Kaldt og varmt

Det har vært kaldt i Mali i hele januar og langt ut i februar. Helt nede i 14 grader enkelte netter, og det har vært dager hvor maksimumstemperaturen i skyggen ikke har kommet over 28 grader. Om morgenen er det kaldt i huset, - man blir jo faktisk nødt å bruke både sokker og genser!

En av disse kalde dagene i begynnelsen av februar hadde vi bibelgruppe hjemme hos oss. Annenhver fredag møtes misjonærene til bønn og bibelstudium, - og litt sosialt. Ikke ulikt den vanlige, norske bibelgruppemodellen, med andre ord. Men vi som møtes, er jo ikke bare norske. Det er ekteparet Idris fra Niger/Nigeria, ekteparet Gouda fra Benin, ekteparet Ngayap fra Kamerun og ekteparet Atouva, også fra Kamerun, Mattew Monger fra USA og så oss tre norske: Maria Monger og herr og fru Vatne.

Det fine er at vi er ulike nok til å få gode samtaler, og like nok til å gjennomføre de gode samtalene. Ulikheten kan sees på bildet: Shaibu og Maryama Idris synes det er kaldt, mens Mattew synes det er varmt nok!


Varmt og kaldt var for øvrig et slags tema denne bibelgruppekvelden. Spørsmålet var hva som gir trøst når ulykken rammer. I en afrikansk kontekst er det vanlig å tenke at når en ulykke skjer, så er det Guds vilje. Vi norske har litt problemer med å tenke at når f.eks et barn dør, så er det Guds vilje at dette barnet skulle dø. I samtalen ble vi fort enige om at noen ulykker har mennesker selv ansvar for. For å si det litt brutalt: Kjører du i fylla og dreper en fotgjenger, så er det ikke Guds vilje. Mer utfordrende er det å forstå de ulykkene som ikke har en menneskelig årsak.

Det interessante for oss nordmenn er å observere at det faktisk gir trøst for en afrikansk mor å vite at det er Guds vilje at f.eks barnet skulle dø. For hvis det ikke var Gud, så skyldtes døden onde makter, og det gir i alle fall ingen varm trøst.

I vår norske kulturkrets har vi lettere for å akseptere at tilfeldighetene kan være en årsak. Å snakke om Guds vilje når et barn dør, oppfattes av oss nærmest som å få en kald skulder.

Men også vi, - når tilfeldighetene rammer på en ulykksalig måte, må jo innrømme at Gud har akseptert at de tilfeldighetene som uforskyldt sykdom og ulykke er, får eksistere i denne ufullkomne verden som vi forstsatt lever i. Det er slik det er, inntil videre, til Gud gjenoppretter verden med et fullkomment rike.

Det vi står igjen med, er at Gud ER i det som skjer. Hvordan vi uttrykker og tenker om dette, kan vel være forskjellig. Men Gud ER der:

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver. (Matt 10. 29-31).