Festgudstjeneste 1.pinsedag i universitetskirken på Dang

Avslutning på en 40 års prestetjeneste ble markert 1.pinsedag i studentmenigheten på Dang. Det var mange som var kommet for å ta avskjed med studentprest Fomgbami Etienne som nå går av med pensjon.

Den første prestetjenesten Fomgbami Etienne hadde var som skoleungdomsprest på College (kirkens ungdoms- og videregående skole) i Ngaoundéré. I tillegg til jobben på College, var han også menighetsprest. Hver søndag ledet han den fransktalende gudstjenesten i «Stasjonskirken» som den ble kalt, den første kirken som ble bygget i Ngaoundéré i 1934.

Pastor Etienne Fomgbami forretter gudstjeneste i 1990

Helge og jeg har kjent Etienne helt siden denne tiden. Han var «vår» prest i menigheten vi gikk, og han døpte vår yngste sønn, Magnus 5. januar 1990. Dåpssamtalen foregikk hjemme hos oss, en samtale jeg aldri vil glemme. Etienne snakket om dåpens dype innhold og betydningen av praktiseringen av troen i hjemmet. Jeg kan huske jeg syntes det var så fint at han snakket med oss om dette. Han gjorde ikke noe forskjell på folk. Han avsluttet dåpssamtalen med å be for dåpsbarnet, søsken, foreldre og faddere!

Magnus sin dåp 7.januar 1989

I sin tale til Etienne  1.pinsedag fortalte den nasjonale biskopen i den lutherske kirken, Jean Baiguele, at han hadde bodd hos Etienne og kona Jeanne i perioden Etienne jobbet som studentprest. Han selv gikk på videregående skole da. Og det han husker best fra den tiden, var at morgenen begynte tidlig i det hjemmet, svært tidlig. Kl.05.00 var det morgenbønn for alle som bodde i huset og dagen ble avsluttet med kveldsbønn kl 22. For biskop Baiguele har dette vært noe han har tatt med inn i sitt eget hjem. Biskopen trakk også fram den gode rollemodellen Etienne og Jeanne var som ektepar. De viste åpent at de var glade i hverandre og de hadde det moro sammen, noe som ikke er så vanlig i denne kulturen.

Nasjonal biskop Jean Baiguele

De siste 12 årene har Etienne vært studentprest ved universitetet. Hele gudstjenesten vitnet om hvor stor betydning han hadde hatt for studentene og de ansatte der. 

Jeg satt ved siden av disse to flotte damene. De er begge i menighetsrådet. Damen i gult er datter til landsbysjefen i Meiganga og gift med sous-prefet (høtstående embetsmann) i Ngaoundere. Hun hadde en hilsen til Etienne på vegne av sin mann som hadde vært en av Etienne sine konfirmanter på slutten av 80-tallet. Damen i rødt er datter til landsbysjefen i Ngaoundere og gift med en prestesønn (Bakari Etienne)

Det var svært mange som hadde en hilsen til Etienne hvor de takket for gode samtaler med verdifull veiledning. Under denne delen av gudstjenesten satt ekteparet Fomgbami i en god sofa foran alteret. Der de også tok imot alle som ønsket å takke dem personlig. I lange rekker kom en og en gruppe fram syngende og dansende med gaver, smil og takk.  

I årene mellom skoleungdomsprest og studentprest, har Etienne bl.a jobbet som ass.biskop (nestleder i kirken) og som misjonær sammen med sin familie i Canada. Etienne har flere ganger vært i Norge i forbindelse med studier eller i jobb. Vi har hatt gleden av å ha han og Jeanne på besøk hos oss i Oslo. Etienne hadde også en periode ansvar for oppfølging av sør-sør-misjonærer fra Kamerun til Mali og var flere ganger i Mali hvor vi også hadde gleden av å ha han på besøk.

Møtepunktene med Etienne og Jeanne har vært mange fra første gang vi møttes for 40 år siden. Det har vært verdifulle møter med ærlige samtaler om livet på tvers av kulturer og landegrenser. Det var derfor ekstra gledelig og stas for meg å være med på avslutningsgudstjenesten! Jeg er takknemlig for vårt vennskap over så mange år!

1.juledag 2019 var Helge og jeg på gudstjeneste på Dang hvor vi møtte Etienne og Jeanne 

Studenter fra VID vitenskapelige høyskole i praksis i Kamerun

Studentene Johanne Kjenes fra Seim i Nord-Hordaland og Mats Ole Hessen fra Ammerud i Oslo har denne våren bodd i Ngaoundéré i Kamerun.

Begge er studenter ved VID vitenskapelig høyskole. Johanne er vernepleierstudent ved VID Stavanger og Mats Ole er sosionomstudent ved VID Diakonhjemmet. Det var Madagaskar de hadde som førstevalg for praksissted, men begge havnet altså i Kamerun, noe de ikke har angret på.

Ngaoundéré er ikke en destinasjon for turister, så kulturen her oppleves som ekte afrikansk, noe som har vært spennende og lærerikt.

Johanne og Mats Ole har hatt helt forskjellig type praksis her i Ngaoundéré, men de har gjort seg mange av de samme erfaringene.

Johanne har hatt praksis på barneskole for døve og to barnehjem. Mats Ole har i all hovedsak hatt praksis på sosialkontor på to av sykehusene her i byen Ngaoundéré i tillegg til et senter for gatebarn.

Fra sin oppvekst i Groruddalen har Mats Ole mange venner fra innvandrerfamilier. Nå har han selv kjent det på kroppen hvordan vennenes foreldre hadde det som nye i Norge,

-       -  Jeg har opplevd å være innvandrer i fire måneder, noe som vil være nyttig for meg i en framtidig jobb og i det flerkulturelle Oslo, nemlig det å ikke forstå språket og være helt på siden av de kulturelle kodene. Månedene her har gitt meg verdifull kulturell kompetanse, noe som også blir fint å ha på CVen 😊

Ulike måter å kommunisere på uten felles språk, er noe Johanne har lært her. På praksisstedene hun har vært, hvor det har gått på døvespråk eller fransk og hun bare snakker engelsk, har de funnet fram til alternative måter å kommunisere på, noe som har vært lærerikt. 

Johanne har virkelig fått pushet egne grenser i løpet av Afrikaoppholdet. Hun beskriver seg som introvert, så det å bo og leve sammen med andre 24/7 har ikke bare vært lett, men de har snakket godt sammen i huset og snakket om ting underveis. Videre var hun spent på hvordan det skulle gå med språk. Fransk kunne hun overhodet ikke, og hun følte seg usikker i engelsk, men det også har gått bra. I praksisperioden inngår franskkurs, og ved å lytte og snakke med den fransken en kan, har det også fungert. Det er i grunnen utrolig hva en får til bare en er positiv innstilt og åpen for å lære noe nytt!

-       - I løpet av månedene her, har jeg vokst som menneske, blitt tryggere i meg selv både personlig og faglig. Og jeg har lært mye om kulturen her, spesielt mht oppdragelse av barn, noe som er totalt forskjellig fra Norge.

Et eksempel på hvordan hun og de andre norske studentene har bidratt, er å stille spørsmål ved bruken av slag, noe som er veldig vanlig her, enten med håndflaten eller en pinne. Barna på barnehjemmet tisser på seg, også de som er 5-6 år gamle. Reksjonen her er å straffe dem, mens vi norske, vi vil søke å forstå. Det kan være et signal om at barnet ønsker oppmerksomhet, et rop om hjelp.

-        - Vi gir dem derfor kjærlighet ved å ta dem inntil oss på fanget og kose med dem, lenge. Men vi har tid. Når vi reiser, er det ikke så mange på barnehjemmet som kan gjøre det samme. Vi har derfor tatt initiativ til refleksjonsgrupper sammen med de eldste barna på 12-14 år og bestyreren på barnehjemmet, hvor vi har reflektert rundt dette med å gi kjærlighet istedenfor straff. Vi har allerede sett en endring hos bestyreren. Det har blitt færre slag i løpet av månedene vi har vært her. Så det nytter!

Fra praksisperioden i Ngaoundéré, vil Johanne ta med seg mange gode hverdagsøyeblikk, kos på fanget med småbarn som kaller henne mamma og hyggelige spillkvelder med de andre studentene og lokale ungdommer som de har blitt kjent med.

Johanne i praksis på barnehjemmet

En av de siste dagene i praksis hadde Johanne og medstudent Mari invitert barna fra barnehjemmet til CIAIE, kurs– og utvekslings senteret hvor de bor. Det ble en formiddag Johanne aldri vil glemme. Alle barna strålte av glede, de fikk spise seg mette på noe annet enn det de vanligvis spiser, de så film og lekte i andre omgivelser. 10 barn fra 1 – 12 år, lykkelige og takknemlige. En liten gest fra Johanne og Mari som betydde så mye! Det gjorde inntrykk!

Mats Ole har virkelig jobbet med å komme inn i kulturen og forstå de kulturelle kodene, noe som har vært krevende, til tider slitsomt og frustrerende. Noe som har vært det absolutt mest utfordrende for han er på nært hold være vitne til at mennesker bare må dø fordi familien ikke har hatt penger til å betale behandlingen på sykehuset. På sosialkontoret på det regionale sykehuset er det i slike tilfeller en ordning med å hjelpe disse. De prioriterte gruppene er pasienter med funksjonshemming, foreldreløse barn og ubemidlede. Problemet er bare det at det veldig sjeldent bevilges penger til de ubemidlede og trengende fordi sykehuset strever økonomisk. Så ledelsen må prioritere knallhardt, noe som resulterer i at mennesker bare dør. Det har vært tøft å være vitne til for en norsk ungdom.

På sosialkontoret på det regionale sykehuset, fra v. sosialarbeider Abena, tolken Campbell , Mats Ole og ass. studiekoordinator Audrey

Praksisen på det lutherske sykehuset derimot, har vært en bedre opplevelse for Mats Ole. Der er det et velfungerende sosialkontor med god ledelse og et budsjett. Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Mats Ole har sammen med sosialarbeider møtt pasienter og vurdert deres behov for hjelp. Det har vært godt for han å se at der er det i hvert fall et sosialkontor som fungerer, mye takket være innsamlede midler fra NMS øremerket «Fond til fattige pasienter».

Noe annet som Mats Ole også har sett på nært hold og som har imponert han, er hvordan enkeltpersoner har bidratt til å gjøre hverdagen bedre for andre. Han nevner en mann som helt på eget initiativ og uten faste støttespillere, har etablert et senter for gatebarn. Videre har han på sykehuset sett sykepleiere som av egen lomme har betalt utstyr til behandling. Mats Ole konstaterer at til tross for manglende ressurser, skjer det mye positivt grunnet slike ildsjeler.

Både Johanne og Mats Ole er takknemlige for praksisperioden her.

Johanne er takknemlig for en annerledes og fin praksisperiode hvor hun virkelig har opplevd Afrika på nært hold!

Mats Ole framhever den store gjestfriheten han har opplevd her og det at det har vært så lett å bli kjent med folk.

- Jeg har hatt mange gode og verdifulle samtaler. Det er gode minner som jeg vil ta med meg hjem, sier Mats Ole som har fått mange lokale venner i Kamerun i løpet av praksisoppholdet.

Studentene fra VID i Kamerun våren 2025 fra v. Henriette Refsdal, Carla Isabel, Mats Ole Hessen, Johanne Kjenes og Mari Amdal

Kvinner i Kamerun

Jeg imponeres stadig av kvinner her i Kamerun, kvinner som tar ansvar, som får til noe og som ser og gjør noe for de mest sårbare.

 Den siste uken har jeg møtt tre kvinner som har imponert meg. Disse er døvelærer Venance, sosialarbeider Fanta og prosjektleder Anne.

Venance, Fanta og Anna bidrar hver for seg til å utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet, samtidig som de deler troen på Jesus!

Døvelærer Venance traff jeg på kirkens college (ungdomsskole og gymnas). Der var hun i gang med å repetere pensum sammen med fire unge gutter som skal ta ungdomsskoleeksamen kommende uke. Venance fortalte at det var til sammen 14 fag de var innom og spesielt var det fransken de unge hadde problemer med. De har lært fransk døvespråk, men døvespråket de «snakker» er ikke det samme som skriftlig fransk, og med sensorer som ikke skiller på hvem som er hvem (naturlig nok), får de døve dårlig karakter eller stryk i fransk. Enkelte år har derfor Venance tatt med seg en gruppe til hovedstaden for å gå opp til eksamen der. På et senter hvor ungdom med funskjonsnedsettelse kan de ta eksamen og også bli sensurert deretter. Reisen og oppholdet dit er det dessverre ikke noe budsjett til, så Venenace har finansiert turen av egen lomme, noe hun ikke har muligheten til å prioritere i år.

Lønnen til døvelærer Venance finansieres via NMS prosjektet «Undervisningstilbud til døve». Ungdommene Venance følger opp på college, har gått barneskolen på døveskolen som ligger i Ngaoundéré sentrum. Dette skoleåret har Venance fulgt opp 19 døve på college.

Venance fortalte meg med stolthet at i fjor var det en av «hennes» elever som stod på «Bacalauréat»(det samme som det norske gymnaseksamen) Nå er han student ved Ngaoundéré universitet.

Venace bidrar til at en marginalisert gruppe unge i Kamerun får et verdig liv!

Den andre kvinnen som jeg vil løfte fram, er Fanta. Hun er sosialarbeider på kirkens sykehus. Jeg møter henne på hennes kontor på sykehuset. Denne morgenen har hun besøk av Rosalin og hennes 5 måneders gamle sønn. Rosalin mistet mannen i en trafikkulykke under svangerskapet Da sønnen Caleb ble født, var det ingen melk i brystene hennes som kunne gi Caleb den maten han trengte. Rosalin kjente til Fanta og at det kunne være hjelp å få hos henne. Og det var det!

Fanta forteller at det er mange kvinner som har det på samme måten som Rosalin. Sykehuset har derfor et tilbud til disse kvinnene om å få tilskudd til morsmelk erstatning. Det er Fanta som har ansvar for å vurdere behovet for støtte. Hun drar derfor på hjemmebesøk og danner seg et helhetsbilde av familien før hun anbefaler støtte og hva slags støtte familien skal få. Det kan være klær, mat, penger og/eller morsmelkerstatning. Denne ordningen finansieres gjennom gaver fra enkeltpersoner gitt via sykehuset.

Jeg oppsøkte Fanta for å bli litt mere kjent med NMS-prosjektet «Fond til fattige pasienter» som hun også har ansvar for å administrere. Fanta forteller at mange i området kjenner til dette fondet og oppsøker derfor kirkens sykehus.

Sykehusprest Grace og sosialarbeider Fanta samarbeider godt

Fattige pasienter uten pårørende er målgruppen. Også her gjør Fanta et grundig forarbeid før det gis støtte. Hun har utarbeidet et skjema som fylles ut med ulik informasjon om pasienten, hun snakker med prest, sykepleier, lege og økonom (ikke alltid alle). Det er klare retningslinjer for hvem som kan få støtte og hva de kan få støtte til. Støtten gis til ulike tester og enkel behandling med tabletter, ikke intravenøsbehandling eller operasjon. Maksbeløpet er 50.000 Franc Cfa (ca 880 kr) pr. pasient.

Fanta bidrar til at ubemidlede og syke får hjelp og støtte!

Tredje og siste kvinnen jeg vil løfte fram her og nå, er Anne. Hun fant jeg på et kontor på den gamle hjelpepleierskolen, lokalene er gjort om til kontorer for ansatte i sykearbeidet. Anne leder det NMS- finansierte prosjektet «Støtte til foreldreløse og sårbare barn».

Prosjektleder Anne, en meget kompetent og flott kvinne!

Målgruppen sier seg selv, foreldreløse barn og barn fra fattige familier. Det pt 110 barn som omsluttes av dette prosjektet. De får bistand til helsehjelp, skole og mat (ukentlig kjøper Anne inn mat og deler ut til barna). Videre har Anne månedlige møter med foresatte og med barna hver for seg. Hun bistår også med psykososial hjelp og bistand til å framskaffe fødselsattest.

Barna får også tilbud om ulike aktiviteter. På lørdagene er det tilbud om å lage forskjellig som kan selges og gi inntekter, som papirblomster til pynt, perlearmbånd og perlepynt på sandaler (klikk-klakker). Videre er det hver sommer ferieleir hvor barna får undervisning og måltider. Rundt juletider arrangeres det julespill hvor barna opptrer med skuespill og sang. Arrangementet avsluttes med at alle foresatte får hver sine julegaver.

Da Helge og jeg var på ferie i Kamerun julen 2019, fikk vi med oss dette arrangementet. Vi ble mektig imponert over organiseringen og kvaliteten på det barna framførte, noe de gjorde med stor glede!

Anna bidrar til at barn får mat, utdannelse og gode opplevelser, alt innenfor en kristen ramme.

Jeg er så takknemlig for å ha møtt disse kvinnene og at gaver fra enkeltpersoner og menigheter i Norge via NMS sørger for midler slik at barn, unge og eldre får et verdig liv og et varig håp!