To ganger denne høsten har jeg reddet liv. Den ene gangen kjørte jeg en jente på 6 år til sykehus og betalte regningen. 120 kroner.
Den andre gangen kjørte jeg en mann til sykehuset og betalte
regningen. Prisen var vel omtrent den samme.
Dette handler om malaria. Folk dør av malaria i Mali. Når malaria angriper på sitt verste, finnes det kun to alternativer: Ta medisin eller dø. Hvis man tar en tablettkur før feberen får herje hardt og lenge, koster det ca 32 kroner. Problemet er at noen rett og slett ikke har 32 kroner.
Det var ikke det at de ikke ville. Pengene manglet.
Så da håper man at det går over. Det gjør det altså ikke. Det eneste man oppnår med å vente når den verste malariaen angriper, er å øke regningen for behandling. Sprøyte og intravenøst koster mer enn tabletter.
Dette er hva vi møter noen ganger. Vi er glade for å kunne hjelpe. Glade når liv reddes. Samtidig vet vi inderlig vel at å betale en sykehusregning ikke er en permanent løsning på en families fattigdomsproblem.
I morgen skal jeg ut og gjøre noen undersøkelser. Jeg har en
idé om hvordan en mann som før levde av å selge til turister, kan skaffe seg
inntekter på en ny måte.
Og mens jeg ser etter løsning for å hjelpe mannen i
familien, er en misjonærkollega i gang
med å hjelpe fruen og døtrene med å plante tomater, salat og den slags. At det
lille som familien spiser, mangler næringsstoffer, gjør ikke akkurat motstandskraften
mot sykdom større.
Nå skal det sies at vi har prøvd før. Problemet er det
vanlige. Den kapitalen som man driver handel for, blir så alt for lett borte.
Men to ganger uten å lykkes er ikke nok.
For ingen skal måtte se datteren sin på 6 år dø fordi man
ikke har greid å skaffe 32 kroner til tabletter.
Vi gir oss ikke!
(Fortsettelse følger.)
 |
| Illustrasjonsfoto |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar