Vakkert og vemodig

Jeg vet ikke om man kan kalle noe vakkert når det er så mørkt at man nesten ikke ser. Men den siste kvelden vår i Sevare var vakker, selv om det var mørkt. Vi satt sammen med gode venner i «gallen» (galle = innegjerdet gårdsplass og hus) hvor Else gikk fast en gang i uka for å snakke fulani. Elses venninne hadde laget deilig mat, - hane, ris og saus. Mørket seg på, men ingen lykter ble tent. Bare stjernene skinte. Praten gikk, en ettåring pludret på fanget. Det var vakkert.

I oktober er også landskapet vakkert i Mali. Det har vært regntid i flere måneder, og alt er grønt. Regnet tar slutt på denne tiden, men landskapet holder seg friskt en stund ennå. Det så vi tydelig på vår vei i bil fra Bamako til Sevare.

 

Men så er det dette med det vemodige midt i det vakre. Da vi kjørte nordover på de flotte slettene der Bani-elva med forgreininger dukker opp med ujevne mellomrom, kom vi plutselig inn i et område hvor ingenting vokste der det så ut til å være åker, og alle husene manglet tak. Her hadde det rett og slett vært for mye regn, så tak hadde rast sammen og åkrene var blitt oversvømt og alt såkorn feid bort.

 

 

 Det er små marginer. Ikke for lite regn, men heller ikke for mye. Vi tok turen til Mopti, som ligger akkurat der elvene Bani og Niger møtes, og her var nivået på elva rett under det maksimale det kan være før byen oversvømmes. Også her gjelder parolen ikke for mye, men heller ikke for lite. Er vannivået for lavt, oversvømmes ikke risåkrene slik de må for å gi avling. Det vakre blir fort vemodig.

Vemodet preget også familien vi spiste sammen med i nattemørket. En nær slektning i landsbyen «hjemme» hadde nylig gått bort. Hun var uten mann, men med 8 barn å forsørge. Mannen hadde reist på «eventyr» til utlandet et sted, -ingen visste hvor. Så her ble plutselig 8 barn under 18 år foreldreløse. Barna ble fordelt innen storfamilien, 4 flyttet til byen, 4 ble i landsbyen.

Og vi, hva gjør vi? Jo, vi spanderte hanen som ble fortært den kvelden under stjernene. Og hjelpekassa i organisasjonen vår gir litt støtte til de foreldreløse. Men ellers vandrer vi videre i livet med helt andre marginer enn folket her.  

(Innlegget er skrevet av Helge, som er i Mali mens Else er på tjenestereise til Norge)