Studenter fra VID vitenskapelige høyskole i praksis i Kamerun

Studentene Johanne Kjenes fra Seim i Nord-Hordaland og Mats Ole Hessen fra Ammerud i Oslo har denne våren bodd i Ngaoundéré i Kamerun.

Begge er studenter ved VID vitenskapelig høyskole. Johanne er vernepleierstudent ved VID Stavanger og Mats Ole er sosionomstudent ved VID Diakonhjemmet. Det var Madagaskar de hadde som førstevalg for praksissted, men begge havnet altså i Kamerun, noe de ikke har angret på.

Ngaoundéré er ikke en destinasjon for turister, så kulturen her oppleves som ekte afrikansk, noe som har vært spennende og lærerikt.

Johanne og Mats Ole har hatt helt forskjellig type praksis her i Ngaoundéré, men de har gjort seg mange av de samme erfaringene.

Johanne har hatt praksis på barneskole for døve og to barnehjem. Mats Ole har i all hovedsak hatt praksis på sosialkontor på to av sykehusene her i byen Ngaoundéré i tillegg til et senter for gatebarn.

Fra sin oppvekst i Groruddalen har Mats Ole mange venner fra innvandrerfamilier. Nå har han selv kjent det på kroppen hvordan vennenes foreldre hadde det som nye i Norge,

-       -  Jeg har opplevd å være innvandrer i fire måneder, noe som vil være nyttig for meg i en framtidig jobb og i det flerkulturelle Oslo, nemlig det å ikke forstå språket og være helt på siden av de kulturelle kodene. Månedene her har gitt meg verdifull kulturell kompetanse, noe som også blir fint å ha på CVen 😊

Ulike måter å kommunisere på uten felles språk, er noe Johanne har lært her. På praksisstedene hun har vært, hvor det har gått på døvespråk eller fransk og hun bare snakker engelsk, har de funnet fram til alternative måter å kommunisere på, noe som har vært lærerikt. 

Johanne har virkelig fått pushet egne grenser i løpet av Afrikaoppholdet. Hun beskriver seg som introvert, så det å bo og leve sammen med andre 24/7 har ikke bare vært lett, men de har snakket godt sammen i huset og snakket om ting underveis. Videre var hun spent på hvordan det skulle gå med språk. Fransk kunne hun overhodet ikke, og hun følte seg usikker i engelsk, men det også har gått bra. I praksisperioden inngår franskkurs, og ved å lytte og snakke med den fransken en kan, har det også fungert. Det er i grunnen utrolig hva en får til bare en er positiv innstilt og åpen for å lære noe nytt!

-       - I løpet av månedene her, har jeg vokst som menneske, blitt tryggere i meg selv både personlig og faglig. Og jeg har lært mye om kulturen her, spesielt mht oppdragelse av barn, noe som er totalt forskjellig fra Norge.

Et eksempel på hvordan hun og de andre norske studentene har bidratt, er å stille spørsmål ved bruken av slag, noe som er veldig vanlig her, enten med håndflaten eller en pinne. Barna på barnehjemmet tisser på seg, også de som er 5-6 år gamle. Reksjonen her er å straffe dem, mens vi norske, vi vil søke å forstå. Det kan være et signal om at barnet ønsker oppmerksomhet, et rop om hjelp.

-        - Vi gir dem derfor kjærlighet ved å ta dem inntil oss på fanget og kose med dem, lenge. Men vi har tid. Når vi reiser, er det ikke så mange på barnehjemmet som kan gjøre det samme. Vi har derfor tatt initiativ til refleksjonsgrupper sammen med de eldste barna på 12-14 år og bestyreren på barnehjemmet, hvor vi har reflektert rundt dette med å gi kjærlighet istedenfor straff. Vi har allerede sett en endring hos bestyreren. Det har blitt færre slag i løpet av månedene vi har vært her. Så det nytter!

Fra praksisperioden i Ngaoundéré, vil Johanne ta med seg mange gode hverdagsøyeblikk, kos på fanget med småbarn som kaller henne mamma og hyggelige spillkvelder med de andre studentene og lokale ungdommer som de har blitt kjent med.

Johanne i praksis på barnehjemmet

En av de siste dagene i praksis hadde Johanne og medstudent Mari invitert barna fra barnehjemmet til CIAIE, kurs– og utvekslings senteret hvor de bor. Det ble en formiddag Johanne aldri vil glemme. Alle barna strålte av glede, de fikk spise seg mette på noe annet enn det de vanligvis spiser, de så film og lekte i andre omgivelser. 10 barn fra 1 – 12 år, lykkelige og takknemlige. En liten gest fra Johanne og Mari som betydde så mye! Det gjorde inntrykk!

Mats Ole har virkelig jobbet med å komme inn i kulturen og forstå de kulturelle kodene, noe som har vært krevende, til tider slitsomt og frustrerende. Noe som har vært det absolutt mest utfordrende for han er på nært hold være vitne til at mennesker bare må dø fordi familien ikke har hatt penger til å betale behandlingen på sykehuset. På sosialkontoret på det regionale sykehuset er det i slike tilfeller en ordning med å hjelpe disse. De prioriterte gruppene er pasienter med funksjonshemming, foreldreløse barn og ubemidlede. Problemet er bare det at det veldig sjeldent bevilges penger til de ubemidlede og trengende fordi sykehuset strever økonomisk. Så ledelsen må prioritere knallhardt, noe som resulterer i at mennesker bare dør. Det har vært tøft å være vitne til for en norsk ungdom.

På sosialkontoret på det regionale sykehuset, fra v. sosialarbeider Abena, tolken Campbell , Mats Ole og ass. studiekoordinator Audrey

Praksisen på det lutherske sykehuset derimot, har vært en bedre opplevelse for Mats Ole. Der er det et velfungerende sosialkontor med god ledelse og et budsjett. Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Mats Ole har sammen med sosialarbeider møtt pasienter og vurdert deres behov for hjelp. Det har vært godt for han å se at der er det i hvert fall et sosialkontor som fungerer, mye takket være innsamlede midler fra NMS øremerket «Fond til fattige pasienter».

Noe annet som Mats Ole også har sett på nært hold og som har imponert han, er hvordan enkeltpersoner har bidratt til å gjøre hverdagen bedre for andre. Han nevner en mann som helt på eget initiativ og uten faste støttespillere, har etablert et senter for gatebarn. Videre har han på sykehuset sett sykepleiere som av egen lomme har betalt utstyr til behandling. Mats Ole konstaterer at til tross for manglende ressurser, skjer det mye positivt grunnet slike ildsjeler.

Både Johanne og Mats Ole er takknemlige for praksisperioden her.

Johanne er takknemlig for en annerledes og fin praksisperiode hvor hun virkelig har opplevd Afrika på nært hold!

Mats Ole framhever den store gjestfriheten han har opplevd her og det at det har vært så lett å bli kjent med folk.

- Jeg har hatt mange gode og verdifulle samtaler. Det er gode minner som jeg vil ta med meg hjem, sier Mats Ole som har fått mange lokale venner i Kamerun i løpet av praksisoppholdet.

Studentene fra VID i Kamerun våren 2025 fra v. Henriette Refsdal, Carla Isabel, Mats Ole Hessen, Johanne Kjenes og Mari Amdal