Praksisplasser for norske studenter i en afrikansk kontekst

I uken etter påske har lokal studiekoordinator Audrey og jeg (Else) vært på besøk til studentenes praksisplasser på sykehus, barnehjem og i en organisasjon for mennesker med funksjonsnedsettelse. Det har vært lærerikt og interessant, og veldig fint å se studentene i aksjon. De har uten tvil mye å tilføre der de er i praksis, men også å lære. 

Det er for tiden 9 norske studenter her i Ngaoundéré, og i midten av mai kommer 18 nye. Det er studenter fra Nord universitet Bodø, Nord universitet Levanger, VID Stavanger, VID Oslo og Universitetet i Stavanger. 

Studieretningene er barnevern, sosialt arbeid (sosionom), vernepleier og sykepleier. Perioden de er i praksis, varierer fra fem uker til 5 måneder. 

«Foyer de Sourire et du Partage» (bildene under) er et barnehjem sentralt i Ngaoundéré som drives av en pensjonert lærer fra den katolske videregående skolen i byen, mama Luisi. Hun har innredet sine avdøde foreldres bolig til et barnehjem hvor hun bor sammen med ni små, foreldreløse barn. I tillegg er det noen eldre barn og barn fra flyktingefamilier som har tilhold i nabolaget, men er tilknyttet barnehjemmet.

                                              

Det andre barnehjemmet, «Star of Hope» (bildene under), ligger et stykke utenfor byen i det gamle skogsområdet «Eaux et Forets», - for dere som er lokalkjente. Det var søster Carine som sikret seg tomt der da myndighetene bestemte å hogge ned skogen og legge ut boligtomter isteden. Søster Carine har bygget opp Star of Hope til en stor institusjon som består av sengeavdelinger for de mange barna, fra babyer til tenåringer, lekerom, klasserom for barneskoletrinnet, bibliotek, spesialrom for dataopplæring og søm, gjestehus og en liten sykestue. 

Mens vi var på Star of Hope, får søster Carine en telefon fra sosialarbeideren på det regionale sykehuset med spørsmål om å ta imot et søskenpar på fire og seks år som har mistet moren sin av HIV.  Barna var velkomne til Star og Hope! Senere samme dag ble de tatt i imot av noen av våre studenter som vasket og stelte dem og ga dem mye kjærlighet og omsorg. Behovene er store!

På det regionale sykehuset har sosionomstudent Mats Ole (bildet over) praksis. Fra midten av mai vil han få selskap av 8 sykepleierstudenter. På sykehuset har de bl.a en flunkende ny dialyseavdeling, den eneste av sitt slag i Nord-Kamerun. Der ble vi kledd opp i engangsfrakker og munnbind før vi ble geleidet inn (bildet under). Avdelingen har plass til 10 pasienter til dialyse samtidig. Lederen for avdelingen er en fulani som snakker flytende fransk og engelsk (for en tidligere Malimisjonær var det stort å møte ham!). Det blir spennende å se hvordan studentene vil oppleve å ha praksis her.

                                              
På det protestantiske sykehuset (som eies av den luherske kirken EELC) er det spesielt barneavdelingen og nyfødtavdelingen som er sykehusets stolthet. Den ledes med stø hånd av dr. Michelle. Pasienter som kommer til sykehuset og ikke har penger til behandling, kan få hjelp fra et fond som NMS finansierer.

Under vårt besøk på barneavdelingen var vi vitne til at det ble lagt inn et barn hvis mor ikke hadde muligheter til å betale for behandlingen. Sosialarbeider Fanta ble kontaktet, og sammen med dr. Michelle besluttet de at dette barnet skulle få hjelp fra fondet (bildet under). På vegne av de mange trengende er Fanta veldig takknemlig til NMS for dette fondet!                              

                                                

I tilknytning til det protestantiske sykehuset er det en sykepleierskole som startet opp i 2022, på samme område hvor det var hjelpepleierskole for en tid tilbake. Skolen er en del av det statlige utdanningssystemet for sykepleiere og har 45 studenter på hvert trinn (bildet under rektor Abraham besøker en klasse). Skolen har også en egen treårig utdannelse for jordmødre med rundt 20 studenter på hvert trinn.

"Association Handicare" er en organisasjon med 35 medlemmer med funksjonsnedsettelse. Jeg besøkte dem en søndag ettermiddag sammen med vernepleierstudentene (bildet nedenfor). Denne ettermiddagen var det samlet 16 døve unge menn. Blant de andre deltakerne var det også stumme og autister. 

Slike samlingene finner sted hver søndag ettermiddag i "gården" til Venance og hennes mann (bildet under). Deres visjon og kall er å bidra til at unge mennesker med funksjonsnedsettelse opplever at de er like mye verdt som andre mennesker, til tross for sitt handicap. I løpet av noen ettermiddagstimer ble studentene og jeg presentert for resultater av et planmessig arbeid som har pågått i 8 år, et arbeid uten økonomisk støtte utenfra, men ledet av én som er større enn oss alle. En fantastisk opplevelse! 

   Fra venstre: Johanne, Else, Henriette, Venance, Carla og Mari.