Om å være velkommen

Samuel, vår vert i landsbyen Tcahtchou nord i Benin, er prest med ansvar for 2 hovedkirker og 4 annekskirker. Søndag 5. januar hadde han lagt opp et program der vi fikk med oss begge hovedkirkene hans selv om begge gudstjenestene i prinsippet startet klokken ni. Januar er en kald måned, - vi målte 17 grader kl 07.30, så da drøyer folk litt om morgenen slik at sola får gi litt varme før de går til kirke. Så vi startet opp i den ene kirken og fikk med prekenen i den andre. Samuel hadde overlatt til andre både å preke og lede gudstjenestene.

I begge kirkene ble vi høytidelig presentert og ønsket velkommen av både den ene og den andre i menigheten, og vi takket så godt vi kunne tilbake. Yeeti bodum. Men da hele søndagsskolen med 80-90 barn toget inn i kirka for å jubel-synge en velkomstsang for oss, var det vanskelig å finne ord for vår takknemlighet over velkomsten. Det var bare helt fantastisk.

Søndagsskolen sang velkomstsang for oss. (Vi sitter på podiet sammen med menighetsleder og andre "honorable" i landsbyen.

I Afrika er dette med velkomst og presentasjon en viktig sak. Vi er blitt tatt med rundt i hele landsbyen, som for øvrig er en ekte landsby der folk lever ute på gårdsplassene foran husene. Mennene sitter i skyggen under trærne (når de ikke er på åkeren eller på annet arbeid), damene henter vann i brønnen og lager mat over åpen ild. De fleste husene her er likevel bygd med sement. Mange familier har innlagt strøm, blant annet vårt vertskap. Hos dem er det også innlagt vann, men det kommunale vannverket har stengt av vannet uten at noen egentlig vet hvorfor.

Vi har vært hos landsbysjefen, gamlepresten, nabopresten, Samuels gamle far og en rekke onkler, tanter, kusiner og fettere av både Dorcas og Samuel. Begge deres familier kommer fra denne landsbyen, hvor halvdelen av innbyggerne er fulanifolk. Så godt som alle fulaniene er kristne her og går regelmessig til kirke. Noen av fulaniene har fortsatt kveg. Alle dyrker jorda. Og de sender barna sine på skole. Mange av de unge vi har truffet, er bare hjemme på besøk i landsbyen i helga. De bor i nærmeste store by, Parakou, og går på universitetet der. Svigersønn til vårt vertskap er fra landsbyen her og jobber nå som øyelege ved et katolsk spesialsykehus for øyesykdommer i Parakou. Hans kone, Samuel og Dorcas sin datter, er jordmor.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» Es. 43, 19