Huset vårt

De sa det var vasket og rent, huset vårt, da vi kom dit i forgårs. Men rent var det ikke, i alle fall ikke etter husmorstandarden i familien Vatne. Så første oppgave for vår ivrige kokk/hushjelp ansatt på prøve, var klar: Vask kjøleskap, skuffer og skap!

I dag (23.08) flyttet vi fra gjestehuset og inn i vårt eget. Nå skulle jo alt være klart til å fylle opp skuffer og skap med alt som ligger polstret og pakket i 6 store tønner. Men klart var det ikke. I alle fall ikke etter gjeldende standard for hva som er rent. Så da tok Else vaskefilla selv.

Nå er fire tønner tømt. Det første som ble pakket ut, og som lå i kofferten, var familiebildet. Det er nemlig slik hos oss at definisjonen av hva som er hjemme, er det stedet hvor familiebildet står. Det er vårt fjerde ”hjemme-sted” i år vi nå tar i bruk.

Huset har tre soverom, stue og kjøkken. Strøm og innlagt vann, til og med WC, er på plass, men vil vi ha vann varmere enn 25 grader (springvann), må det varmes på komfyren. Det er høyt under taket, og takvifte i hvert rom. To av soverommene har air-condition. Huset er bygd i betong, med flatt betongtak som er dekt av et stråtak. Den konstruksjonen er nok årsaken til at det er rimelig svalt (27 grader) innendørs.

Utenfor huset har vi en hage uten et eneste gresstrå, bare sand og grus. To uthus har vi også, og det største har trapp opp på taket. Derfra er det utsikt. Rundt eiendommen går en mur, ca 2 meter høy. Slik mur har alle her.

Veien utenfor huset er en sak for seg. Vår nyvaskede Toyota Hi-Lux pickup er ikke lenger nyvasket, for å si det slik. Det er vanndammer og mye gjørme. Lukter vondt, gjør veien også, for det ser ut som søppel er brukt for å fylle hullene i veien.

Det er lansert et prosjekt som går ut på at vår lokale organisasjon vil bidra med å kjøre på grus hvis alle i gata går sammen om å grave grøfter. Vi håper det prosjektet lykkes. For øvrig vet vi lite om naboene foreløpig, annet enn at på andre siden av den muren som er halvannen meter fra det ene soveromsvinduet vårt, bor det noen som har minst to sauer. Det lar seg ikke benekte.

Vi bor i quartier Bamako-Kora, ca 1 kilometer fra kontoret og ”quartier NGO”, altså det området hvor de fleste bistandsorganisasjonene har kontorer og boliger for de ansatte. Det var kjempestore søledammer på veiene i det boligstrøket også, men ellers er nok husene der borte av en helt annen standard enn hva som er tilfellet her i vårt nabolag. Det er de færreste husene her i området som har innlagt vann og strøm.

Nå når kvelden har seget på, noen hermetiske pølser fortært og naboens sauer har fått mat (de breker ikke lenger, i alle fall), så er det tid for å oppsummere første dag i eget hus i Mali. Men den oppsummeringen kunne Else fortelle at hun allerede hadde gjort. For det gjorde hun da hun entret kolonialbutikken på hjørnet der hovedgata fra vårt boligkvarter møter Moptiveien. I det hun tråkker seg gjennom gjørme, snuser inn luktene fra markedet tvers over gata og går inn i den støvete butikken med pappesker på golvet og kaos i hyllene tross lite utvalg av varer, oppsummerer hun livet i følgende enkle konklusjon: Her føler jeg meg hjemme. Nå er jeg på rett plass!