Styremøte

Før vi forteller noe om de siste dagers hendelser, har jeg (Else) lyst til å fortelle fra styremøte jeg var med på i begynnelsen av oktober.

Samarbeidsorganisasjonen NMS er en del av her i Mali, har de senere årene gått gjennom en prosess på flere nivå og som har resultert i endringer av både organisering av misjonsarbeidet og organisasjonsstruktur. En konsekvens av dette har vært at alle kirkene og organisasjonene (partnere) som har misjonærer i den lutherske samarbeidsorganisasjonen, nå er likeverdige partnere med stemmerett i organisasjonens generalforsamling. Den første i sitt slag ble avholdt i mars i år og der ble det bestemt at det første året med den nye strukturen skulle alle partnerne også ha stemmerett i styret som samles mellom den årlige generalforsamlingen.

Representanter fra Mekane Yesus kirken, den lutherske kirken i Kamerun, to batistkirker i Nigeria, en evangelisk kirke i Benin, Frikirken i Norge og NMS var for første gang samlet styremøte og det var et spennende «prosjekt», det mest spennende styret jeg noe gang har deltatt i.

Styret behandlet vanlige styresaker som økonomi, planer, rapporter og ordninger for de ansatte. Det som var annerledes for mitt vedkommende var at styrespråket gikk på engelsk og delvis fransk! Noe annet som også var annerledes var at hver dag startet med flerstemt sang med bevegelser (dans!) 30 minutters andakt og lang tid til bønn og at hver møtesekvens startet og avsluttet med bønn! C’est l’Afrique!

Jonas fra Etiopia bidro med mange kloke innspill i debattene. Når det gjaldt saken om «fundraising», hvordan utfordre og ansvarlig gjøre den enkelte kirke og organisasjon i vår misjonsorganisasjon til å bidra ikke bare med menneskelige ressurser, men også med økonomi sa han følgende: «Våre penger er Guds penger. Vi må be Gud om hjelp til å forvalte dem og da skal vi nok få merke at bidragene til misjonen vil øke».

Styremøtet ble avsluttet med at jeg på vegne av NMS inngikk en skriftlig partnerskapsavtale med fulanerkirken i Benin om felles ansvar for sør-sør misjonærene derfra.

Det var også flere av styremedlemmene som benyttet anledningen til å takke for givende dager. Blant dem var Stevens fra Nigeria. Han fortalte at han på forhånd hadde vært veldig skeptisk til å sitte i dette styret og hadde egentlig bestemt seg for at han ikke ville være med i det. Men etter de to styremøtedagene, hadde han ombestemt seg fordi han hadde møtt en slik åpen og raus tone og en gjensidig respekt mellom medlemmene at dette ville han fortsette å være med i.

Personlig må jeg også si at det var meget inspirerende, lærerikt og spennende og jeg vil også trekke frem den gode stemningen og rausheten som preget møtet og at alle hadde en åpen og lyttende holdning til hverandre. Spesielt det med raushet var viktig for meg hver gang jeg tok ordet og skulle fremsi noe på et stotrende engelsk. Engelsk dagligtale er greit nok, men å uttrykke seg på engelsk i et styre, er helt annerledes, men det ble en god og lærerik opplevelse. Og jeg ser frem til neste møte med den fargerike og hyggelige gjengen, det blir i mars 2012 her i Sévaré.

Engler og sånn

Det er lenge siden jeg (Else) har publisert noe på bloggen vår nå. Det har sin naturlige årsak. Jeg har rett og slett ikke hatt tid og anledning. Oktober måned gått som en vind. Jeg var først med på styremøte i misjonsorganisasjonen NMS er en del av i Mali. Det foregikk i Bamako. Deretter gikk turen til Norge hvor høstens store ledersamling i NMS gikk av stabelen. Jeg profiterte i forkant og etterkant å besøke guttene våre i Oslo og Trondheim + barnebarnet vårt Filip på 14 måneder selvfølgelig. Det var utrolig kjekt. Alle har det bra og trives hvert med sitt (Filip i barnehage på Bøler).

Torsdag for en uke siden gikk turen tilbake til Mali igjen og dagen etter skrev jeg følgende mail til familie og venner i Norge:

Ja, da er jeg tilbake i Mali igjen.
Jeg kom hit i går og dagen forløp seg veldig bra takket være noen engler...
Den første engelen dukket opp da jeg holdt på å bære kofferter ned fra 3. etasjen hos min venninne Liv med et spørsmål om "Trenger du hjelp?" Da hadde jeg våknet 1 1/2 time senere enn planlagt og hadde forholdsvis dårlig tid...(frokost med kaffe ble det først tid til etter at jeg hadde sjekket inn på Gardermoen).

Neste engel var drosjesjåføren som kom for å hente meg på Oppsal. Hun kjente godt til misjon og NMS, var med i Bøler menighet. Hun kjørte meg og de 4 koffertene mine helt til buss-stoppet for flybussen (der er det egentlig forbudt å stoppe).

Den tredje engelen ble jeg møtt av i Paris da jeg sjekket inn. Jeg hadde allerede sjekket inn i Oslo og fått boardingcard, men i Paris fikk jeg nytt! -og jeg ble oppgradert til 6. rad (fra noen og tretti). Gjett om jeg ble litt forkava...hvordan skulle jeg oppføre meg på første klasse? Svaret var: Se på de andre hvordan de oppfører seg og si ja takk til alt du blir tilbudt fra betjeningen. Så turen ble helt fantastisk! Jeg storkoste meg og sove det kunne jeg ikke gjøre, jeg måtte jo få med meg det hele, nydelig mat og drikke...men jeg sa ikke ja takk til alt jeg ble tilbudt, det hadde ikke tatt seg ut for en misjonær...

Jeg hadde følge med journalist Ole Andreas Husøy fra KPK (Kristelig pressekontor) til Mali. Han har fått stipend fra BN og skal skrive artikler fra spesielt bistandsarbeidet som den norske stat finansierer via BN i Mali. 14 dager skal han være her og jeg har lagt opp et variert program for han. Det er travelt å ha besøk, men også veldig spennende og givende for oss. Glimt fra våre opplevelser sammen med Ole Andreas vil komme i senere artikler, men kanskje ikke før etter at gjesten vår har reist...

Utbryterdronningen

Mona-mi  har rømt. Muren bygd i leire med sementovertrekk måtte gi tapt. Hun ville ut, og greide det. Men til hvilken nytte er det egentlig når det er en ny mur, høyere og kraftigere, som må forseres for å nå friheten?

Dessuten, tror den gamle damen at det serveres frokost og kvelds på sølvfat (vel, det er et blikkfat …) utenfor murene også? I så fall tar hun feil.

Jeg vet ikke om det var restene av kål og poteter i dag som fikk begeret til å flyte over. Noe må det ha vært. For fornøyd var hun ikke. Da jeg kom med en rest med ris med saus på og skulle servere henne nå i kveld, gikk hun regelrett til angrep.

En skilpadde som angriper, er et syn som er verdt å se. Farten på beina var overraskende stor. Så huket hun inn hodet og prøvde å stange med skallet.

Nei, vi får vel gjenopprette normaliteten her. Vaktmann Yacouba er i ferd med å tette hullet nå. Og jeg skal finne fram polle-bladene som kokkens sønn plukker ute på slettene sånn av og til. Jeg lover å ikke servere poteter og kål mer.

Petits projets

Småprosjekter. Vi har skrevet om det før. Det er en budsjettpost i diiakonibudsjettet som Helge har ansvar for. 1 000 000 fcfa er avsatt i år, dvs 12 000 NOK. Helge har problemer med å bruke opp budsjettet. Ikke fordi det er for lite folk som har behov for hjelp gjennom et lite prosjekt, men fordi vi ikke vil si ja til et prosjekt uten at en misjonær med en prosentdel av sin stilling lagt til diakoniavdelingen, har tid til å følge opp. (Godt at vi har andre diakoni-budsjettposter der pengene renner ut lettere .....)

Pengene fra Petits projets er ment å hjelpe enkeltpersoner og grupper med å komme i gang med en aktivitet som gir inntekter. Vi deler ikke ut lån. Mikrokreditt har fungert mange steder, men siden vi har en (viktig!) grein av arbeidet vårt som heter evangelisering, ønsker vi ikke å komme i en situasjon der mennesker som vi allerede har en relasjon til, ikke betaler tilbake lånet sitt. Brutte relasjoner er et dårlig utgangspunkt for menighetsbyggende arbeid!

I stedet gir vi kontantstøtte, på betingelser. En betingelse er egenandel, som regel ca 1/3 av prosjektsummen. Den viktigste betingelsen er likevel at man har en felles forståelse om at det er arbeidet til søkeren som skal gi inntekter og framtid, ikke støtten fra oss. Det må være et godt arbeid. Derfor utarbeider vi budsjett sammen med søkeren, der vi beregner utgifter og inntekter. Så følger vi opp og ser hvordan det går. Driver du en eller annen butikk, er hovedforutsetningen at det legges av penger til fornying av varelageret. Det kan være vanskelig når familiens inntekter er under det man egentlig burde hatt for å ha nok penger til å betale malariamedisin den dagen et barn blir sykt ……

Her er litt om prosjektne som er i gang nå ( NB! Vi bruker ikke folks egentlige navn når vi omtaler prosjektene):

Fatoumata (kvinne) kommet igang med salg av «grillkull». Svært mange i byene bruker kull til matlaging. Folk i landsbyer utenfor Sevare produserer sekker med kullbiter (brenner ved med lite oksygentilgang), så Fatoumata og to andre har avtale med en liten lastebil som reiser rundt og kjøper opp sekker med grillkull. Når Fatoumata deler opp sekken og selger innholdet i detalj (bæreposer), tjener hun ca 10 kr pr sekk.

Coumbere (kvinne) har satset på vedsalg. Ved kjøpes også ute i landsbyer. Prisen er ca 0,30 kr pr vedski som er 80 cm lang. Den samme vedkubben kan selges i Sevare for 1,20 kr. Men her er transporten mye dyrere.  Du kan få ved for ca 240 kr på en liten lastebil, mens samme bil kan ta et antall kullsekker som til sammen koster ca 10 ganger så mye.

Demba (mann) sitt prosjekt handler om å fø opp en mager ku eller en ung kalv i to måneder og selge den til slakteren. Arbeidet med ett dyr gir faktisk så mye som 300 kr i fortjeneste. Det er nesten halve månedslønna til kokken vår. Forutsetningen for å tjene såpass bra, er at du kjøper inn et dyr som er billig, men har vekstpotensiale. Og at du har mulighet til å skaffe en god del av fôret ved å hente gress eller halm fra slettene eller fra åkrer selv.

Flere prosjekter kunne nevnes. Maryama har fått en brukt fryser og selger frossen leskedrikk. 10 damer i Bamako har fått hjelp til å komme i gang med melkesalg.

Og så har vi den riktig store slageren: Såpeproduksjon! Kanskje så mange som 15 damer er i aktivitet med å produsere og selge såpestykker gjennom det arbeidet som våre misjonærer fra Benin og Kamerun har satt i gang i Bamako, Sevare og Douentza.

 Her er såpekokerne i Bamako i full sving!

Misjonærmøte

22 misjonærer har vært samlet til misjonærmøte denne uken.

Misjonærene i vår misjonsorganisasjon her i Mali samles fire ganger i året, men det er septembermøtet som kalles årsmøtet for misjonærene. I tillegg til flere drøftings- og informasjonssaker hvor alle misjonærene var til stede (bortsett fra ettåringer og rektor ved DNS), var det denne gang flere komitémøter.

Misjonsarbeidet er fra og med dette året delt inn i tre ulike avdelinger, eller departement som vi kaller det her, med hver sin leder. Alle misjonærene er tilknyttet én eller flere avdelinger avhengig av arbeidsoppgaver. Helge er leder for diakoniavdelingen, og en ettermiddag hadde han møte med alle misjonærene som har arbeidsoppgaver innen dette arbeidsområdet. Evangeliseringsavdelingen og avdelingen for menighetsbygging hadde møte sammen hvor de snakket om saker av felles anliggende, bl.a den stadige utfordringen det er mellom det utadrettete arbeidet og arbeidet i de lokale menighetene.

Misjonærmøtets faglige påfyll stod Helge for. Han underviste om utfordringen med å hjelpe og stilte spørsmålet: Skal vi alltid svare ja når noen spør oss om hjelp? Han tok utgangspunkt i gjeldende strategiplaner og ved hjelp av en legende fra Haussakulturen i Nigeria og en gjennomgang av Hans Nilsen Hauges filosofi og teologi, ble vi utfordret til å tenke igjennom når vi skal hjelpe og hvordan vi kan hjelpe på en måte som virkelig blir til hjelp.

Det er også andre faste programposter under misjonærmøtene, slik som kveldsgudstjeneste med nattverd, morgenandakter med mye tid til bønn og felles daglige middager, hvor av én på et hotell. Disse programpostene er viktige både for det åndelige og det sosiale felleskapet. Det er i løpet av disse samlinger det er tid til erfaringsdeling og de mer nære samtaler.

Ngayap Moise har siden nyttår vært direktør for den lokale misjonsorganisasjonen NMS er en del av her i Mali. Det var første gang han ledet misjonærmøtet alene, og det gjennomførte han med stil. Hans tydelighet og samtidig vektlegging av et åndelig og tjenende lederskap, førte til ny inspirasjon til fortsatt tjeneste blant fulaniene i Mali.



Kirkebygging i Douentza

NMS har arbeidet i Mali i over 25 år, og inntil nylig har ikke de kristen fulaniene hatt egne kirketomter med kirkebygg hvor menighetene har kunnet samles. I Douentza har imidlertid menigheten fra lang tid tilbake hatt et eget, lite «kirkerom» i et uthus på en tomt hvor vår lokale organisasjon har hatt to hus bygd i leire. Nå er det ene huset revet, og menigheten har overtatt tomta. Her bygges det nå en ny kirke, men inntil den er ferdig brukes den gamle kirken til ukentlige gudstjenestefeiringer, kvinnemøter og bønnesamlinger.

                                                              Menigheten har selv utpekt en av de kristne familiene til å være vaktmestere på tomta. I vaktmesterboligen bor det nå en familie med 6 barn (to av dem på bildet til venstre). Alle barna er med på søndagsskolen, mor er aktiv med i kvinnegruppa og som søndagsskolelærer, mens far er en av de ansvarlige i menigheten. De har i tillegg en liten butikk i huset sitt med dør ut til gata og en liten åkerlapp inne på kirketomta. Det mangler ikke på oppfinnsomhet når det gjelder å skaffe seg litt ekstra inntekter.

Vaktmesterfamilien er heldig som har et godt sted å bo, men det er ikke bare enkelt for dem. De opplever motstand fra folk i nabolaget som alle er muslimer. Nærmeste nabo er en imam som har ansvar for en stor moské. Han er stadig innom og kommer med ertende kommentarer som går på at de som har så mye kontakt med de hvite, og så blir de aldri ferdige med dette kirkebygget deres!

I all hjelp fra misjonen til de lokale ligger det inne krav om egenandel. Det gjør det også her. Menigheten har derfor egne, månedlige offer til kirkebygget, men disse pengene når ikke så langt. Det rekker kanskje bare til et par sementsekker. Menighetsrådet har derfor funnet ut at de vil invitere ulike autoritetspersoner i Douentza til julefeiringen i det ikke ennå ferdige kirkebygget og utfordre dem på å gi en gave! Det er i hvert fall ikke mangel på gode idéer! Planen er da å strekke en pressening fra bjelken til høyre på bildet og bort til taket på det som skal bli ny kirke. På denne måten vil menigheten få en stor og åpen hangar til festen 1. juledag.

Petits projets

Småprosjekter. Det er noe som Helge bruker en del tid på for tiden.

Så hva er «petits projets»? Først og fremst er det en budsjettpost, en sum penger som kan tildeles likt og ulikt som kan defineres som et lite prosjekt.

Hensikten er å hjelpe folk med å få i gang aktivitet som kan generere inntekter over tid. Noen kvinner har fått opplæring i såpeproduksjon. Det har fungert godt siden én av misjonærene våre fra Nigeria behersker såpeproduksjonsfaget. Andre har fått hjelp til å kjøpe en liten fryser slik at de kan lage og selge saftis. I Bamako har en gruppe fulanikvinner startet salg av melk, - utblandet pulvermelk! Og folk kjøper, selv om de vet at det ikke er ferskvare fra kua!

En gruppe kvinner i Sevare har laget felles søknad om støtte til å starte «commerce», altså handelsvirksomhet. Her sliter Helge litt med å få formidlet ideen med den investeringsstøtten vi gir. Det er ikke en gave som gis, men en hjelp til å få igang noe søker ikke greier å få igang på egen hånd, enten fordi kunnskaper mangler, eller fordi utstyr og kapital mangler, eller begge deler.

Beløpene vi kan gi i støtte, er relativt små, og egenandelen er minst 1/3 av det beløpet som trengs. Lån gir vi aldri, siden det kan skape brutte relasjoner, men her er nok av minikredit-institusjoner (diverse hjelpeorganisasjoner) som folk kan benytte seg av, om de ønsker.

Noen ønsker seg en melkeku. Det er et vanskelig prosjekt. Kua skal fôres gjennom hele tørketiden, og melkeproduksjonen er liten og gir beskjedne inntekter. Oppaling av oksekalver kan imidlertid gi god gevinst. Vi har prøvd det. Da kalven ble solgt etter 2 måneders fôring, fikk vi en fortjeneste på ca 25% av investert beløp (innkjøp av kalv + fôr etc). Ikke dårlig! 

To måneder etter at dette bildet ble tatt, ble kalven solgt med god fortjeneste.