Festgudstjeneste 1.pinsedag i universitetskirken på Dang

Avslutning på en 40 års prestetjeneste ble markert 1.pinsedag i studentmenigheten på Dang. Det var mange som var kommet for å ta avskjed med studentprest Fomgbami Etienne som nå går av med pensjon.

Den første prestetjenesten Fomgbami Etienne hadde var som skoleungdomsprest på College (kirkens ungdoms- og videregående skole) i Ngaoundéré. I tillegg til jobben på College, var han også menighetsprest. Hver søndag ledet han den fransktalende gudstjenesten i «Stasjonskirken» som den ble kalt, den første kirken som ble bygget i Ngaoundéré i 1934.

Pastor Etienne Fomgbami forretter gudstjeneste i 1990

Helge og jeg har kjent Etienne helt siden denne tiden. Han var «vår» prest i menigheten vi gikk, og han døpte vår yngste sønn, Magnus 5. januar 1990. Dåpssamtalen foregikk hjemme hos oss, en samtale jeg aldri vil glemme. Etienne snakket om dåpens dype innhold og betydningen av praktiseringen av troen i hjemmet. Jeg kan huske jeg syntes det var så fint at han snakket med oss om dette. Han gjorde ikke noe forskjell på folk. Han avsluttet dåpssamtalen med å be for dåpsbarnet, søsken, foreldre og faddere!

Magnus sin dåp 7.januar 1989

I sin tale til Etienne  1.pinsedag fortalte den nasjonale biskopen i den lutherske kirken, Jean Baiguele, at han hadde bodd hos Etienne og kona Jeanne i perioden Etienne jobbet som studentprest. Han selv gikk på videregående skole da. Og det han husker best fra den tiden, var at morgenen begynte tidlig i det hjemmet, svært tidlig. Kl.05.00 var det morgenbønn for alle som bodde i huset og dagen ble avsluttet med kveldsbønn kl 22. For biskop Baiguele har dette vært noe han har tatt med inn i sitt eget hjem. Biskopen trakk også fram den gode rollemodellen Etienne og Jeanne var som ektepar. De viste åpent at de var glade i hverandre og de hadde det moro sammen, noe som ikke er så vanlig i denne kulturen.

Nasjonal biskop Jean Baiguele

De siste 12 årene har Etienne vært studentprest ved universitetet. Hele gudstjenesten vitnet om hvor stor betydning han hadde hatt for studentene og de ansatte der. 

Jeg satt ved siden av disse to flotte damene. De er begge i menighetsrådet. Damen i gult er datter til landsbysjefen i Meiganga og gift med sous-prefet (høtstående embetsmann) i Ngaoundere. Hun hadde en hilsen til Etienne på vegne av sin mann som hadde vært en av Etienne sine konfirmanter på slutten av 80-tallet. Damen i rødt er datter til landsbysjefen i Ngaoundere og gift med en prestesønn (Bakari Etienne)

Det var svært mange som hadde en hilsen til Etienne hvor de takket for gode samtaler med verdifull veiledning. Under denne delen av gudstjenesten satt ekteparet Fomgbami i en god sofa foran alteret. Der de også tok imot alle som ønsket å takke dem personlig. I lange rekker kom en og en gruppe fram syngende og dansende med gaver, smil og takk.  

I årene mellom skoleungdomsprest og studentprest, har Etienne bl.a jobbet som ass.biskop (nestleder i kirken) og som misjonær sammen med sin familie i Canada. Etienne har flere ganger vært i Norge i forbindelse med studier eller i jobb. Vi har hatt gleden av å ha han og Jeanne på besøk hos oss i Oslo. Etienne hadde også en periode ansvar for oppfølging av sør-sør-misjonærer fra Kamerun til Mali og var flere ganger i Mali hvor vi også hadde gleden av å ha han på besøk.

Møtepunktene med Etienne og Jeanne har vært mange fra første gang vi møttes for 40 år siden. Det har vært verdifulle møter med ærlige samtaler om livet på tvers av kulturer og landegrenser. Det var derfor ekstra gledelig og stas for meg å være med på avslutningsgudstjenesten! Jeg er takknemlig for vårt vennskap over så mange år!

1.juledag 2019 var Helge og jeg på gudstjeneste på Dang hvor vi møtte Etienne og Jeanne 

Studenter fra VID vitenskapelige høyskole i praksis i Kamerun

Studentene Johanne Kjenes fra Seim i Nord-Hordaland og Mats Ole Hessen fra Ammerud i Oslo har denne våren bodd i Ngaoundéré i Kamerun.

Begge er studenter ved VID vitenskapelig høyskole. Johanne er vernepleierstudent ved VID Stavanger og Mats Ole er sosionomstudent ved VID Diakonhjemmet. Det var Madagaskar de hadde som førstevalg for praksissted, men begge havnet altså i Kamerun, noe de ikke har angret på.

Ngaoundéré er ikke en destinasjon for turister, så kulturen her oppleves som ekte afrikansk, noe som har vært spennende og lærerikt.

Johanne og Mats Ole har hatt helt forskjellig type praksis her i Ngaoundéré, men de har gjort seg mange av de samme erfaringene.

Johanne har hatt praksis på barneskole for døve og to barnehjem. Mats Ole har i all hovedsak hatt praksis på sosialkontor på to av sykehusene her i byen Ngaoundéré i tillegg til et senter for gatebarn.

Fra sin oppvekst i Groruddalen har Mats Ole mange venner fra innvandrerfamilier. Nå har han selv kjent det på kroppen hvordan vennenes foreldre hadde det som nye i Norge,

-       -  Jeg har opplevd å være innvandrer i fire måneder, noe som vil være nyttig for meg i en framtidig jobb og i det flerkulturelle Oslo, nemlig det å ikke forstå språket og være helt på siden av de kulturelle kodene. Månedene her har gitt meg verdifull kulturell kompetanse, noe som også blir fint å ha på CVen 😊

Ulike måter å kommunisere på uten felles språk, er noe Johanne har lært her. På praksisstedene hun har vært, hvor det har gått på døvespråk eller fransk og hun bare snakker engelsk, har de funnet fram til alternative måter å kommunisere på, noe som har vært lærerikt. 

Johanne har virkelig fått pushet egne grenser i løpet av Afrikaoppholdet. Hun beskriver seg som introvert, så det å bo og leve sammen med andre 24/7 har ikke bare vært lett, men de har snakket godt sammen i huset og snakket om ting underveis. Videre var hun spent på hvordan det skulle gå med språk. Fransk kunne hun overhodet ikke, og hun følte seg usikker i engelsk, men det også har gått bra. I praksisperioden inngår franskkurs, og ved å lytte og snakke med den fransken en kan, har det også fungert. Det er i grunnen utrolig hva en får til bare en er positiv innstilt og åpen for å lære noe nytt!

-       - I løpet av månedene her, har jeg vokst som menneske, blitt tryggere i meg selv både personlig og faglig. Og jeg har lært mye om kulturen her, spesielt mht oppdragelse av barn, noe som er totalt forskjellig fra Norge.

Et eksempel på hvordan hun og de andre norske studentene har bidratt, er å stille spørsmål ved bruken av slag, noe som er veldig vanlig her, enten med håndflaten eller en pinne. Barna på barnehjemmet tisser på seg, også de som er 5-6 år gamle. Reksjonen her er å straffe dem, mens vi norske, vi vil søke å forstå. Det kan være et signal om at barnet ønsker oppmerksomhet, et rop om hjelp.

-        - Vi gir dem derfor kjærlighet ved å ta dem inntil oss på fanget og kose med dem, lenge. Men vi har tid. Når vi reiser, er det ikke så mange på barnehjemmet som kan gjøre det samme. Vi har derfor tatt initiativ til refleksjonsgrupper sammen med de eldste barna på 12-14 år og bestyreren på barnehjemmet, hvor vi har reflektert rundt dette med å gi kjærlighet istedenfor straff. Vi har allerede sett en endring hos bestyreren. Det har blitt færre slag i løpet av månedene vi har vært her. Så det nytter!

Fra praksisperioden i Ngaoundéré, vil Johanne ta med seg mange gode hverdagsøyeblikk, kos på fanget med småbarn som kaller henne mamma og hyggelige spillkvelder med de andre studentene og lokale ungdommer som de har blitt kjent med.

Johanne i praksis på barnehjemmet

En av de siste dagene i praksis hadde Johanne og medstudent Mari invitert barna fra barnehjemmet til CIAIE, kurs– og utvekslings senteret hvor de bor. Det ble en formiddag Johanne aldri vil glemme. Alle barna strålte av glede, de fikk spise seg mette på noe annet enn det de vanligvis spiser, de så film og lekte i andre omgivelser. 10 barn fra 1 – 12 år, lykkelige og takknemlige. En liten gest fra Johanne og Mari som betydde så mye! Det gjorde inntrykk!

Mats Ole har virkelig jobbet med å komme inn i kulturen og forstå de kulturelle kodene, noe som har vært krevende, til tider slitsomt og frustrerende. Noe som har vært det absolutt mest utfordrende for han er på nært hold være vitne til at mennesker bare må dø fordi familien ikke har hatt penger til å betale behandlingen på sykehuset. På sosialkontoret på det regionale sykehuset er det i slike tilfeller en ordning med å hjelpe disse. De prioriterte gruppene er pasienter med funksjonshemming, foreldreløse barn og ubemidlede. Problemet er bare det at det veldig sjeldent bevilges penger til de ubemidlede og trengende fordi sykehuset strever økonomisk. Så ledelsen må prioritere knallhardt, noe som resulterer i at mennesker bare dør. Det har vært tøft å være vitne til for en norsk ungdom.

På sosialkontoret på det regionale sykehuset, fra v. sosialarbeider Abena, tolken Campbell , Mats Ole og ass. studiekoordinator Audrey

Praksisen på det lutherske sykehuset derimot, har vært en bedre opplevelse for Mats Ole. Der er det et velfungerende sosialkontor med god ledelse og et budsjett. Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Mats Ole har sammen med sosialarbeider møtt pasienter og vurdert deres behov for hjelp. Det har vært godt for han å se at der er det i hvert fall et sosialkontor som fungerer, mye takket være innsamlede midler fra NMS øremerket «Fond til fattige pasienter».

Noe annet som Mats Ole også har sett på nært hold og som har imponert han, er hvordan enkeltpersoner har bidratt til å gjøre hverdagen bedre for andre. Han nevner en mann som helt på eget initiativ og uten faste støttespillere, har etablert et senter for gatebarn. Videre har han på sykehuset sett sykepleiere som av egen lomme har betalt utstyr til behandling. Mats Ole konstaterer at til tross for manglende ressurser, skjer det mye positivt grunnet slike ildsjeler.

Både Johanne og Mats Ole er takknemlige for praksisperioden her.

Johanne er takknemlig for en annerledes og fin praksisperiode hvor hun virkelig har opplevd Afrika på nært hold!

Mats Ole framhever den store gjestfriheten han har opplevd her og det at det har vært så lett å bli kjent med folk.

- Jeg har hatt mange gode og verdifulle samtaler. Det er gode minner som jeg vil ta med meg hjem, sier Mats Ole som har fått mange lokale venner i Kamerun i løpet av praksisoppholdet.

Studentene fra VID i Kamerun våren 2025 fra v. Henriette Refsdal, Carla Isabel, Mats Ole Hessen, Johanne Kjenes og Mari Amdal

Kvinner i Kamerun

Jeg imponeres stadig av kvinner her i Kamerun, kvinner som tar ansvar, som får til noe og som ser og gjør noe for de mest sårbare.

 Den siste uken har jeg møtt tre kvinner som har imponert meg. Disse er døvelærer Venance, sosialarbeider Fanta og prosjektleder Anne.

Venance, Fanta og Anna bidrar hver for seg til å utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet, samtidig som de deler troen på Jesus!

Døvelærer Venance traff jeg på kirkens college (ungdomsskole og gymnas). Der var hun i gang med å repetere pensum sammen med fire unge gutter som skal ta ungdomsskoleeksamen kommende uke. Venance fortalte at det var til sammen 14 fag de var innom og spesielt var det fransken de unge hadde problemer med. De har lært fransk døvespråk, men døvespråket de «snakker» er ikke det samme som skriftlig fransk, og med sensorer som ikke skiller på hvem som er hvem (naturlig nok), får de døve dårlig karakter eller stryk i fransk. Enkelte år har derfor Venance tatt med seg en gruppe til hovedstaden for å gå opp til eksamen der. På et senter hvor ungdom med funskjonsnedsettelse kan de ta eksamen og også bli sensurert deretter. Reisen og oppholdet dit er det dessverre ikke noe budsjett til, så Venenace har finansiert turen av egen lomme, noe hun ikke har muligheten til å prioritere i år.

Lønnen til døvelærer Venance finansieres via NMS prosjektet «Undervisningstilbud til døve». Ungdommene Venance følger opp på college, har gått barneskolen på døveskolen som ligger i Ngaoundéré sentrum. Dette skoleåret har Venance fulgt opp 19 døve på college.

Venance fortalte meg med stolthet at i fjor var det en av «hennes» elever som stod på «Bacalauréat»(det samme som det norske gymnaseksamen) Nå er han student ved Ngaoundéré universitet.

Venace bidrar til at en marginalisert gruppe unge i Kamerun får et verdig liv!

Den andre kvinnen som jeg vil løfte fram, er Fanta. Hun er sosialarbeider på kirkens sykehus. Jeg møter henne på hennes kontor på sykehuset. Denne morgenen har hun besøk av Rosalin og hennes 5 måneders gamle sønn. Rosalin mistet mannen i en trafikkulykke under svangerskapet Da sønnen Caleb ble født, var det ingen melk i brystene hennes som kunne gi Caleb den maten han trengte. Rosalin kjente til Fanta og at det kunne være hjelp å få hos henne. Og det var det!

Fanta forteller at det er mange kvinner som har det på samme måten som Rosalin. Sykehuset har derfor et tilbud til disse kvinnene om å få tilskudd til morsmelk erstatning. Det er Fanta som har ansvar for å vurdere behovet for støtte. Hun drar derfor på hjemmebesøk og danner seg et helhetsbilde av familien før hun anbefaler støtte og hva slags støtte familien skal få. Det kan være klær, mat, penger og/eller morsmelkerstatning. Denne ordningen finansieres gjennom gaver fra enkeltpersoner gitt via sykehuset.

Jeg oppsøkte Fanta for å bli litt mere kjent med NMS-prosjektet «Fond til fattige pasienter» som hun også har ansvar for å administrere. Fanta forteller at mange i området kjenner til dette fondet og oppsøker derfor kirkens sykehus.

Sykehusprest Grace og sosialarbeider Fanta samarbeider godt

Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Også her gjør Fanta et grundig forarbeid før det gis støtte. Hun har utarbeidet et skjema som fylles ut med ulik informasjon om pasienten, hun snakker med prest, sykepleier, lege og økonom (ikke alltid alle). Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Støtten gis til ulike tester og enkel behandling med tabletter, ikke intravenøsbehandling eller operasjon. Maksbeløpet er 50.000 Franc Cfa (ca 880 kr) pr. pasient.

Fanta bidrar til at ubemidlede og syke får hjelp og støtte!

Tredje og siste kvinnen jeg vil løfte fram her og nå, er Anne. Hun fant jeg på et kontor på den gamle hjelpepleierskolen, lokalene er gjort om til kontorer for ansatte i sykearbeidet. Anne leder det NMS- finansierte prosjektet «Støtte til foreldreløse og sårbare barn».

Prosjektleder Anne, en meget kompetent og flott kvinne!

Målgruppen sier seg selv, foreldreløse barn og barn fra fattige familier. Det pt 110 barn som omsluttes av dette prosjektet. De får bistand til helsehjelp, skole og mat (ukentlig kjøper Anne inn mat og deler ut til barna). Videre har Anne månedlige møter med foresatte og med barna hver for seg. Hun bistår også med psykososial hjelp og bistand til å framskaffe fødselsattest.

Barna får også tilbud om ulike aktiviteter. På lørdagene er det tilbud om å lage forskjellig som kan selges og gi inntekter, som papirblomster til pynt, perlearmbånd og perlepynt på sandaler (klikk-klakker). Videre er det hver sommer ferieleir hvor barna får undervisning og måltider. Rundt juletider arrangeres det julespill hvor barna opptrer med skuespill og sang. Arrangementet avsluttes med at alle foresatte får hver sine julegaver.

Da Helge og jeg var på ferie i Kamerun julen 2019, fikk vi med oss dette arrangementet. Vi ble mektig imponert over organiseringen og kvaliteten på det barna framførte, noe de gjorde med stor glede!

Anna bidrar til at barn får mat, utdannelse og gode opplevelser, alt innenfor en kristen ramme.

Jeg er så takknemlig for å ha møtt disse kvinnene og at gaver fra enkeltpersoner og menigheter i Norge via NMS sørger for midler slik at barn, unge og eldre får et verdig liv og et varig håp!

«Komplementær kunnskapsdeling»

Det var overskriften på noen ettermiddagstimer hvor norske sykepleierskolestudenter og kamerunske sykepleierskolestudenter møttes til gjensidig informasjonsutveksling og læring.

Sykepleierskolen i Ngaoundéré har vært drevet i 3 år og er en del av det statlige utdanningstilbudet for sykepleiere. Skolen har ca 40 elever på hvert trinn. I tillegg er det en egen jordmorutdannelse på skolen med ca 25 elever pr. trinn.

                                                           

Selv om ikke alle de kamerunske studentene var til stede, var de norske studentene absolutt i mindretall, men de hadde forberedt seg godt og avtalt hvem som sa hva om sykepleierstudiet i Norge. Og oversettelse fra engelsk til fransk tok de kamerunske studentene seg av.

Deretter var det de kamerunske studentene sin tur til å fortelle om sitt skolesystem. Så var det tid for spørsmål og de var det mange av fra begge kanter. ´Spørsmålene gikk bl.a på detaljer i undervisningen og om staten har ansvar for å skaffe dem jobb når de er ferdige.

Siste del av programmet var å vise en undervisningssituasjon. De norske snakket om observasjon av respirasjon, viste hvordan telle det og forklarte når fare var på ferde. 

De kamerunske snakket om hvordan forebygge og behandle malaria.

Til slutt var det tid for fotografering!

Det gøyeste var nok å mingle litt i etterkant, ta bilder sammen og av hverandre og selvfølgelig selfier. Gode og varige minner!

Besøk fra Universitetet i Stavanger (UiS)

For 4.året på rad er sykepleierstudenter fra UiS på praksis i Ngaoundéré. UiS har fått støtte fra HK-dir til et prosjekt med mål om å øke antall studenter som velger praksisplass i utlandet. Noe de allerede har lyktes med her i Kamerun. Denne gang er det 18 studenter i motsetning til tidligere hvor det har vært 8-10. Studentene har praksis på det regionale sykehuset og det lutherske sykehuset (eid av kirken).

Noen av studentene kledd for feiring av Nasjonaldag

Hvert år ila praksisperioden kommer lærere på praksisbesøk. Denne gang kom lærerne Bodil Bø og Kristina Sundt-Eriksen, samt en fransktalende rådgiver på Helse-Vitenskaplige Institutt Francois-Xavier Constantin Jonsson.

Fra v. Studiekoordinator NMS Global Exhange Audrey Djima, rådgiver Francois-Xavier Constantin Jonsson, lærer Kristina Sundt-Eriksen og lærer Bodil Bø

Besøket fikk med seg mye ila den lille uken de var her: Besøk, omvisning og samtaler med ansatte/studenter på praksisplassene, refleksjonsgrupper med studentene, besøk på sykepleierskolen, « turistturer » til Tellofossen og Mount Ngaoundéré, samtaler med ansatte ved senteret og oss studiekoordinatorer, parader på Kamerun sin nasjonaldag og mange gode måltider. De reiste hjem mette av inntrykk, takknemlige for alle de flotte studentene UiS har her og imponert over oppfølgingen de får fra lokal stab !

                Lærer Bodil intervjuer Trym og Eirik.

17.mai feiring i Ngaoundéré

Feiringen av nasjonaldagen ble slik som feiringer flest blir der nordmenn i utlandet samles. Den startet med frokost/brunch/lunsj arrangert for og med de 28 studentene som er her nå og lokale venner. Bordene var nydelig dekket, buffeten bestod av de lekreste retter, alt fra norsk spekemat til crêpe (franske pannekaker) og på programmet stod 17.mai sanger, tale for dagen, tale til herrene og tale til damene. Grunnet regn ble det ingen konkurranser og leker, men desto mer musikk og dans med god stemning😄 

Det planlagte 17.mai toget var også egentlig avlyst pga regn, men da det ble et kort opphold i det vi skulle sette oss til bords for å innta middagen, kom det et forsiktig spørsmål fra de lokale her på senteret om vi ikke kunne gå i tog likevel, nå når det var stoppet å regne. Og vi norske var ikke seine å be. - ja, klart vi ville gå i tog! Så det ble en liten runde mellom husene med hurrarop og 17. mai sanger. 

Noen av de lokalt ansatte har hatt et nært forhold til oss nordmenn i flere tiår og kjenner godt til våre 17.mai tradisjoner, så for dem var det ekstra stas med 17.mai toget og den påfølgende middagen som de alle ble invitert til. 

 

Under middagen ble det seg hør og bør på en 17.mai, holdt en tale og avsunget 17.mai sanger 

(vet ikke hvor mange ganger "Ja, vi elsker" runget over tunet her ila gårsdagen 😍 

Det er utrolig hva man får seg til å gjøre...., men på grunn av at det var mange kamerunere i salen, var det viktig for meg å si noe om bakgrunnen for 17.mai og om våre norske verdier som rettferdighet og frihet, samt vårt demokrati.

Ekteparet Gui, mine nærmeste medarbeidere her, kledd i norske farger for anledningen.

Er du DNS-venn og kunstnerisk anlagt?

 Helge trenger hjelp fra én eller flere dyktige kunstnere med tilknytning til Den Norske Skolen i Kamerun. Prosjektet er som følger:

Denne veggen skal ikke lenger ha bokhyller. Den skal fylles med noe som er vegg-montert og som kan fortelle glimt fra den norske skolens historie:

Avstanden fra den nye døra som restauranten har laget (den leder inn til naborommet) til gardin-veggen som deler rommet, er 4,5 meter. Høyde fra golv til tak er 2,8 meter.

Dette er elementer som kan settes på f.eks frittstående hyller:

Elevarbeider i keramikk.

Pene bøker brukt i undervisningen. Spesielt aktuelt med bøker
som det gir mening å bla i uten å kunne norsk.

Store barnebøker som eventuelt kan bli til innrammede plakater.

Flere ganske pene bøker.

Det er tatt vare på en del DVD'er og til og med noen VHS-kassetter. Så har vi en norsk tavle-linjal og selvsagt tavlekritt. 

Det vi mangler, er dette:

- Bilder av elever på skolen, for eksempel printet ut i A3-format og i ramme eller vist fram på en annen, kreativ måte.
- Undervisningsmateriell av ett eller annet slag, en skålvekt, en bordmontert blyantspisser, noen kjemikalier for naturfagundervisning eller annet utstyr ang. naturfag mm.
- Annet som kan peke tilbake på skoleaktivitet

Hvem melder seg som interessert i å utforme en slik veggmontert utstilling i det som nå er restauranten (tidligere storklasserommet) ved kurssenteret CIAEI?

Ta kontakt med Helge på Messenger eller på e-post til hfvatne(alfakrøll)hotmail.com, eller skriv i kommentarfeltet her slik at Helge kan ta kontakt.

Ta også kontakt hvis du har digitale bilder som kan bli til gode bilder i stort format på veggen!

Planen er at utstillingen skal være ferdig montert om 6 til 12 måneder.

Tilbake i Norge

Det tok nesten to døgn fra Ngaoundere til Kolsås. Men nå er vi her.

Vi feirer konfirmasjon i Vennesla 10. mai. Vårt eldste barnebarn konfirmeres. Deretter reiser Else tilbake til Kamerun for å fortsette i stillingen som koordinator for studentene i praksis. Helge blir igjen i Norge.

Utstilling om NMS i restauranten ved CIAEI

 Ledelsen ved kurssenteret CIAEI her på "campus" ønsker at den ene veggen i dagens restaurant for CIAEI (tidligere storklasserom) skal brukes til en fast utstilling om bygningens historie, altså driften av Den Norske Skolen (DNS) i Kamerun. Det skal da monteres frittstående hyller og henges opp bilder, plakater etc. slik at alt blir dekorativt samtidig som det gir et bilde av skolens virksomhet.

Helge har tatt vare på "ting og tang" som kan brukes i en slik utstilling. I tillegg vil vi trenge bilder, helst i A3 format. Bilder i A3 format kan printes ut i Ngaoundere, og innramming kan også gjøres her.

Vi utfordrer tidligere lærere og elever ved DNS til å melde seg interessert i å utforme denne utstillingen. Utformingen mp tegnes ut på papir eller digitalt, så vil personer her realisere utstillingen på veggen.

Meld interesse ved å sende melding til Helge i Messenger, eller skriv litt i kommentarfeltet, så tar Helge kontakt.

Utstillingen er tenkt ferdig til en litt høytidelig markering om 6-12 måneder.

Vi er nå snart på vei til Norge. Flyet går om noen timer. Vi skal være med i konfirmasjonen til vårt eldste barnebarn. Else reiser tilbake til Kamerun og blir her til midten av juni, mens Helge blir igjen i Norge.

Tilbake i Norge vil Helge informere mer om arbeidet med DNS-utstillingen. Han legger ut bilder av bøker og "ting og tang" som kan inngå i utstillingen. Men akkurat nå er tiden knapp, - vi vil helst rekke flyet .....   :)

1. mai - Arbeidets fest!

1. mai i Ngaoundere er en festdag. Ingen kamp for rettigheter, ingen paroler om lik lønn eller annet. Bare "folketog" foran hovedtribunen på byens festplass. Og mye venting. Myyyyye venting.

Studentene var bedt om å møte kl. 08.00 foran kurssenterets resepsjon. Vi visste om "afrikansk tid", så vi møtte 08.30. Kl. 09.15 dro alle ansatte ved kurssenteret pluss 8 studenter til byens festplass. Fra kl. 09.30 til kl 12.45 ventet vi der i skyggen av et tre.

Her er gjengen i kurssenterets "uniform", alle ansatte, 7 norske studenter og oss to gamle.

Mens vi ventet der i skyggen, samlet det seg rundt oss grupper med like drakter eller T-skjorter. Hver private bedrift, hver utdanningsinstitusjon over grunnskolenivå og hvert statlig og kommunalt kontor var representert i sine "uniformer". Banner og plakater viste hvem gruppene var.

Kl. 12.45 var det vår tur til å henge oss på oppmarsjen foran hovedtribunen. I 3-4 minutter gikk vi der, i flott formasjon med fire i bredden, og vi vinket som vi skulle da vi passerte tribunen. Over høyttaler ble det informert om CIAEI, et senter og møtested for kultur- og kompetanseutveksling. (Se CIAEI - Centre International). 

Etter opplegget på festplassen, var det middag for alle i restauranten på kurssenteret. Også her ble det forsinkelse. Vi måtte vente på direktøren. Han var blant dem som satt på tribunen og hadde mottakelse hos guvernøren. Så da vet vi det. 1. mai er en ventedag ....

Hjemme hos-reportasje

Vi har ikke rukket å besøke så mange der de bor. Men noen har det blitt. Jeg dropper navn, men de som har kjennskap til NMS sitt arbeid i Kamerun på 80-90 tallet, kjenner kanskje igjen noen.

Første bilde viser et hyggelig besøk hos den pensjonerte tannlegen på Hôpital Protestant. Han har som pensjonist åpnet privat tannklinikk sammen med den andre pensjonerte tannlegen (i forgrunnen). Tannlegen ble intervjuet på norsk om sin oppvekst, skolegang, utdanning i Norge og livets gleder og sorger. Studentene syntes han hadde en interessant historie å fortelle.

Hjemme hos tannlegen

I et annet fint hus som vi besøkte, bor en pensjonert prest med dårlige ben. Han var lenge prest i bykirken. De siste årene før pensjonsalder, - og også etter pensjonsalder når kroppen har tillatt det, var han fengselsprest. Han hadde litt av hvert å fortelle derfra. Kona hans jobbet på sykehuset før hun nå nyter pensjonistlivet med grønnsakshage, blomster og familie med barnebarn rundt seg.

Pensjonert prest med mange venner i Norge.

Siste besøk var i litt enklere omgivelser. Else var ofte her på besøk hos en leder i en FPC-gruppe (kvinnegruppe).

Disse husene befant seg utenfor byen i 1994, men var nå blitt en del av en tettbygd bydel.

Praksisplasser for norske studenter i en afrikansk kontekst

I uken etter påske har lokal studiekoordinator Audrey og jeg (Else) vært på besøk til studentenes praksisplasser på sykehus, barnehjem og i en organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det har vært lærerikt og interessant, og veldig fint å se studentene i aksjon. De har uten tvil mye å tilføre der de er i praksis, men også å lære. 

Det er for tiden 9 norske studenter her i Ngaoundéré, og i midten av mai kommer 18 nye. Det er studenter fra Nord universitet Bodø, Nord universitet Levanger, VID Stavanger, VID Oslo og Universitetet i Stavanger. 

Studieretningene er barnevern, sosialt arbeid (sosionom), vernepleier og sykepleier. Perioden de er i praksis, varierer fra fem uker til 5 måneder. 

«Foyer de Sourire et du Partage» (bildene under) er et barnehjem sentralt i Ngaoundéré som drives av en pensjonert lærer fra den katolske videregående skolen i byen, mama Luisi. Hun har innredet sine avdøde foreldres bolig til et barnehjem hvor hun bor sammen med ni små, foreldreløse barn. I tillegg er det noen eldre barn og barn fra flyktingefamilier som har tilhold i nabolaget, men er tilknyttet barnehjemmet.

                                              

Det andre barnehjemmet, «Star of Hope» (bildene under), ligger et stykke utenfor byen i det gamle skogsområdet «Eaux et Forets», - for dere som er lokalkjente. Det var søster Carine som sikret seg tomt der da myndighetene bestemte å hogge ned skogen og legge ut boligtomter isteden. Søster Carine har bygget opp Star of Hope til en stor institusjon som består av sengeavdelinger for de mange barna, fra babyer til tenåringer, lekerom, klasserom for barneskoletrinnet, bibliotek, spesialrom for dataopplæring og søm, gjestehus og en liten sykestue. 

Mens vi var på Star of Hope, får søster Carine en telefon fra sosialarbeideren på det regionale sykehuset med spørsmål om å ta imot et søskenpar på fire og seks år som har mistet moren sin av HIV.  Barna var velkomne til Star og Hope! Senere samme dag ble de tatt i imot av noen av våre studenter som vasket og stelte dem og ga dem mye kjærlighet og omsorg. Behovene er store!

På det regionale sykehuset har sosionomstudent Mats Ole (bildet over) praksis. Fra midten av mai vil han få selskap av 8 sykepleierstudenter. På sykehuset har de bl.a en flunkende ny dialyseavdeling, den eneste av sitt slag i Nord-Kamerun. Der ble vi kledd opp i engangsfrakker og munnbind før vi ble geleidet inn (bildet under). Avdelingen har plass til 10 pasienter til dialyse samtidig. Lederen for avdelingen er en fulani som snakker flytende fransk og engelsk (for en tidligere Malimisjonær var det stort å møte ham!). Det blir spennende å se hvordan studentene vil oppleve å ha praksis her.

                                              
På det protestantiske sykehuset (som eies av den luherske kirken EELC) er det spesielt barneavdelingen og nyfødtavdelingen som er sykehusets stolthet. Den ledes med stø hånd av dr. Michelle. Pasienter som kommer til sykehuset og ikke har penger til behandling, kan få hjelp fra et fond som NMS finansierer.

Under vårt besøk på barneavdelingen var vi vitne til at det ble lagt inn et barn hvis mor ikke hadde muligheter til å betale for behandlingen. Sosialarbeider Fanta ble kontaktet, og sammen med dr. Michelle besluttet de at dette barnet skulle få hjelp fra fondet (bildet under). På vegne av de mange trengende er Fanta veldig takknemlig til NMS for dette fondet!                              

                                                

I tilknytning til det protestantiske sykehuset er det en sykepleierskole som startet opp i 2022, på samme område hvor det var hjelpepleierskole for en tid tilbake. Skolen er en del av det statlige utdanningssystemet for sykepleiere og har 45 studenter på hvert trinn (bildet under rektor Abraham besøker en klasse). Skolen har også en egen treårig utdannelse for jordmødre med rundt 20 studenter på hvert trinn.

"Association Handicare" er en organisasjon med 35 medlemmer med funksjonsnedsettelse. Jeg besøkte dem en søndag ettermiddag sammen med vernepleierstudentene (bildet nedenfor). Denne ettermiddagen var det samlet 16 døve unge menn. Blant de andre deltakerne var det også stumme og autister. 

Slike samlingene finner sted hver søndag ettermiddag i "gården" til Venance og hennes mann (bildet under). Deres visjon og kall er å bidra til at unge mennesker med funksjonsnedsettelse opplever at de er like mye verdt som andre mennesker, til tross for sitt handicap. I løpet av noen ettermiddagstimer ble studentene og jeg presentert for resultater av et planmessig arbeid som har pågått i 8 år, et arbeid uten økonomisk støtte utenfra, men ledet av én som er større enn oss alle. En fantastisk opplevelse! 

   Fra venstre: Johanne, Else, Henriette, Venance, Carla og Mari.

Femmes pour Christ

Det er bare å lære det franske navnet på kvinnegruppene i den lokale, lutherske kirken her: Femmes pour Christ, Kvinner for Kristus.

Kvinne-organisasjonen feirer 50 år til høsten. I mange av disse årene var Satou Marthe leder. Hun er "still going", men kanskje ikke "strong" som tidligere.

Satou Marthe

De aller fleste menigheter har minst én slik gruppe. Else er blitt med i gruppen som er tilknyttet gudstjeneste nummer 2 i kirken Emmanuel (tidligere sykehuskapellet).

I «sykehuskapellet» er det to gudstjenester hver søndag. På søndag etter påske besøkte kvinnegruppen fra gudstjeneste nummer 2 (kl. 10.00) sine medsøstre i gudstjeneste 1 (kl. 08.00). Ulike kvinnegrupper sang og danset etter tur. Fullt trøkk, masse rytme.

Skikken her er at gode sang- og musikkprestasjoner skal belønnes med penger. Her er det trommeslageren som hedres med et seddeldryss:

Etter å ha sett disse videosnuttene, regner jeg med at alle nå forstår at norsk misjon i Kamerun har vært ren kulturimperialisme. Norsk kultur er påtvunget mennesker i en sårbar situasjon!😊

Biblioteket på DNS

Helge har nå brukt noen dager på å gå gjennom alle bøkene, kanskje så mange som 1500, i det som en gang var biblioteket ved Den Norske Skolen (DNS) i Kamerun. Hoveddelen av biblioteket har vært plassert i den ene halvdelen av storklasserommet som kunne deles med en trekkspilldør.

Det er i dette "storklasserommet" at kurssenteret CIAEI (Centre International d'Accueil

 et d'Echanges Interculturels de Ngaoundéré, se nettsiden CIAEI - Centre International - Norsk ) bruker som restaurant. Både den nye direktøren ved senteret og NMS i Norge ønsker at restauranten skal få slippe å være boksamling lenger. Nå skjer dette, og da på følgende måte:

- Eldre bøker innen teologi etc fra perioden før 1960, gis til arkivet ved Den Evangelisk-Lutherske Kirken i Kamerun (EELC). 

- Følgende bøker tas vare på i et nytt, lite bibliotek som opprettes i ett av klasserommene (i den bygningen som fra 1994 rommet arbeidsrom for rektor og lærerne, på 80-tallet sløydsal/klasserom:

   1. Eldre bøker som omhandler misjonsarbeid, kultur etc. 

   2. Et utvalg eldre skolebøker
   3. Et utvalg av god barnelitteratur

   4. Ca 100 romaner for voksne

- Resten av bøkene kastes eller gis bort.

I perioden 1970-1995 var det sånn cirka 70-90 voksne nordmenn, alle misjonærer, i Kamerun. Mange av disse donerte bøkene sine, enten der var andaktsbøker eller skjønnlitteratur, til biblioteket ved Den Norske Skolen da de reiste hjem til Norge for godt. Dette er årsaken til at boksamlingen er blitt så stor.

Det mest spennende med jobben jeg har gjort, har vært å oppdage at bøker har gått i arv fra misjonær til misjonær helt til det ikke lenger var norske misjonærer her. Da ble boka gitt til skolens bibliotek. Så jeg har funnet noen perler:

Gresk-dansk ordbok datert 1885:

Også denne da😉

En liten del av det jeg har funnet og tatt vare på, skal verken kastes eller plasseres i et mini-bibliotek i et klasserom. De bøkene og de tingene skal fortsette å være i restauranten, men på en hel ny måte.

Les om prosjekt utstilling i et annet blogg-innlegg som publiseres fredag 2. mai!