp med hjelp.
Systemet er slik at når menigheten bruker av sin oppsparte hjelpekasse, legger misjonen til det dobbelte eller det firedobbelte avhengig av situasjonen. Så damen i familien fikk medisinsk behandling og har nå fått tilbake nesten normal førlighet og nesten normal taleevne.
Som takk for hjelpen som menighet og misjon hadde bidratt med, fikk vi 4 liter melk og et par kilo nyhøstede peanøtter med skall!
 |
| Det er som regel ikke mange stoler i husene til folk i små landsbyer. Men er der en godstol tilgjengelig når vi kommer på besøk, så er det aldri tvil om hvem som skal sitte i den. Vi er da kontekstualiserte ,,,. |
Så kjekt å lese, Else og Helge!
SvarSlettSynes det er kjekt å følge med på bloggen deres, og linker ofte videre fordi jeg synes dere skriver mye interessant.
Fra Ragnhild