Back to Bamako

Overalt hvor turister ferdes, selges T-skjorter med slogans. Her vi bor er «Back to Bamako» en av variantene som kan sees i salgsbodene. Det er fine T-skjorter, men vi trenger ikke en slik, for nå er vi her, tilbake i Bamako. Og det føles godt.

Huset stod slik vi forlot det. Bildene som ble raskt pakket ned i skuffer og skap da vi ble evakuert i januar, er nå tilbake på veggene. Definisjonen av «hjemme» hos oss er det stedet hvor bilder av familien henger på veggen. Så nå er vi hjemme, i Bamako. 

Vi har møtt misjonærkolleger og andre ansatte, men har fortsatt en runde som gjenstår for å hilse på kjente. Det er alltid en svært hyggelig sak. Denne gangen gleder vi oss også over å slippe å bruke krefter på å sette i stand hus og kontor. Den slags aktiviteter hadde vi mer enn nok av forrige gang vi kom tilbake etter evakuering til Norge.
 

Det meste av tiden vi har bodd i Bamako tidligere, har det vært tørketid. Nå er det regntid, og det til gangs. På vår første dag her regnet det så mye at vi nesten ikke kom oss hjem fra kontoret. Når det bøtter ned, venter man gjerne til det gir seg før man våger seg ut, selv om det bare er noen få meter til bilen. Og kjøre bil i styrtregn er heller ikke å anbefale, sikten er nokså nær null.

Da regnet endelig stilnet litt av og vi tok på hjemvei, var den ene siden av firefeltsveien vi vanligvis kjører, en eneste stor elv. På parkeringsplassen foran supermarkedet som vi bruker til innkjøp av yoghurt og ost og den salgs, stod vannet høyt opp på de parkerte bilene. Så våre planlagte innkjøp ble raskt utsatt.
 

Vi kom oss hjem til et i hovedsak tørt hus. Kun lekkasje på det ene soverommet, og fra taket over terrassen. Vårt hus har som de fleste andre «finere» hus her, flatt tak av betong. Hvis det regner mye, er det nesten uunngåelig at vann trenger inn i sementen, og noen ganger altså helt gjennom.

Men våre problemer med regnet er for ingen ting å regne sammenlignet med dem som bor i hus av leire. Avisene her meldte om 34 døde på grunn av regnværet denne dagen. De fleste av disse døde fordi huset de oppholdt seg i, raste sammen. Leiren har den egenskap at når den har nådd et visst nivå av oppbløtthet, så mister den plutselig bæreevnen. På sekunder blir en vegg til flytende masse, og taket faller rett ned.

Vi har sagt det før, Mali er et land med små marginer. Og når livet er på den måten, lærer man å sette pris på det å være på den rette siden av marginene.

 

Gate i nabolaget vårt